Alain Delon er en av vår tids mest populære, ikoniske og fremgangsrike skuespillere som særlig var dominerende i europeisk film på 1960- og 70-tallet. Og få er mer omdiskuterte og kontroversielle for sin personlige historie, men samtidig bejublet for en magnetisk tilstedeværelse på film. Nedenfor gis en gjennomgang av ti essensielle Delon-bidrag til vår filmarv (og det er ingen uttømmende oversikt). Det er ingen rangering, men en kronologisk rekkefølge.
«Plein soleil» ble verket som sendte Alain Delon ut i filmens verdenshav som internasjonal stjerne. Franskmannen spiller hovedrollen som den manipulative og narsissistiske Tom Ripley i den første filmatiseringen gjort av Patricia Highsmiths roman «The Talented Mr. Ripley» fra 1955. I René Cléments versjon handler mye om å utnytte Alain Delons uimotståelige utstråling når han typisk iscenesettes med varme nærbilder, mens han gir nye lag av vakkerhet til en film som allerede er plassert i en postkortidyllisk sydenstemning av sol og varme. Men bak skjønnheten, og under den svette huden, sniker det gradvis frem en farlig giftighet som vendes til en psykologisk thriller om ondskap og identitet. Hele tiden med Alain Delon som et gåtefullt midtpunkt som konstant gjør filmen til et fengslende sted å være.
Les også: Sak om «Plein soleil» skrevet på Speilet.net tidligere.
«Rocco and His Brothers» er først og fremst et episk familiedrama i blendende vakkert svart-hvitt-foto til å besvime av. Det er også et operatisk melodrama av beste sort, malt med bredest mulig pensel. Malemesteren er Luchino Visconti, og dette kunstverket ble til sannsynlig stor inspirasjon for kommende amerikanske storheter som Martin Scorsese og kanskje spesielt Francis Ford Coppola (tenk «Gudfaren»). Det er mye markert kroppsspråk, fakter og italiensk temperament på utstilling her. I tre mektige timer forteller Visconti om en familie som får kjenne livets store følelser på kroppen med påfølgende store livsvalg som tas, samtidig som den plasserer seg midt i skillelinjen og motsetningen av Nord- og Sør-Italia i den kulturelle og økonomiske brytningstiden inn mot 60-tallet. Et udiskutabelt mesterverk med en sterk og scenestjelende Alain Delon som den helt sentrale Rocco.
«L’eclisse» var siste del i den store italienske filmkunstneren Michelangelo Antonionios «dekadanse-trilogi» som poetisk setter opp et vakkert drama som fører oss inn i en skildring av modernitetens tomhet som ledsager til angst og eksistensiell plage. I sentrum for Antonionis sensible touch er Monica Vitti og Alain Delon, som begge har nøyaktig den perfeksjonerte vakkerheten til å fylle hele filmens intensjon. På overflaten er «L’eclisse» en kjærlighetshistorie plassert i storbyen Roma som med all sin storslagne arkitektur gjøres til en vital kulisse. Det er også et sted og en tid preget av økonomisk og kulturell blomstring, men samtidig en urbanitet og modernitet som allerede pr. 1962 ga grobunn for følelsesmessig distanse og isolasjon. «L’eclisse» er først og fremst en usigelig vakker film, og i dette er Delon upåklagelig castet som den grasiøse aksjemegleren Piero; én del av en kjærlighetsrelasjon som absorberes eller forstyrres av et moderne samfunn som fratar dem muligheten til å føle reell lykke. Alain Delons forestilling føles her som en fullstendig integrert del av filmens natur og storhet.
«Leoparden» er Luchino Viscontis grandiose magnum opus. Det er en helt ekstraordinær filmatisk presentasjon av grenseløs overdådighet. Vi er på 1800-tallet i en siciliansk adelsfamilie, der fyrsten (spilt av Burt Lancaster) sliter med tidens krav til endringer som en nærmest levende skygge av en tilbakelagt tid, mens Alain Delon portretterer den mer sprudlende og opprørske nevøen Tancredi som snarere omfavner den nye tiden, samt sin vakre forlovende (spilt av Claude Cardinale). Film blir simpelthen ikke mektigere og vakrere for øyet enn «Leoparden», nesten i den grad at helheten spiser opp Alain Delon som selvsagt får full utnyttelse av sitt sitt utseende også her – i en film som naturligvis vant Gullpalmen i sin tid, og som ganske enkelt tilhører noe av filmhistoriens ypperste.
