«Un flic» ble endestasjonen for Jean-Pierre Melville som dessverre døde brått året etter utgivelsen, kun 55 år gammel. På det tidspunktet hadde han for lengst etablert seg som kontinentets største og desidert mest stilbevisste leverandør av kriminalfilmer – historier og møter mellom politi og kriminelle – innenfor gjennomarbeide stilistiske rammer. Ofte med karismatiske Alain Delon foran kamera, som i mestververkene «Le samouraï’ ‘og «Le cercle rouge». Delon er også i sentrum av «Un flic», men her i en uvant rolle som politimannen på jakt etter de kriminelle.
Tittelen antyder at det skal handle om politimannen, noe det også gjør, men kanskje enda mer handler «Un flic» om den kriminelle motparten – eller møtepunktet mellom de to som kanskje likevel ikke er så ulike hverandre. Speilingen som Melville setter opp mellom personene på lovens ulike sider, er ikke et fremmed trekk, og det er i retrospekt fort gjort å la tankene vandre i retning av Michael Mann og hans 90-tallsmesterverk «Heat». Selv med Delons magnetiske vesen i politiuniform og tittelen som peker mot ham, er det som Melville ikke helt klarer å slippe taket på estetikken og mystikken i det kriminelle miljøet som fokuset søker mot.
«Un flic» åpner med bilder som umiddelbart slipper kulden inn. Det er en blå-grå og ugjestmild klimatisk ramme omkring det hele. Vi er ved en lokal bank i en forblåst fransk kystby en kald vinterdag dekket av tåke. Michael Crenna spiller Simon, arkitekten bak en kriminell gruppering som tar seg metodisk og stille inn i banken. Melvilles karakteristiske vektlegging på iscenesettelser tydeliggjøres med denne stilistisk og stille anlagte sekvensen av et bankran med dresskledde menn i uværet. Men egentlig er det kun en foranledning til en enda mer spektakulær iscenesettelse omtrent halvveis inn i filmen; et rank av et tog underveis mot Lisboa via et helikopter – en imponerende ransoperasjon som er nesten like imponerende filmisk løst, gjennom omlag 20 minutter nesten uten dialog.
Richard Crenna og kanskje spesielt Alain Delon trenger heller ikke ty til særlig dialog. Sistnevnte er klar over styrkene av egen utstråling og gjør lite ut av den atypiske rollen på riktig side av loven, som en politimann av en viss brutal metodikk, og stoler på forståelsen på nyansene i ansiktsuttrykkene han besitter. Det meste fortelles med øynene, og Melville planter sedvanlig lite dialog i Delons munn som i de andre. Det er et politi-og-røver-spill brukt av Melville til å speile personligheter, avdekke ulike lag av amoral og flytte figurene som brikker dels i en historiefortelling som dveler ved det prosessuelle, dels ved iscenesettelser i seg selv. Filmen er kanskje enda bedre i granskningen av av personene og situasjonene gjennom de nitidige og detaljfulle iscenesettelsene enn den er i å skape emosjonell fylde til trekantdramaet det også spinnes på. Det siste aktualiseres via Catherine Deneuves inntog som universets variant av en femme fatale, men som ikke er begrenset til en hjerteløs og udødelig skikkelse som lusker giftig i bakgrunn. Hun er politimannens elskerinne, men også kjeltringens kjæreste, der de to mennene en stund er intetanende om hverandres posisjoner, hvor Delons politifigur involveres i et kriminelt spill han må jobbe hardt for å komme vinnende ut av. Og underveis tilbys en skildring av vekslende perspektiver som tegner bilder av gjensidig respekt for profesjonaliteten begge parter har, igjen ikke ulikt hvordan lignende tematikk ble utforsket i senere «Heat» for et større publikum.
Selv i det visuelle, de blålige fargene, er likhetstrekkene med Manns film til stede. Fotograf Walter Wottiz fanger, sammen med Jean-Pierre Melville, en kriminell-urban underverden av kalde og frostige bilder i blåtoner, mens alt av bevegelser foran kamera – eller hvordan kamera i seg selv forflytter seg – har en sakte, iskald presisjon av eleganse i all dysterheten. Paletten er på karakteristisk Melville-vis minimal og sober. Alt er kalkulerende stilisert i dempet tempo for å understreke betydningen av tablåene.
Samtidig er «Un flic» underholdende og engasjerende, og kanskje Melvilles aller mest tilgjengelige verk. Det er to sentrale og lange ranssekvenser som stjeler rikelig med tid av helheten, og som begge er medrivende å se på isolert fra helheten rundt dem. De prosessuelle skildringene av politiarbeid og kriminalitsplanlegging er heller ikke direkte udramatisk, men snarere fascinerende, mens Michael Crenna, Catherine Deneueve og ikke minst Alain Delon høyner filmens stødighet med sine dempede, men fengslende tolkninger, fullstendig i harmoni med hva «Un flic» sikter mot å være, og hva den er.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar