80-tallets beste skrekkfilmer: 80. til 71. plass

Dette er er Speilets kåring av 1980-tallets 100 beste skrekkfilmer. Hver film gis en relativt kortfattet presentasjon i bilde og tekst fra nr. 100 til 1. Listen vil bli publisert fortløpende fordelt på 10 saker der 10 filmer vil få sin omtale i rekkefølge fra lavest til høyest rangert. Her presenteres filmene fra 80. til 71. plass.

Se også:
100. til 91. plass | 90. til 81. plass

En tidligere berømt skuespillerinne, Samantha (spilt av Samantha Eggar fra «The Brood» og «The Collector»), simulerer psykisk sykdom i samarbeid med sin elsker/regissør for å bli innlagt på mentalsykehus som research til en filminnspilling. Men etter hvert bestemmer regissøren seg for å la henne bli værende på mentalsykehuset, for isteden å invitere andre aktuelle kvinnelige skuespillere til audition for den samme rollen – i sin private, avsidesliggende villa. Plutselig dukker derimot Samantha opp, og like etter en maskert drapsfigur…

«Curtains» er et resultat av en brokete canadisk lavbudsjettsproduksjon tidlig på 1980-tallet, og filmens endelige uttrykk bærer også noe preg av en smått schizofren tilblivelsesprosess. Filmens opprinnelige regissør, Richard Ciupka, fikk ikke fullført innspillingen før prosjektet ble lagt på is. Noen år senere ble det imidlertid fullført, men da med produsent Peter R. Simpson bak spakene. Disse endringene kan muligens forklare noen litt merkverdige toneskifter underveis, samtidig som filmen allerede på manusnivå virker å være like opptatt av å være en klassisk slasher, som en psykologisk thriller, en stemningsfull gotisk skrekkfilm i et avsidesliggende hus, og en «whodunnit»-artikulert thrillergåte. Filmen ender kanskje opp med å være middels på det meste, men likevel veldig rik på underholdning. Dessuten er Samantha Eggar strålende i hovedrollen, mens drapsmannen (eller drapskvinnen?) er fryktinngytende figurert bak en heslig heksemaske. Og ikke minst byr «Curtains» på en helt eksepsjonelt sterkt koreografert og fotografert sekvens på skøyter, som selv om den er over på et knapt minutt alene er verdt totalinvesteringen av filmen på 90 minutter og listeplassering inne blant 80-tallets hundre beste skrekkfilmer.  

Der «Alien» er indrefileten av moderne science-fiction-filmer, blir «Leviathan» et «first price»-produkt som forsøker å etterligne den mer smakfulle originalretten. Men selv om produksjonsnivået og kvaliteten utvilsomt er ett eller to hakk lavere, er overhodet ikke sluttproduktet dårlig. «Leviathan» er absolutt blant de beste og mest spennende prosjektene i kjølvannet av «Alien».

I praksis er altså verdensrommet skiftet ut med vann, uten at det har betydning for dramaet som uansett utspilles i klaustrofobiske, lukkede rom. Det er også de aspektene som regissør George P. Cosmatos («Rambo») utnytter best. Selv om oppbygningen ikke har det atmosfæriske, svettepiplende nærværet som i «Alien», er «Leviathan» også effektivt satt opp. Spenningsmomentet i hva den ukjente trusselen består av, er vellykket utbrodert med en gradvis, dramaturgisk opptrapping som virker velfungerende. Skuespillet er også sterkt, der Peter Weller, Richard Crenna og faktisk Daniel Stern står for de mest innbitte prestasjonene. Cosmatos lykkes også i å dyrke en lite selvhøytidelig tone, men samtidig være alvorlig nok innrettet til at premisset selges med overbevisning, ikke minst fordi man åpenbart ikke har tatt lett på effektarbeidet. Originalt er det ikke, men verdien av å gjenskape en velutprøvd oppskrift skal aldri undervurderes i et underholdningsperspektiv.

Lambarto Bava, sønn av legendariske Mario Bava, gikk rett fra å være assistent for Dario Argento på  «Inferno» samme år til å debuterte veldig friskt med sin helt egen skrekkfilm i den bisarre og smått bemerkelsesverdige «Macabre» – en film som vel minner mer om en krysning av Alfred Hitchcocks «Psycho» og Roman Polanskis «Repulsion» enn den gjør på farens klassikere eller læremester Dario Argentos mer flamboyante verk.  

Med en ekstremt gjennomført foruroligende tone, evner Bava å bruke et dvelende tempo fra første akt til sin fordel, før det stille skrekk-dramaet bikker over i en gryende portrettering av grenseløs galskap den siste halvtimen. Og at filmens ikoniske sekvens helt på slutten trolig for mange (meg selv inkludert) ble avslørt på forhånd av bildet på baksiden av DVD-coveret (og før det kanskje VHS-coveret?), er også til å leve med.