Etter hvert skulle Alain Delon som skuespiller gå hånd i hanske med filmskaper Jean-Pierre Melville, i det som vel kan måles til i nærheten av filmhistoriens mest betydningsfulle kunstneriske partnerskap av regissør/skuespiller. Dette var deres første felles prosjekt, og Melville skrev den med Delon i tankene. I retrospekt må det også kunne anses som et definerende høydepunkt, og et filmverk som med tydelighet utviklet og rendyrket Delon til å bli en persona på film av iboende, uovertruffen coolness. Om ett ord som kan beskrive «Le Samouraï» er det stil. Det er en dempet og kontrollert komposisjon som likevel er så særegen og uttrykksfull. Og som ikke minst er visuelt og kunstnerisk kompatibel, på detaljnivå, med Alain Delons uttrykk og ansikt som naturligvis glir elegant inn i det stilfulle antrekket av dress og hatt som Melville kler ham opp i. Melvilles blikk og kamera maler fra både omgivelsene og Delon frem noen intenst stemningsfulle og stilistiske bilder for oss: Delikate og rene, men også med en gråaktig kulde og kjølig distanse til en virkelighet som først og fremst er film.
Det er varmt. Det er vakkert. Det er lidenskapelig. Alain Delon smelter perfekt inn i de pirrende bildene og det intrikate psykologiske dramaet som utspilles i og rundt bassengkanten i Jacques Derays «La piscine». Delon er Jean-Paul som tilbringer late sommerdager med kona i det avsidesliggende feriehuset med det tiltrekkende svømmebassenget i heten. Men på et tidspunkt ankommer en gammel venn og hans datter, hvorpå det oppstår en ny og truende dynamikk. Derays skildring er lettkledd, men forbi den attraktive overflaten bygges en saktestekende (erotisk) thriller med noter hentet fra Alfred Hitchcock overført til en utpreget søreuropeisk setting av uutholdelig varme som forsterker svetten fremkalt av et underliggende ubehag i bilder, blikk og dialog. Alain Delon er igjen fullstendig på hjemmebane der han dels vandrer rundt som en halvnaken skulptur, dels også uttrykker en stille og finurlig form for giftighet som gjør ham (og filmen) så fascinerende.
Les også: Sak om «La piscine» skrevet på Speilet.net tidligere.
Henri Verneuil var på sitt beste en eminent sjangerfilmskaper, og i «The Sicilian Clan» fungerer han på sitt mest spektakulære og underholdende. Alain Delon spiller igjen en kriminell figur i en setting som ikke er veldig fjern fra det han perfeksjonerte i Melvilles-gangsterfilmer – her i sentrum av et engasjerende fortalt heist-plott. Men det er et engasjement skapt etter relativt tålmodige noter; oppbygningen som i planleggingen av det store ranet, er skildret med en ro som likevel har en tydelig indre spenning, og som innimellom kan eksplodere dramatisk på de rette stedene. Det kunstneriske avtrykket er kanskje ikke monumentalt, og «The Sicilian Clan» er nok den mest konvensjonelle Delon-filmen som har funnet veien inn på denne lista. Men det er en velpolert thriller med flere imponerende iscenesettelser, og ikke minst med legenden Jean Gabin (samt Lino Venturo) sammen med Alain Delon foran kamera. Og med selveste Ennio Morricones glatte og melodiøse musikk over bildene skapt av fotograf-legenden Henri Decaë, er det også en påfallende kvalitet bare å se og høre på «The Sicilian Clan».
Alain Delon er midtpunktet og en del av et fantastisk ensemble i dette Jean-Pierre Melville-mesterverket, side om side med andre storheter som Gian Maria Volonté og Yves Montand. Nok en gnag er det en heist-film der Delon medvirker som kynisk mestertyv. Denne gang med Paris som setting og en fasjonabel forhandler av diamanter og eksklusive klokker og smykker i gull. På sedvanlig Melville-vis hives et blå-grått slør over skildringen for å gi en umiskjennelig følelse både av realisme og stilisme i et gjennomført tøft univers. Filmen er langsom, men forførende i den kompromissløse noir-atmosfæren som Melville og fotograf Henri Decaë gir til dette beinharde krimdramaet – igjen med en svært opplagt Alain Delon – i en film som vinker respektfullt tilbake til klassikeren «Rififi», like mye som den udiskutabelt er en veldig dominant film på egne meritter. En vaskeekte krim-klassiker fra 70-årene, på nivå med det beste
I det som dessverre skulle bli Jean-Pierre Melvilles siste film, er Alain Delon å finne i en småuvant rolle som politimannen på jakt etter de kriminelle han selv så ofte har portrettert. Og igjen er det fjernt fra den sydende varmen i «Plein soleil» og «La piscine» når Melville lager sine kjølige gangsterportretter. I åpningen plasseres vi ute ved en fransk kystby som billedlig omfavnes av tåke og kulde, og det er som om det aldri helt slipper taket fordi filmens fortelling skal fungere så nådeløst som den gjør. Både visuelt og tematisk kan tråder trekkes fra «Un flic» og frem til Michael Manns «Heat». I bunn er det en ransfilm og et engasjerende drama som innimellom høyner spenningskurven i noen filmatiske sekvenser av sammenstøt mellom lovens to sider, noe som er orkestrert til visuell perfeksjon av Melville. Skuespillet er dempet og kalkulert uttrykt fullstendig i samsvar med filmens visuelle identitet, men få kan spille behersket og samtidig komme gjennom skjermen med så mye kraft og karisma som Alain Delon. Det gjør han til de grader også her.
Les også: Sak om «Un flic» skrevet på Speilet.net tidligere.
Det er ikke kontroversielt å trekke frem «Monsieur Klein» som det siste virkelige mesterverket som Alain Delon bidro til. Det er en film satt til et nazi-okkupert Frankrike i 1942 om en samvittighetsløs kunsthandler, Robert Klein, som tjener gode penger når jødene raskt må selge unna verdiene sine. Men når han blir oppmerksom på at det finnes en annen Robert Klein, som er jødisk og ettersøkt av politiet, oppstår en situasjon der kunsthandleren Kleins liv likevel står i fare. Det er likegyldighetens pris som settes virkningsfullt under lupen av regissør Joseph Losey i en utpreget kjølig presentasjon av en faktisk-historisk virkelighet. Det er også en klar «Kafka»-eim over den verdenen som kunsthandleren vikler seg inn når han jakter på sin «dobbel». Det er en atmosfære av gryende angst og mystikk som serveres med fengslende tvetydighet for tilskueren, mens vi er tydelig på utsiden når vi ser Alain Delons besettende Mr. Klein bli spist opp fra innsiden når han plages av sin ukjente navnebror, i et helmørkt bakteppe av Holocaust. Delons tolkning er formidabel, og det samme er filmen.
Til slutt, to raske tips til gode Alain Delon-filmer som er tilgjengelig på Netflix:
De fleste har Netflix, og i publiserende stund ligger to veldig severdige Alain Delon-filmer tilgjengelig på strømmeplattformen. I «Farewell, Friend» fra 1986 er Alain Delon en krigsveteran fra Alergie-krigen som etter hjemkomst blir utilsiktet involvert i et ransforsøk sammen med den mer hensynsløse soldatkameraten spilt av Charles Bronson. «Farewell, Friend» var sistnevntes store gjennombrudd som filmstjerne på europeisk jord, og det er en habil og underholdende thriller med én amerikansk og én fransk filmstjerne som virker å ha god kjemi og gjør filmens to timer enda litt bedre enn hva som er Jean Vautrins fortjeneste. Når det gjelder «Big Guns» (også kjent under den alternative tittelen «No Way Out», originaltittelen «Tony Arzenta» eller den norske oversettelsen som du finner på Netflix: «Hevn»), er dette en enda mer et eksemplar av en hardkokt sjangerfilm med Alain Delon som ensom gangsterskikkelse som blir nødt for å drepe seg ut av virksomheten. Og det er et intens og vellagd lite filmverk med en nyansert og sterk tolkning av Delon. Anbefales.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar