«The Omen» (1976)

Før Richard Donner fikk et navn med «The Omen», som førte ham videre til suksesshistorier som «Superman» og «Dødelig våpen», var han i mange år en fagkompetent regissør av tv-serier gjennom 1960-tallet. Og mer enn nødvendigvis å lyse opp kinofilmen med nyskapende kraft i gjennombruddsverket «The Omen», traff han udiskutabelt en nerve i valg av type film som han sørget for fikk en funksjonell og effektiv filmatisk formidling. For selve timingen kunne neppe vært bedre – tre år etter at William Friedkin skapte skrekkfilm-sensasjon på amerikanske kinoer med sin okkulte, realistiske skrekkfilmdrama «The Exorcist» – var det nettopp i det farvannet Donner ankom kinomarkedet med en lignende skapelse i «The Omen».

Gregory Peck er Robert Thorn, en amerikansk diplomat, som skal bli far når han på sykehuset blir informert om at deres spedbarn, en gutt, døde i forbindelse med fødselen. Fødselen har funnet sted i Roma, og en prest ankommer for å gi Robert Thorn et merkverdig tilbud på bakrommet: Samme dag ble det født en annen gutt som overlevde, men der moren døde under fødselen. Gutten har ingen annen familie, og Thorn får tilbudet om å adoptere barnet i all hemmelighet. Kona er allerede intetanende om at deres biologiske sønn ikke overlevde fødselen, og har ingen tvil når Robert Thorn gir henne den andre babyen som om det var deres egen. De gir ham navnet Damien.

Noen år senere blir Robert Thorn utnevnt som USAs ambassadør til Storbritannia. Samtidig begynner foreldrene å reagere på deler av adferden til sønnen som nå er blitt 5 år. I tillegg inntreffer mystiske og mørke hendelser rundt dem, særlig etter at familiens hushjelp begår selvmord når hun ut av intet henger seg ned langs fasaden i alles påsyn under et hageselskap. Det foreldrene ikke ser, men kamera avslører for oss, er Damiens triumferende, ondsinnede smil som gir oss en tidlig iskald frysning. Like etter ankommer, uanmeldt, en ny barnepike som mildt sagt har et nifst oppsyn. Noen dager senere får Damien et voldsomt anfall av en fysisk reaksjon i bilen på vei til begravelse idet de nærmer seg kirken.

Robert Thorn og kona snakker ikke egentlig om følelsen de begge har av at noe er galt. Men hva? En katolsk prest har også på det tidspunktet allerede oppsøkt ambassadøren for å snakke usammenhengende og advarende om sønnens opphav, men Thorn ignorerer det – forståelig nok – som religiøst babbel. Men gradvis blir hendelsene større og mørkere, samt signalene fra presten – at det faktisk er noe han vet – så tydelige at det ikke lenger kan overses. Den rasjonelle Robert Thorn er gradvis i ferd med å innse at noe dypt irrasjonelt og fryktelig kan ha tatt bolig i sønnen, særlig etter at en fotograf også finner «objektive» tegn i fremkalte bilder som underbygger den mørke sannheten. Men er troen så sterk at han kan gjøre det utenkelige som presten ber ham om – å ta et barns, eller «egen sønns» liv (som jo ikke er hans egentlige sønn likevel)?

«The Omen» er godt konstruert og fortalt. Premisset settes opp for oss med en harmonisk kombinasjon av tålmodighet og effektivitet. Å føre ondskapen inn i et barneansikt skaper alltid en spennende dynamikk. Sjelden har det gjennom filmhistorien blitt demonstrert mer ikonisk og virkningsfullt enn av unge Harvey Stephens runde barneansikt og olme blikk som Damien Thorn. Forestillingen om barnets uskyld settes på prøve i møte med oss, som filmens publikum, idet vi forstår at ondskapen kanaliseres av han i filmen som ser aller mest uskyldig ut. Og fordi vi ikke selv ser ham utføre ondskapsfulle handlinger, kan vi forstå og sympatisere med faren som lenge nekter å se det vi likevel vet er historiens grusomme sannhet. I ambassadør- og farsfiguren er selveste Gregory Peck så stødig og full av trygg farskjærlighet som vi forventer av ham. På sitt vis er han troverdig innenfor de lite troverdige rammene som filmen tross alt setter opp, hvor utfordringen vel er at filmens utrolige handling gjør det vanskelig for en karakter å reagere i samsvar med våre forventninger. De umulige konfliktene han står i blir helt sentral. Men om Gregory Peck både er filmens store stjerne og hovedrollefigur, føles dette likevel ikke som hans film. Det er den overdramatiske fortellingen i seg selv, og ondskapen i den, som driver fortellingen. Og det er Damien, og hans etter hvert medsammensvorne i en fryktinngytende barnepike, Mrs. Baylock, iskaldt portrettert av en creepy Billie Whitelaw.

Donner strekker filmens ambisjoner i retning av «The Exorcist» med saktebrennende skrekk med innslag av noen få groteske øyeblikk av sjokk – alt plassert innenfor et realistisk univers som planter ondskapen i form av satans krefter i et barn via en religiøs bakgrunn. Filmens helhet er imidlertid ikke gjennomført og på nivå med hva William Friedkin demonstrerte i «The Exorcist». Både hvordan handlingstråden spinnes, tematikk utforskes og enkeltscener blir visuelt presentert, har en lavere grad av fullendthet i seg. Samtidig ligger kvaliteten langt over det ordinære. Donners blikk mot å fange ondskapen er virkelig slående, og i kombinasjon med Jerry Goldsmiths kraftfulle og sterke partitur, gis det noen løft til filmens mørke og sensasjonelle tone. 

Når det senere har gått inflasjon i å lage skrekkfilm med barn som personifiseringer av ondskap, har det sjeldent eller aldri fungert sterkere enn i «The Omen» som på veien selv er blitt et referansepunkt. På samme måte som «The Omen» vel ligger på en hylle under Roman Polanskis «Rosemary’s Baby» og William Friedkins «The Exorcist», er det enda flere hyller mellom «The Omen» og majoriteten av all annen amerikansk skrekkfilm i samme landskap som er blitt lagd siden.