Derimot var jeg, heldigvis, helt uforberedt på filmens siste faktiske sekund som setter et vridd og makabert utropstegn bak en film som, tro det eller ei, proklamerer å være basert på virkelige hendelser.

Denise er den eneste overlevende etter en flystyrt. I ettertid opplever hun gjentagende ubehagelige fornemmelser om at noen er etter henne, hvorpå kjæresten (som også er lege) beroliger henne med at det nok er snakk om et vanlig psykisk overlevelsessyndrom som hun må leve med. Men det er mye som skurrer, deriblant advarslene fra den angivelig synske kollegaen som forutså flyulykken, og Denise blir mer og mer overbevist om at noe er veldig feil. Og hun har naturligvis veldig rett.

«Sole Survivor» virker å ha arvet flere elementer fra den vanvittig stemningsfulle «Carnival of Souls», like sikkert som skaperne bak den nyere skrekkfilmsuksessen «Final Destination» helt sikkert hentet inspirasjon herfra; plottlikhetene med sistnevnte er slående – dog er hovedfigurene her voksne, ikke tenåringer. «Sole Survivor» er også betydelig mer upolert i kantene, men som lavbudsjettsproduksjon er den forbløffende effektivt konstruert som sjangerverk. Ikke minst akkompagneres bildene av et fantastisk lydbilde som både er enerverende, men samtidig ekstremt atmosfærisk i en underbyggelse av ubehagelige angststemninger. Summen av plottet og de audiovisuelle virkemidlene, gjør «Sole Survivor» både genuint skremmende og fengslende.

«My Bloody Valentine» var ganske tidlig ut i den amerikanske slasherbølgen (denne filmen er faktisk canadisk-produsert). Handlingen finner sted i en liten by som hjemsøkes av fortidens gufs når en rekke bestialske drap begås i en gruve på samme dag som byen ble terrorisert av en gal gruvearbeider for mange år siden – på Valentine’s Day.

Regissør George Mihalka knoter litt i etableringen av filmens figurer, men straks vi blir med heisen ned i den klaustrofobiske gruva, økes intensiteten – og vemmeligheten. «My Bloody Valentine» mangler finesse og egenartet stemning for å kunne tilhøre tetsjiktet av slasher-subsjangeren. Veldig spennende blir det heller ikke, men med unntak av den siste halvtimen der det settes opp en mer engasjerende katt-og.us-lek under jordens overflate mellom den fryktinngytende drapsmannen og de siste overlevende.

Utover det er «My Bloody Valentine» kanskje mest kjent for å ha blitt offer for en nådeløs sensur som fjernet flere minutter av de mest grafiske øyeblikkene, og likevel er det nok av detaljfokusert morbiditet på kamera i den redigerte versjonen som jeg har sett.

Ungjenta Celia hjemsøkes av mareritt om grusomme monstre kort tid etter at en kommunistvennlig familie flytter inn i nabolaget deres i Australias utkant på 1950-tallet.

Det er en uutslettelig tristhet som manifesteres i Celias kropp og sjel, og filmens jordnære presentasjon av jenta bidrar til verkets ubehag mer enn den visuelle presentasjonen av den mørke eventyrverdenen i jentas underbevissthet. Barneskuespilleren bak Celia, Rebecca Smart, er fantastisk dyktig, men plasseres samtidig i et filmatisk miljø der en eventyraktig horror-tilnærming ikke blir hundre prosent vellykket integrert i historiefortellingen.

«Celia» mister muligens litt flyt fordi den spiller på så mange ulike stemningsbilder underveis, men oppleves likevel som en fullstendig unik, liten film av masse identitet og idérikdom – hvor det også kan anes at dens eventyraktige undring rundt det å vokse opp, ispedd den særegne visuelle stilen, må ha fungert som en viss inspirasjon for blant andre Guillermo del Toro.

Komedie og horror har ikke alltid vært to størrelser like lett å forene, men «The Return of the Living Dead» var det tidlige og banebrytende eksempelet som satte en standard for at det kan fungere. 

Bak står Dan O’Bannon, som forut hadde skapt seg et navn som opphavsmann/manusforfatter bak selveste «Alien», og som allerede da hadde inngått samarbeid med John Carpenter, og med erfaring både som manusforfatter og spesialeffekt-arbeider – alt før han altså reelt sett debuterte som regissør med «The Return of the Living Dead», en film som forholder seg som en humoristisk oppfølger til George A. Romeros zombie-mesterverk «Night of the Living Dead» (1968), og som selv skulle bane vei for en egen rekke med «Return»-oppfølgere.

