Innimellom, men nødvendigvis ikke altfor ofte, kan man i kinosalens mørke kjenne på den helt spesielle følelsen av å nyte et ferskt stykke filmkunstnerisk storverk av en monumental kvalitet og størrelse som det ikke kommer mange av innenfor et tiår. Det var akkurat den følelsen jeg fikk underveis i «Poor Things».
Siden «Dogtooth» har jeg, som mange andre, vært fascinert og oppslukt av Yorgos Lanthimos, for hans blikk og evne til å skape dypt urovekkende og ubehagelige stemningsbilder av dysfunksjonelle sider ved både individer og familier. I «Dogtooth» satte den konseptuelle ideen og historiefortellingens idé (i tillegg til et mer begrenset budsjett) noen begrensninger for et handlingsrom som var innsnevret når det kom til location, samtidig som filmen også hadde en smalere filmatisk ramme enn det som skulle komme. Det var særlig med «The Killing of a Sacred Deer», og deretter med «The Favourite», at grekerens kunstneriske vyer skulle få utfolde seg i større omfang, det vil si i filmer der hans allerede etablerte karakteristiske, skjeve blikk på individuelle eller institusjonelle abnormiteter fikk en enda mer muskuløs og samtidig kunstnerisk storslagen presentasjon. Siden nevnte «The Killing of a Sacred Deer», har det også føltes som Lanthimos’ selvtillit som filmskaper er blitt bortimot grenseløs, som om han selv er inneforstått med at han er verdensmester i filmfaget med mandat til å pushe filmkunsten i nye retninger. Han har den visuelle og intellektuelle dybden, den kompromissløse uavhengigheten og uredde tilnærmingen til mørke temaer, musikaliteten og de filmatiske musklene som gir fristende assosiasjoner til Stanley Kubrick, eventuelt Paul Thomas Anderson, innenfor et kontemporært landskap. I det minste er det dit Lanthimos’ virker å ha blikket, selvsagt ikke direkte mot Kubrick eller PTA, men med et tilsvarende ambisjonsnivå på filmkunstens vegne – og med evne til å komme seg dit. Han er fortsatt på vei, og «Poor Things» er et stort steg nettopp i den retningen, og muligens er han der nå.
Uten å trekke Kubrick-parallellen for lang, men Lanthimos baserer seg som Kubrick gjerne også på et eksisterende litterært verk. «Poor Things» er en adaptasjon av en Alasdair Gray-roman fra 1992 som er foredlet av manusforfatter Tony McNamara. Sistnevnte var også pennen bak den fantastiske, smidige, ustyrtelig morsomme og poengterte dialogen i «The Favourite», men har om mulig høynet nivået enda et hakk i de skriftlige formuleringene som krydrer «Poor Things». Det føles som det går år mellom hver gang jeg blir så begeistret og humrende fornøyd over dialoglevering i kombinasjonen av morsom/smart/filosofisk/frekk/mørk som dette.
Grovt forenklet handler selve historien om en Frankenstein-lignende vitenskapsmann, spilt av Willem Dafoe, som skaper et levende menneske ved å hente hjernen fra et foster til kroppen av moren når hun begikk selvmord. Det besnærende resultatet er Emma Stone som Bella Baxter. I begynnelsen har hun den intellektuelle og motoriske tilstanden til en ettåring, men fysikken til en ung kvinne. Når de menneskelige dimensjonene møtes, og i takt med hvordan hun utvikler seg og lærer verden å kjenne ut fra et uskyldig blikk på den, vokser det frem en helt særegen personlighet – og ikke minst for oss en særegen film å ta del i.
Det finnes jo også tilgang på en del lettkjøpt komikk i det å plassere en person uten kjennskap til samfunnets normer og konvensjoner, som ikke alltid er logiske, midt i dette samfunnet. Det er et helt grunnleggende element som driver «Poor Things», og det er overhodet ikke utpreget originalt, men måten det gjøres på – dens smartness, vidd og formidlingen av det hele – har en kraft og originalitet som nesten mangler sidestykke. Det hjelper naturligvis at Emma Stone leverer så tåredryppende sterkt i hovedrollen. Lanthimos og Stone hadde jo fra tidligere gjensidig utbytte av hverandre i «The Favourite», og førstnevnte erfarte trolig at det bare var sistnevnte som kunne være i stand til å gjøre Bella Baxter til den Bella Baxter denne filmen trengte. Hun leverer en rolletolkning som er utstrakt fysisk krevende; i bevegelser, mimikk, kroppsspråk og en helt distinkt atferd som seksuelt nyvåknet kvinnelig vesen med kroppslig tørst for livets nytelser. Men en rolle blir ikke til et blikkfang eller noe spennende å feste seg ved i to og en halv time uten samtidig å uttrykke noe som er underliggende menneskelig, og uten å kunne engasjere oss til tanker eller sterke følelser. Alt det er like mye på plass i Emma Stone som Bella Baxter som det er på plass i «Poor Things» som film. Ikke bare er den fysiske prestasjonen til Stone krydret med så mange interessante og rike detaljer i alle sine bevegelser og blikk at det kanskje alene kunne vært tilstrekkelig. Men hennes undrende vesen og «upassende» oppførsel i møte med den fremmede verdenen i filmen – som ikke er «vår verden» fordi den blander elementer av visualitet og kultur fra fortid/nåtid/fremtid, men er bygd på de samme normene – virker genuin og gjenkjennelig for oss, rett og slett fordi Emma Stone spiller det ut så forbløffende sterkt.
