80-tallets beste skrekkfilmer: 60. til 51. plass

Dette er er Speilets kåring av 1980-tallets 100 beste skrekkfilmer. Hver film gis en relativt kortfattet presentasjon i bilde og tekst fra nr. 100 til 1. Listen vil bli publisert fortløpende fordelt på 10 saker der 10 filmer vil få sin omtale i rekkefølge fra lavest til høyest rangert. Her presenteres filmene fra 70. til 61. plass.

Se også:
100. til 91. plass | 90. til 81. plass | 80. til 71. plass | 70. til 61. plass

Som en ledende eksponent for the nouveau roman (en eksperimentell litterær retning som i 50-tallets Frankrike brøt med tradisjonelle fortellerstrukturer), er det lite overraskende at forfatteren og filmskaperen Alain Robbe-Grillet også i «La belle captive» avviker fra konvensjonene, og gir oss en filmfortelling som ikke nødvendigvis innbyr til noen umiddelbar forståelse i tradisjonell betydning. Men for Robbe-Grillet er den lineære historiefortellingen underordnet andre sider av filmmediets kraft og potensial. «La belle captive» er så visst filmkunst mer enn plottorientert, konvensjonell filmfortelling. Det er bildenes kraft og innhold, vår persepsjon, som forblir filmens drivkraft, mens mye av dialogen står på siden uten å veie like tungt.

Robbe-Grillet implementerer malerkunsten som en naturlig del av både plottet og det visuelle filmspråket. Maleriene er nøkkelen til filmens snirklete vei, men døren vil aldri helt opp. Det kryptiske filmspråket og den utpregede visuelle tydeligheten skaper imidlertid en forlokkende verdi i seg selv. «La belle captive» er kanskje ikke et fullendt mesterverk av en film, men den spirer og gror fortsatt i meg som et interessant bekjentskap fra en interessant stemme.

Med utgangspunkt i Bram Stoker-romanen med samme navn, er «The Lair of the White Worm» i høyeste grad illustrerende for Ken Russell som en av denne epokens mest visjonære, uredde filmskapere i denne skalaen.

Filmatiseringen starter forunderlig og langsomt: En arkeologistudent graver i Skottland frem en uhyrlig, slangeaktig hodeskalle, noe som kobles til en legende om en gigantisk orm som menneskene rundt ham anser som folklore. Men om filmens begynnende del lefler med konservative skrekkfilmmotiver i form av hodeskallefunn og gotiske omgivelser, blir «The Lair of the White Worm» fantastisk forfriskende fra det øyeblikk Russell vrenger frem sine mest billedlig spektakulære og bisarre ideer, med sterkt seksuelle overtoner (ikke minst vist med falliske symboler overalt), til en radikal, visuell skrekkfilmoppvisning i siste del.

Det som kunne resultert i en klønete og smakløs b-filmorgie, er heldigvis isteden blitt en serie av snedige, finurlige og styggvakre bildekomposisjoner. Derfor er «The Lair of the White Worm» av Russells beste; et kunstnerisk potent, pirrende og ofte veldig underholdende filmverk.

John Carpenters video-klassiker «They Live» er et filmatisk anti-konsumeristisk samfunnsangrep fordekt som lavbudsjetts science fiction-thriller. Gjennom et par spesialsolbriller oppdages en verden som er helt ulik den virkeligheten vi vanligvis ser rundt oss. Mennesker ses som aliens, og all media skjuler kalkulerte budskap for å hjernevaske befolkningen. Filmens tematikk er minst like aktuell i dag som da den ble produsert, og dens kvaliteter nesten like tidløs. Den lite selvhøytidelige tonen og lavbudsjettsplattformen bekreftes gjennom valget om å bruke den profesjonelle wrestling-stjernen Roddy Piper i hovedrollen (en rolle som også hadde vært skreddersydd for Arnold Schwarzenegger), og den labre skuespillerprestasjonen blir derfor ikke noe stort irritasjonsmoment.

Filmen er på sine premisser ekstremt velartikulert, og ikke minst: Underholdende. Carpenter dveler aldri ved detaljer, og når han først stanser fremdriften, er det for å gi oss en over fem minutter lang slåsskamp mellom de to hovedpersonene, som deretter ender opp med å forenes i en tilsynelatende håpløs kamp mot de utenomjordiske kreftene som er i ferd med å avdemokratisere hele verden. Selv om Carpenter er i overkant opptatt av lettsolgte actiontablåer og med fordel kunne investert mer tid og fokus i den tematikken som så tydelig utgjør rammeverket, er det jo også filmens sjarmerende sjel at den forblir såpass lettfattelig og overfladisk underholdende, stort sett.

Det går nesten en time inn i «An American Werewolf in London» før filmens hovedfigur endelig transformeres til en varulv. Uten at det er et problem.

Regissør John Landis, som kom fra de kommersielle komedie-suksessene «Animal House» og «The Blues Brothers», er mer opptatt av å gjøre første halvdel til en god etablering av et virkelighetsnært univers omkring den sympatiske hovedfiguren. Og i motsetning til de forutgående varulvfilmprosjektene som «The Howling» eller «Wolfen», er Landis rundere i kantene og mer bevisst på å tegne en humoristisk innledning til det fryktinngytende klimakset. Å blande skrekk og humor er (subjektivt ment) som regel en feilslått oppskrift på det meste – men John Landis lykkes langt på vei med å skissere en gjestfri, og småhumoristisk, lakonisk stemning i forkant av skrekkscenene, samtidig som de velgjorte effektscenene i seg selv (heldigvis) ikke blir en del av komedien. «An American Werewolf in London» har glimt i øyet, og er noe så sjeldent som en velgjort og gjennomgående underholdende skrekk-komedie.

Robert Hiltziks karriere som filmskaper handler om én ting: «Sleepaway Camp» (han laget aldri noen annen film, foruten en slags remake i 2008). Hiltzik er i dag advokat, men som aspirerende filmskaper tidlig på 1980-tallet kastet han seg som så mange andre på bølgen av amerikansk slasherfilm. Filmen ble i sin tid en moderat suksess på basis av sitt begrensede budsjett, men også tilsidesatt av de mer robuste sjangerfilmene fra samme epoke. Likevel er det ikke ufortjent at «Sleepaway Camp» i nyere tid er blitt plukket opp og tiljublet som et velskapt horror-kultfilmemne.

Det er likevel én ting som mer enn noe annet sementerer verkets fortjente klassikerstatus: Den grenseløst foruroligende, sjokkerende og fantastiske sluttscenen som fort kan være tiårets mest kraftfulle avslutning av en horrorfilm. Da blir det heller ikke så problematisk at historien som ligger foran slutten er ganske middelmådig utbrodert; det blir aldri blir ekstremt spennende, og skuespillet er nær forstyrrende svakt. Derimot skal Hiltzik ha honnør for å inkludere noen fiffige drapsscener underveis (som når et gedigent vepsebol kastes inn på et innelåst toalett) og etableringen av en mer krevende dramaturgi der spenningsmomentet aldri ligger i hvem som er drapsmannen. Dette aspektet burde gitt filmskaperen større handlingsrom til å dyrke det audiovisuelle og gjøre filmen stemningsskapende på en annen måte. Men Hiltzik har åpenlyst verken ambisjonene eller budsjettet til å ta filmen i den retningen. Derimot utnytter han det fraværende «who-dunnit-fokuset» til å bygge opp mot en veldig annerledes plottvending i sluttscenen – en finale som i horrorsjangerens ånd er mer grotesk og sjokkerende enn den er smart – men som også utvilsomt er en filmspråklig genistrek. For det må innrømmes: Filmens sluttbilde var det siste jeg tenkte på før jeg la meg den kvelden, og det første jeg tenkte på da jeg stod opp dagen etter.

Hvordan lager man en velfungerende oppfølger til en slasherfilm som antakelig leverte sjangerens sterkeste og i hvert fall mest minneverdige sluttscene? Vel, man lager en film som egentlig er litt bedre på alle andre områder!

Selv om den ekstremt lavbudsjettsorienterte forgjengeren blant annet hadde noen forstyrrende svake skuespillerprestasjoner, ble det snarere en kvalitet ved filmen enn irritasjonsmoment. Det er likevel litt betryggende å ta del i den mer velproduserte «Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» som faktisk innehar jevnt over habile skuespillerprestasjoner, men viktigst: Historiefortellingen er, til tross for sin simple flathet, latterlig underholdende. Angela returnerer i en voksen kvinneskikkelse, spilt av Pamela Springsteen (broren til Bruce), kamuflert som en kristenkonservativ campleder for ungdommer. De som utøver det minste snev av umoral under oppholdet (og de er det mange av) har en tendens til å forsvinne fra campen én etter én, angivelig sendt hjem av Angela på grunn av upassende oppførsel. I virkeligheten maltraktert til døde på ulike kreative måter.

«Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» mesker seg i pupper og blod som en slags softcore horrorfilm. Underholdningsverdien er like ekstrem som den er lavpannet, og storyen omhandler sjeldent mer enn å iscenesette flørtende amerikanske ungdommer på sommercamp, avbrutt av morbide drapsrekker. Men resultatet er altså farlig underholdende. Den snuskete perversiteten utfylles av velformulerte vittigheter og en uhøytidelig, lite krampeaktig tone. Filmen har en ganske annen og lysere valør enn originalen, men i en periode da publikum trolig var nær metningspunktet i møte med tradisjonelle slasherfilmer, byr «Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» på noe annet, og smaken av det er ganske enkelt deilig.

Phillip Noyces videofavoritt «Dead Calm» fra 1989  (som jeg første gang så på tv i litt for ung alder) lanserte en praktfull Nicole Kidman for et stort publikum og skulle sende australske Noyce ut i en habil Hollywood-karriere.

«Dead Calm» gir oss en trio av mennesker i et psykologisk terroriserende båthelvete, men som en langt mer mer popocorn-vennlig versjon av Roman Polanskis mesterverksdebut «Kniven i vannet». Fortellingen bades her på nærmest erotisk vis i ekspressive farger og ledsages av et deilig, tilstedeværende soundtrack. Men viktigst: «Dead Calm» er en genuint medrivende thriller (men også kategorisert som horror), og den er gjennomsyret av solid filmhåndverk og sjangerforståelse som til det fulle bruker sin avgrensede location til egen filmatiske og spenningsskapende fordel.

Dette lille kanadiske psykologiske-skrekkfilm-dramaet, som er skrevet og regissert av Sandor Stern i 1988, ble med all tydelighet produsert for og utgitt direkte på video i sin tid. Sporene av det er klart merkbare i et filmverk som på mange måter virker både underveldende og begrenset. Men det sobre rammeverket gir også en konsentrasjon rundt en historiefortelling som sklir effektivt i det enkle, men likevel atmosfæriske filmsporet. Terry O’Quinn er dempet, subtil og iskald i et sterkt portrett av en lege og familiefar som kontrasterer psykopatforestillingen han leverte få år før i «The Stepfather». Det som blir hengende i lufta i «Pin» er fornemmelsen av at «det er noe som ikke stemmer», men at det er psykoseksuelt mørkt, dysfunksjonelt og nokså skremmende.

«Pin» er mumlete skildret på svak varme, men serverer gradvis likevel en psykologisk skrekkfilm-skildring med et distinkt ubehag som gnistrer sterkt nok til å påføre publikum svimerker og brannsår. Det vi etter hvert blir vitne til er en kald umenneskelighet som er gjort veldig menneskelig. Og utfallet er en intens og forstyrrende opplevelse av en film, selv om den stedvis kan være både seig og haltende klippet. Det er også en film som til slutt samler trådene med imponerende eleganse, og som går til rulleteksten med en finale som fungerer perfekt som et skremmende og virkningsfullt punktum – parallelt med at det overhodet ikke kommer som noen overraskelse. 

Denne lavbudsjetterte horror-produksjonen fra Canada innordner seg et stilistisk univers med nyanser av Brian De Palma (om han var en tv-filmregissør med litt mindre talent), men enda sterkere knyttes bånd til mer tradisjonelle slashere fra 70- og 80-tallet. Eller for å gjøre det enda litt mer spesifikt: Fordi handlingen i hovedsak foregår i en setting av et sykehus, blir likhetstrekkene med «Halloween II» (som kom ut samme år) umulig å ignorere. Særlig fordi musikken åpenbart også er modellert etter John Carpenters originale «Halloween»-partitur.

Første halvdel av «Visiting Hours» føles som skinnende gull; fra synthmusikken til stilsikre iscenesettelser og ikke minst til Michael Ironsides fryktinngytende psykopat-portrett i hovedrollen som kvinnehatende massemorder. Ironside er så dominerende gjennom hele filmen at det vipper i retning av det ikoniske, men bak denne maktdemonstrasjonen så evner ikke filmskaper Jean-Claude Lord alltid å opprettholde samme grad av suspense gjennom hele filmen som i første del. Ironside ble for øvrig castet til denne på bakgrunn av prestasjonen i David Cronenbergs tidlige «Scanners», som en annen kanadisk lavbudsjettsskrekkfilm av samme produsenter som står bak denne. Dette er likevel en film som føles å ha uendelig holdbarhet (om forventningene er justert riktig: dette er en velgjort kabel-tv-nattfilm). Aller mest for hva Michael Ironside tilfører, men også fordi den – og uten å være veldig opptatt av verken kvinnelig nakenhet eller blod (som slasherfilmer gjerne er) – faktisk har flere virkelig skremmende og effektive enkeltscener skapt av et utsøkt filmisk blikk.

En familiefar pakker kofferten og forlater huset. I bakgrunnen ser vi en stue badet i blod med døde kropper liggende på gulvet. Det er kona og barna. Familiefaren åpner utgangsdøra og går ut. Plukker opp avisen som ligger på gressplenen før han vandrer plystrende ned den erkeamerikanske forstadsgata. Tilsynelatende uberørt over å ha slaktet ned sin egen familie bare for noen minutter siden. Psykobjellene klinger, dette er stefaren fra helvete.

Subtilitet er åpenbart fremmedord for regissør Joseph Ruben, som uten å blinke fordummer og forenkler figurer og plott utelukkende for underholdningsøyemed. Men de lettvinte løsningene, og de utallige manusproblemene bygger snarere enn det river ned en sitrende spenningskurve. For dette er genuint engasjerende. Jeg elsker tydeligheten i psykopatfremstillingen; den simple dog interessante fremstillingen av psykopatens maniske sug etter å bli del av en verdikonservativ amerikansk kjernefamilie, fasadedyrkingen, og ikke minst Terry O’Quinns iherdige over-the-top-skuespill (som en slags fattigmannsversjon av Jack Nicholson). O’Quinn er både karismatisk som et skremmende vesen, men har også en fantastisk mørk humor i seg. Ansiktsuttrykket når han blir avslørt, der et glimtvis drag av skam transformeres til kaldblodig sadisme, er ubetalelig. I tillegg avsluttes filmen med noen effektive slasher-aktige sekvenser som setter prikken over i’en for en litt glemt, cheesy og grenseløst fornøyelig 80-talls horror-thriller. Ingen skal få meg til å si at dette ikke er bra, selv om det også er dårlig.

På et eller annet nivå er det umulig å mislike «Gremlins». Under Steven Spielbergs flaksende vinger, settes filmen opp som en naturlig videreføring av den ekstraordinære suksessen med «E.T». Chris Columbus leverer i denne kategorien et perfekt manus, og Joe Dante var rett person til å realisere skrekkomedien innenfor de trygge spielbergske eventyr-rammene som vi kjenner fra 80-tallet.

Selv opplevde jeg som så mange andre «Gremlins» i videokassettens tider først og fremst som en effektiv skrekkfilm i pre tenåringstid. For når Dante skrur på knappene, blir «Gremlins» faktisk ganske creepy og skremmende, særlig ettersom han lokker oss inn i den enkle dramaturgiske konstruksjonen med en veldig velkommen, underholdningsbasert atmosfære. «Gremlings» har alle elementene på plass for å trollbinde et ungt publikum, og Joe Dante demonstrerer fin sjangerteft og vilje til å ta et ungt publikum på alvor. Det er ingen selvfølge lenger, og gjensyn i voksen alder bekrefter også at «Gremlins» holder seg ganske godt.