«L’innocente» (1976)

«The Innocent» ble siste film fra mesterregissør Luchino Visconti, som instruerte skuespillerne og iscenesatte det overdådige dramaet fra rullestolbundet tilværelse inntil han døde kort tid etter filmens ferdigstillelse.

Det som er på utstilling i denne svanesangen er til de grader representativt for Viscontis virke som filmkunstner. Det er en lang og langsom, men nøyaktig skildring av en smal verden han kjente godt, og som han ga en bredest mulig presentasjon på lerretet. For tilfellet «The Innocent» er det påtagende at assosiasjonene til hans hovedverk «Il Gattopardo» («Leoparden») fra 1963 kommer snikende fra første innstilling. Vi befinner oss umiddelbart i en prangende setting av storslått, aristokratisk luksus. Den type barokke omgivelser som Visconti kan plassere og holde oss i lenger enn de fleste filmkonvensjoner tilsier. Det er gullkantede møbler og luksuriøs pynt fra gulv til tak, mens hovedpersonene er nær like mye statister som de rundt dem. For initialt handler mye av «The Innocent» om rommet og omgivelsene, det vil si hva slags verden vi befinner oss i og som har slukt og korrumpert de vi faktisk snart skal bli kjent med. For det viser seg jo at det rent faktisk puster og lever virkelige mennesker i disse uvirkelige omgivelsene, og Visconti skal snevre «The Innocent» inn til å bli et nokså konsentrert kammerspill av et intimt og aristokratisk trekantdrama.

I dette ligger det også at «The Innocent» ikke nødvendigvis bruker det storslagne til å bli en episk fortelling som «Il Gattopardo». Isteden vender den aldrende Visconti filmens idé innover, til nesten å bli en klaustrofobisk fortalt historie om samliv, forhold og intimitet. På samme tid er dette i høyeste grad en melodramatisk film, noe som også er en essensiell bit av Viscontis signatur. En annen del av signaturen er hvordan han typisk kan finne på å bruke kamera for å fetisjere kulissene og hovedpersonenes ytre. 

Visconti hadde angivelig lagt alt til rette for at Alain Delon skulle ikle hovedrollen. Det løste seg aldri økonomisk og rollen havnet til den langt mer ukjente Giancarlo Giannini, som er milevis unna å besitte samme karismatiske kvalitet som Delon ville tilført.

Vi kastes tilbake til slutten av 1800-tallet og møter Tullio, spilt av Giancarlo Giannini, som er en velstående aristokrat med et kjølig forhold til sin kone, Giuliana (Laura Antonelli). På soverommet snakker han varmt om en annen kvinne når hans egen kone sitter lojalt ved hans side. «Ingen kvinne har noen gang forført meg som henne», sier Tullio samtidig som han kysser kona lidenskapsløst på hånda og forventer at hun er blindt lojal tilbake. Han forteller om hvordan han jo ikke vil gifte seg med kvinnen han begjærer. Han vil fortsatt være gift med sin kone som han vil skal være som en søster for ham. Ikke før hun vender ham ryggen og innleder et forhold til en annen mann, får Tullio fornyet interesse for kona, selv når hun i mellomtiden er blitt gravid med sin elsker. Og når hun endelig føder barnet, blir det for ham en fysisk påminnelse om den biologiske faren – en påminnelse Tullio ikke kan leve med.

Filmens temperament, og tydelige dysterhet, ligger i skildringen av den selvopptatte Tullio som kjemper for å gjenopprette kontroll i eget liv, uavhengig av konsekvensene det får for andre. Giannini er effektiv som monstrøs og sexistisk aristokrat, men han er også noe pregløs, mens Antonelli kommer igjennom med sterkere personlighet og tilstedeværelse. I hånden til en annen filmskaper kunne «The Innocent» vært begrenset nettopp til denne enkle historien om svik, begjær og hevn. Men Viscontis perspektiv begrenses sjeldent til hva som er en narrativ drivkraft for karakterens handlinger – verdien ligger like mye, eller enda mer, i selve iscenesettelsene. I det rent overfladiske som å bivåne det staselige som hviler rundt karakterene og våre blikk. Dramaturgisk trekkes vi stadig ned til hvilepuls fordi tempoet holdes lavt slik at vi i stedet får tid til å absorbere omgivelsene – og filmens kultur – helt og fullstendig. Det skjer også her, om enn ikke like grandiost eller episk som i mesterverket «Il Gattopardo». Når dette ikke smaker som et reelt mesterverk, er det fordi filmen aldri er i nærheten av tilsvarende nivå i kostymering, scenografi, produksjonsdesign – og ei heller foto, skuespill eller regi. Overdådigheten er ikke total, men pakket enklere inn i en mindre verden som rett og slett ikke rommer like mye, men som er spennende nok i hva den er. For «The Innocent» er vitterlig også et imponerende stykke periodedrama, som et interessant b-spor til «Il Gattopardo», som til slutt representerer et både kjølig og varmt farvel med en stor filmkunstner som nærmest på dødsleiet serverte oss en sterkt severdig svanesang.