Gjensynet: «Cliffhanger» (1993)

Det er mulig å argumentere for at «Cliffhanger» ikke er 90-tallets aller beste actionfilm (selv om den er høyt på lista), men er det mulig å argumentere for at den ikke har den mest minneverdige åpningssekvensen? Neppe!

Når man tretti år etter lanseringen tenker tilbake på «Cliffhanger» er det i hvert fall åpningen som først kommer frem, selv om jeg første gang opplevde filmen på en liten tv-skjerm på 90-tallet etter å gjort et opptak på videokassett fra den tidlige kabel-tv-kanalen Filmnet. 

Sylvester Stallone spiller Gabe Walker, en profesjonell fjellklatrer som opererer som redningsmann i et område av Rocky Mountains. Her må han utføre en umulig redningsoperasjon når vennen, Hal Tucker (Michael Rooker), har tatt med seg kjæresten – uten klatreerfaring – på en krevende klatretur som går helt feil. Gjennom det premisset iscenesettes en fantastisk, medrivende, neglebitende og filmatisk velgjort åpningssekvens som setter standarden for filmens muskuløse ambisjonsnivå som actionfilm – og i tillegg er samme åpning en effektiv formidling av filmens emosjonelle tyngdepunkt som hele tiden ligger i historiefortellingen. 

Mer action blir det noen måneder senere når et mislykket kapringsplott i luftrommet over samme fjellkjede går feil, og tre kofferter fylt med til sammen 100 millioner dollar i kontanter beginner seg et eller annet sted i det snødekte fjellandskapet. Gabe Walker tilkalles for å hjelpe til i det han tror er en redningsaksjon, men blir isteden uvitende trukket inn som brikke i en dødelig kamp der antagonisten er en hensynsløs, psykotisk skurk med britisk aksent som ikke skyr noen midler for å finne koffertene. Det er en bad-guy-rolle som spilles og åpenlyst nytes av John Lithgow som gjør en slags lightutgave av Alan Rickmans ikoniske Hans Gruber fra «Die Hard». Ellers er skuespillet mer ujevnt i de mindre rollene, inkludert Michael Rookers over-the-top-spill i kollega/venn-rollen der dynamikken har blitt endret siden det skjebnesvangre og fatale øyeblikket som var i filmens åpningsscene. For Sylvester Stallone var imidlertid «Cliffhanger» en helt nødvendig suksess, og et mini-comeback, i det som er blitt stående som en av hans aller beste. I en mindre suksessfull og tøysete fase av karrieren (rett etter de nokså umorsomme komediene «Oscar» og «Stop! Or My Mom Will Shoot» på andre siden av mislykkede «Rocky V»), ble «Cliffhanger» en essensiell retur til actionsporet med stor kraft – og suksess. Etter 1992 var det likevel ikke tvil om at Stallone var av denne generasjonens definitivt største actionfilmhelter. Han har sjeldent sett bedre ut eller spilt bedre enn i denne oppvisningen alá «Die Hard» i fjellene og Rambo i den amerikanske villmarken – ofte ikledd kortermet og våt skjorte i et kald vinterlandskap som for å flekse overarmmusklene i konkurranse med regissør Renny Harlins muskuløse actionfilmskapelse.

«Cliffhanger» er rå styrke; foran kamera og i hvordan den bygges. Det er helt innlysende en ambisiøs, påkostet, frittstående actionfilm med en stor actionfilmstjerne i konstant fokus – en type produksjon som, dessverre, ikke lenger virker å ha livets rett. «Cliffhanger» har actionsekvenser som kunne vært hentet fra «Mission: Impossible»-franchisen (der Tom Cruise faktisk ville gjennomført de stunts på location som Stallone åpenbart ikke har gjort), men den er også forfriskende mørk og brutal sett fra nåtidens perspektiv. Og jeg hadde helt glemt mektigheten i det fengslende og majestetiske hovedtemaet fra komponist Trevor Jones. 

Renny Harlin hadde bare to år før «Cliffhanger» gjort «Die Hard II», uten at han klarte å etablere seg på samme høye nivå i påfølgende år og produksjoner. Dette er hans aller beste, og i sin størrelse og sjanger er den akkurat så god at vi egentlig ikke trenger mer enn å søke tilbake til 1993.