O’Bannon slapp «The Return of the Living Dead» bare én måned etter George A. Romero sendte sin betydelig mørkere og mer alvorlige «Day of the Dead» ut på kinomarkedet. Det må ha vært noen spennende kontraster å gå i møte der og da i 1985. O’Bannons zombie-punk-komedie trakk sjangeren i en helt annen og uventet retning, men samtidig var den forankret i det å være særdeles velgjort i skapelsen av skrekkfilmelementene; iscenesettelsen av zombie-skapningene med imponerende spesialeffekter. Og samtidig er den i retrospekt et veldig tydelig stilmessig produkt av 80-tallet, uten at det heller er noe feil med det.

Alfred Hitchcock-fantast Richard Franklin har selv beskrevet egen film, «Roadgames», som en slags «Rear Window på hjul». Det er med andre ord snakk om en nokså utilslørt hyllest av «den o’ store» horror-mesteren (to år før hans neste prosjekt skulle bli en oppfølger til «Psycho»), hvor det kan legges til at Franklin også syr inn elementer enda mer assosiert med amerikansk 70-talls-exploitation og litt italiensk giallo. Ja, det er mye fint å hvile de cineast-øynene på i «Roadgames».

Ellers pryder kanskje Jamie Lee Curtis filmplakaten, men det viser seg å være en mindre rolle som heller ikke er veldig spektakulær. Showet tilhører denne gang karakterskuespilleren Stacy Keach som får en sjelden mulighet til å dominere en film fra hovedrolleposisjon som lastebilsjåfør på den australske landeveien. Franklin girer opp til et intensitetsnivå som nær matcher andre ikoniske thriller-skrekk-filmer fra veibanen som «Duel» og «The Hitcher», samtidig som de store omkringliggende australske landområdene gir en eksotisk effekt, i en film som hele tiden virker bevisst på å dyrke egenart parallelt med å være tydelig inspirert andres bragder. Uansett er det hele veien teknisk kompetent, og en underholdende reise på 100 minutter.

«Child’s Play» ble en av de store kultfilmfenomenene i videokasset format på 80- og 90-tallet. Selv husker jeg godt det gyselige coverbildet av Chucky som et barndomsmareritt, og jeg bet på skremselspropagandaen fra de som hadde utsatt seg for filmen, noe som gjorde at jeg styrte unna den i hele oppveksten. Og litt tilfeldig endte jeg først opp med å se «Child’s Play» i sin helhet i voksen alder.

Det ble et fornøyelig og ukomplisert møte med en skrekkfilm uten veldige ambisjoner, men som effektivt setter opp et premiss og et stemningsleie den holder seg tro mot.

Filmens fortelling anvendes aldri til å stikke dypt under overflaten og baserer seg i all hovedsak på veltestede sjangergrep. Men fraværet av genuin originalitet var kanskje ikke like merkbart da som nå, og verdien av «Child’s Play» har nok alltid ligget i hvordan regissør Tom Holland maksimerer konseptet til å bli en effektiv, skremmende horrorhistorie. For bak en litt forutsigbar og småirriterende dramaturgi, ble selv en voksen «Child’s Play»-jomfru noenlunde tilfredsstilt av filmens underholdningsforsøk.

Wes Craven innledet 80-tallet med den noe mer dempede skrekkfilmen «Deadly Blessing» fra et amish-aktig sektmiljø, etter at han på 70-tallet rystet publikum med exploitation-horrorfilmene «The Last House on the Left» og «The Hills Have Eyes». Cravens fremstilling av amish-sekten som en mørk og undertrykkende enhet som mishandler barn og terroriserer de troløse, blir bygd som skrekkfundamentet, men ikke uten at det tidvis bikker over i hemningsløs morbiditet.

Filmen følger en kvinne som er bosatt i utkanten av et øde landområde befolket av sektfolket, der hun reduseres til enke etter at mannen blir ihjelkjørt av en traktor. To venninner kommer for å hjelpe henne i perioden etter mannens død, og snart fortsetter mystiske episoder å inntreffe rundt dem.

«Deadly Blessing» har mye bra ved seg: et atmosfærisk fotoarbeid som spiller på lag med James Horners musikk, et par deilige giallo-tendenser, enkeltsekvenser der Wes Craven utfører en slags kladd for «A Nightmare on Elm Street» (for eksempel en minneverdig scene i et badekar som involverer en slange) – og faktisk et habilt skuespillerensemble med blant andre en ung Sharon Stone. Samtidig har ikke filmen nok vitalitet og originalitet i seg til å bli en sjangertungvekter eller et hovedverk i Wes Cravens filmografi. Men underholdningsverdien er ganske stor, og «Deadly Blessing» fortjener mer oppmerksomhet enn den får.