«Leave the World Behind» (2023)

På samme måte som karakterene i «Leave the World Behind» virkelig ikke kunne vite hva de hadde i vente de neste timene og dagene av livet, hadde jeg heller ingen egentlig forhåndskunnskap om hva denne filmen skulle være. Ofte kan uvitenhet være en fordelaktig inngang, noe som kan ha virket særlig virkningsfullt i en film som «Leave the World Behind» som kommer med en tydelig ambisjon om å holde kortene tett til brystet så lenge som mulig. Det er en film som skaper intensitet eller spenning av uro og uvisshet opplevd gjennom karakterenes uvitenhet, og som publikum blir den emosjonelle involveringen enda sterkere av å ha samme begrensede innsikt. Vi ser de samme signalene, men implikasjonene og den store sammenhengen avdekkes for oss omtrent samtidig som for kjernefamilien i sentrum av plottet.

Sam Esmail har både skrevet og regissert «Leave the World Behind», om enn med utgangspunkt i en tiljublet roman av samme tittel fra 2020 forfattet av Rumaan Alam. Vi møter en relativt privilegert New York-basert familie med to voksne og to barn, hvor Julia Roberts spiller moren Amanda som impulsivt bestemmer at filmen skal reise på et kort ferieopphold til en luksuriøs Airbnb-villa hun har booket på Long Island. De ankommer den landlig plasserte villaen i det sommerlige været, hvor barna raskt kaster seg ut i et fristende utendørs svømmebasseng mens foreldrene finner seg til rette i det store huset.

Men ferieoppholdet kommer også med en merkverdig advarsel om at noe muligens ikke stemmer. Det inntreffer første gang på stranda, der de ser et skip med kurs rett mot rett dem, og først i siste øyeblikk innser familien og de andre strandgjestene at de må løpe for livet fordi skipet faktisk er på vei mot dem og penetrerer hele strandlinja. Senere på kvelden, tilbake i feriehuset, ringer det på døra. Utenfor står to personer, en mann og en yngre kvinne/eldre jente, som introduserer seg som far og datter. De sier at det er de som eier huset, og på grunn av strømbrudd måtte de reise til feriehuset. Mens Amanda er skeptisk og motvillig, åpner mannen hennes – Clay (Ethan Hawke) – velvillig døren for paret. Hva som har skjedd, og hvem disse to faktisk er, forblir uklart lenge.

Dramaet i «Leave the World Behind» handler mye om nerven og uroen som ligger i det usikre. Hva skjedde egentlig med skipet på stranda? Er de to personene de faktiske eierne av huset? Hva vet de og hvorfor har de egentlig kommet dit? Hva har skjedd i byen? Hvorfor står det plutselig masse rådyr samlet i hagen? Og hvorfor er internett nede, slik at tenåringsbarna ikke får surfet på nett eller streamet siste episode av «Friends»? Hvor lenge kan familien, og verden, holde ut?

Esmail kom til «Leave the World Behind» via forholdsvis relevant erfaring fra tv-serien «Mr. Robot», idet filmen etter hvert skal åpne noen luker som får oss til å titte i retning av samfunnets avhengighet av teknologi, cyberkriminalitet/hacking og konspirasjonsteorier. Men før vi kommer dit, finner filmen umiddelbar styrke i at den lenge hemmeligholder hva den er for oss. På et tidspunkt er historiens nerve den som finnes i psykologiske «home invasion»-thrillere, og Esmail sørger for å bygge videre på thrillersporet i et visuelt samarbeid med fotograf Tod Campbell i skjeve innstillinger og kameraarbeid med zoom-blikk på motiver og miljø som i paranoia-thrillere fra 70-årene. Det samme smått uforklarlige ubehaget kanaliseres like sterkt av distinkte lydeffekter og bruk av musikk. Det er en kontinuerlig strøm av illevarslende signaler, som både vi og filmens figurer (i ulik grad) fanger opp, men lenge ikke forstår betydningen og rekkevidden av.

Som i at skrekkfilmer litt for ofte mister noe av drivet og spenningen på det tidspunktet monstrene vises, faller noe av lufta ut av «Leave the World Behind» når trusselen blir kjent og det som gjenstår er en skildring av menneskelig desperasjon, de innbyrdes intrigene som oppstår og behovet for å rømme unna. Heldigvis inntreffer det sent. Filmen er bedre i skildringen av dynamikken og samspillet mellom karakterene før katastrofen materialiseres enn etter, men uansett er den enda sterkere i skildringen av endringene i miljøet utenfor dem enn i deres reaksjon overfor hverandre som følge av det uventede. Dels også fordi Esmail ikke helt evner å skape genuint engasjerende karakterer ut av materialet, og særlig er det vanskelig å se forbi Julia Roberts for hvem hun er og få innblikk i noe interessant som foregår på innsiden.

«Leave the World Behind» blir ingen klassiker. Den virker til slutt litt mer lettvint og litt mindre finurlig enn den selv sikter mot å være. Sam Esmails intensjon er heller ikke å ta materialet dit Yorgos Lanthimos eller Michael Haneke ville ha styrt det. På sin måte er imidlertid særlig første halvdel er medrivende fortalt med virkningsfull minimalisme, som en nær altoppslukende psykologisk thriller som effektivt dyrker og spiller på frykten for det ukjente. Kanskje er det apokalypsen, eller i hvert fall en vesentlig verdensendring i emning som neppe er til det gode? Filmens skildring av denne undringen, nervøsiteten og skepsisen er ofte så strålende at jeg er limt til skjermen med oppsperrede øyne. Filmspråket er finstemt og presist. I bakkant på produsentlaget vet vi at intet mindre enn Barack og Michele Obama har påvirket og kommet med innspill, og historien blir ikke mindre interessant eller skremmende av å vite at en amerikansk president har gitt innspill til det uhyggelige scenariet som utspiller seg som legges overbevisende frem innenfor nokså realistiske rammer.

Så har vi til slutt, vel, slutten – omdiskutert her og nå, og neppe mindre i tiden som kommer. Det som kunne vært en opplagt idé til en småmorsom avslutning på et tidlig manusmøte før den ble forkastet, endte isteden opp med å bli Esmails foretrukne slutt. (Bokas avslutning skal være annerledes, uten at jeg har lest den). Som et alternativ kunne filmatiseringens faktiske finale passet godt en alternativ slutt ment for ekstramaterialet på en senere fysisk format-utgivelse, noe som hadde vært en finurlig og meningsfull gimmick. Isteden har man endt opp med en svak «shyamalansk» avslutning på en film som veldig lenge er rett opp gata til nettopp M. Night Shyamalan, og fra denne side er det i all hovedsak ment som en positiv attest.

Alt i alt er det veldig mye mer å like enn å mislike i «Leave the World Behind».