«Poor Things» åpner i en lukket verden som utspilles i svart-hvitt med kreasjonen av et monster som blir en feministisk protagonist, men som viser seg å være alt annet enn et monster. Ingen karakterer mangler svidde sider i personligheten, men få eller ingen mangler en form for godhet i seg. Det gjelder også for «monster-skaperen», den eksperimentelle kirurgen med et vansiret ansikt som resultat av en enda mer ubarmhjertig fars eksperimentelle kirurgi på ham selv. Skaperen av Bella spilles av Willem Dafoe, titulert av Bella som Gud, og virker som en karakter som knapt kunne vært gestaltet av andre enn Willem Dafoe og den unike kraften og personligheten han er alene om å kunne bringe til akkurat den type karikert, men sterk og mangesidig rolle.
Om filmen i begynnelsen er innsnevret og presentert i sine stilsikre svart-hvitt-bilder, er det som Bellas øyne åpnes og hun tar inn livet i farger etter oppdagelsen av seksualiteten, orgasmen og nytelsen som kommer. Like etter møter hun en verdensvant og slu advokat, spilt av Mark Ruffalo, som med særegen bart, kvinnetekke og britisk aksent helt åpenbart fryder seg i denne rollen. Han bringer med seg Bella på en reise ut i den store verden, og det viser seg å være en reise av en seksuell oppvåkning og erotiske oppdagelser for Bella like mye som en dannelsesreise og forståelse for at den verden hun og vi er en del av har så mange brister, skjevheter og svakheter at de fleste er blitt immun mot dem. Det er bare Bellas impulser, fordi hun enda ikke er ferdig tillært samfunnets normer, som vekker menneskene rundt henne fra likegyldighet eller tretthet. Men hvor dypt må de egentlig bry seg, vel og merke før det går på bekostning av reell kjærlighet, eller enda verre, pengene deres?
Reisen i «Poor Things» følger et fengslende filosofisk spor, men er først og fremst ekstremt fengslende å være i for symbiosen av skuespillerkunsten, underholdningsverdien og det svimlende filmatiske landskapet som Lanthimos bretter ut for oss. Det er en usannsynlig spektakulær og ambisiøs verdensbygging. Én ting er det fotografiske perspektivet med ekstrem vidvinkel og fiskeøye som vi senest så i «The Favourite», hvor samme fotograf i Robbie Ryan om mulig er enda mer ekstrem i «Poor Things». En annen ting er den scenografiske og visuelle variasjonen som også kommer som følge av en ellevill fotografisk bredde og fokus på detaljrikdom. Alt fører frem til en abnorm, men mektig filmkunstopplevelse. Men som altså samtidig er engasjerende og underholdende i sin vittighet, og det er en vittighet som også kommer av en visuell frekk signatur eller kameraets oppbygning av komedie i det fysiske, men minst like mye i en hinsides skarp, underfundig og morsomt skrevet tekst med dialog som leveres helt ekstraordinært sterkt timet og morsomt, særlig av trekløveret Stone, Dafoe og Ruffalo (men også mange andre sterke biroller!).
Hvis man skal være veldig pirkete kan jeg muligens være enig i at siste halvtimen ikke er like «mesterverksterk» som de to første timene. Men når alt likevel faller så storslagent og pompøst, men samtidig elegant og nydelig på plass i sluttminuttene — passende nok etter Kubrick-lignende noter – blir jeg igjen fulladet av fryd og filmglede som overbeviser meg om at «Poor Things» er og blir et monumentalt filmverk å regne med, nå og for lang tid frem. Også fordi filmen i kraft av hvordan den ser ut får enda flere lag av nettopp tidløshet.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar