80-tallets beste skrekkfilmer: 40. til 31. plass

Dette er er Speilets kåring av 1980-tallets 100 beste skrekkfilmer. Hver film gis en relativt kortfattet presentasjon i bilde og tekst fra nr. 100 til 1. Listen vil bli publisert fortløpende fordelt på 10 saker der 10 filmer vil få sin omtale i rekkefølge fra lavest til høyest rangert. Her presenteres filmene fra 40. til 31. plass.

Se også:
100. til 91. plass | 90. til 81. plass | 80. til 71. plass | 70. til 61. plass | 60. til 51. plass | 50. til 41. plass

Fem venner reiser ut i skogen for å ha det gøy. I kjelleren på hytta finner de en båndopptaker og en mystisk bok, som de naturligvis fristes til å åpne, hvilket blir startskuddet for et demonisk helvete i Sam Raimis kultomfavnende debutverk.

«The Evil Dead» er i dag en selvskreven sjangerklassiker, som egentlig bygger på et veldig konvensjonelt plott, men som har en iboende skaperglede bak hver tagning som gjør den uimotståelig – og som derigjennom nok har vekket til liv like mange filmelskere som filmskapere. For snakk om imponerende regiarbeid; med sitt ekstremt sparsomme budsjett ser «The Evil Dead» latterlig bra ut, selv med dagens øyne. Kombinasjonen av ellevill skrekk, humor, kreative kameraføringer og imponerende spesialeffekter (alt tatt i betraktning) gjør filmen nesten fullendt, på sitt lett slentrende og uhøytidelige vis. Selv den for mange famøse voldtektsscenen som involverer en kåt trestamme, blir for meg øyeblikket som sementerer filmen som noe essensielt snarere enn det motsatte.

«Evil Dead II» skummer ikke fløten av forgjengerens uventede kultsuksess, men tar i stedet opp hansken for å bli et selvstendig og unikt overflødighetshorn av et filmverk.

Filmen har den samme iboende filmiske energien som originalen, men slår fra seg på en noe annen måte. Sam Raimi går over-the-top i en vemmelighetsorgie som bader like mye i blod som i ustanselig tongue-in-cheek-humor og latterlige one-linere. Det er her Bruce Campbell klyver frem som kultfigur i rollen som Ash, som en personifisering av filmens overdrevne og fysiske lynne. Men selv om Sam Raimi igjen regisserer med tydelig entusiasme og pasjon for prosjektet, ender «Evil Dead II» opp som i overkant mettende og repeterende, særlig i annen akt. I sine beste øyeblikk er filmen naturligvis grenseløst fornøyelig, samtidig savnes den underliggende uhyggen og lavbudsjettsfinessen fra forløperen.

Det er alltid en viss frykt knyttet til det å se opp igjen filmer man holdt kjær i ung alder. Ikke bare oppdages det fra tid til annen at aldrende verk nærmest objektivt falmer av tidens løp, men i tillegg vil den subjektive opplevelsen og minnene aldri kunne gjenskapes når verket bivånes med et mer modent og kritisk sinn – hvor mye man enn prøver å kontrollere det. For meg og min generasjon er det nettopp 80-tallets lettbeinte underholdningsfilmer som står i denne risikosonen, deriblant vampyr-eventyret til Joel Schumacher, «The Lost Boys».

Tematisk er imidlertid dette en skjør, ufarlig coming-of-age-film om tilhørighet, og kampen om å passe inn i et miljø. I dette tilfellet et univers av blodsugende vampyrer som brukes som et spennende bakteppe for historien om en gutt som flytter til et nytt sted. Kombinasjonen av det gjenkjennbare i oppveksten og det skremmende, var på et tidspunkt i livet sterkt engasjerende og underholdende. I dag oppleves ikke «The Lost Boys» like sterkt, også fordi man ser at Joel Schumacher med fordel kunne slipt knivene enda litt mer i de spenningsfylte segmentene, som ganske enkelt verken er veldig skremmende eller spennende løst. Selv om tolvåringen i meg nok opplevde det annerledes da jeg forelsket meg i filmen på video på begynnelsen av 90-tallet, kan jeg ikke huske at jeg fant den eksepsjonelt skremmende. Det handlet snarere om en fascinasjon for konseptet, en eventyrlig virkelighetsflukt, men innenfor rammene av noe godt og kjent. Og inni der ligger fremdeles filmens styrker.

Dette er klassisk Dario Argento, men kanskje enda litt mindre plottdrevet enn vanlig. Isteden er dette i sannhet et inferno av stilistiske bilder som møter elektronisk/rockemusikk. Og gjennom det skapes altså en film gjennomsyret av marerittfremkallende, bisarre og blodige sekvenser som kun en mester i skrekkfilmfaget, av Dario Argentos kaliber, er i stand til å orkestrere.

«Inferno» omtales gjerne som andre del i Argentos «tre mødre»-trilogi, da den gjerne tematisk og gjennom sitt Thomas De Quincey-opphav forbindes med übermesterverket «Suspiria» (1977) og den betydelig svakere «The Mothers of Tears» (2007). Hva angår «Inferno» virker den å være i en slags mellomposisjon også innad i Argentos filmografi. Den er ikke like fullendt som hans friskeste bidrag fra 70- og 80-tallet, men enda lenger unna de virkelig svake Argento-produksjonene, og har i sum kanskje flydd litt under radaren for mange. Filmens helhet er opplagt ganske så haltende, men få filmer lever opp til formuleringen om at dens enkeltdeler er mye bedre enn summen av dem. «Inferno» er filmen du kan sette på og velge et vilkårlig tidspunkt, og det tar ikke mange minuttene før du presenteres for vakre og spennende filmøyeblikk som er så svimlende fantastisk å se på i seg selv at du ikke egentlig trenger å vurdere dem i kontekst av en helhet. Musikken, kulissene og filmens foto er mettende nok i seg selv!

Den kontroversielle Ken Russell realiserte i 1980 «Altered States» som sin eneste nokså rendyrkede science-fiction (men som likevel også faller inn under skrekkfilm-kategorien), hvor han igjen fant anledning til å blande sine personlige favorittingredienser: Seksualitet og religiøse symboler. Selv om filmen var Russells første i Hollywood-systemet siden 60-årene, er «Altered States» utvilsomt utstyrt med et eksperimentelt uttrykk som gjør den langt mer kunstnerisk enn kommersielt anlagt.

Russell introduserer en debuterende William Hurt i hovedrollen; en vitenskapsmann som gjør seg selv til forsøkskanin i et hallusinasjons-eksperiment, som for seerne utvikles til en grafisk og tematisk mindfuck-reise. Det er lett å trekke filmatiske paralleller til David Cronenbergs tidlige body horror-fase, idet hovedpersonen også kjemper mot fysiske bivirkninger som følge av tekniske eksperimenter. Russells filmiske håndtering er imidlertid enda mer sanselig og orientert mot visuelle bilder, der Cronenberg oftere finner tydelige intellektuelle forankringer.Audiovisuelt er dette ekstremt fornøyelig med ekstravagante hallusinasjoner på menyen, selv i nokså cheesy 80-tallsinnpakning. Den Oscar-nominerte musikken til John Corigliano er dessuten meget bra.

Den overnaturlige arven fra 70-tallets horror-storverk som de okkulte «The Exorcist» og «The Omen», men enda mer Brian De Palma-dobbelen «Carrie» og «The Fury», fikk leve videre i «The Entity» av Sidney J. Furie. Basert på en angivelig sann historie (litt som «The Exorcist») handler det om en kvinne som hevder å bli plaget av en slags usynlig kraft som utfører voldelige og seksuelle handlinger mot henne. En usynlig entitet.

Det ovennevnte er det overnaturlige premisset for det som også er et drama om psykologiske traumer. Men på overflaten er det en skrekkfilm, en effektiv sådan. Furie bruker ikke særlig mye tid på etableringen, men hiver oss ut i alenemorens verden som raskt blir til et levende mareritt, der vi gjennom bilder, lyd og Barbara Herskeys skuespill får kjenne uroen, redselen og sjokket på kroppen. På et tidspunkt er det også umulig å overse noen likheter mellom denne og «Poltergeist» som kom samme år, men denne listeplasseringen har allerede avslørt at «The Entity» her rangeres som den mest vellykkede. Der Spielberg-produksjonen nærmest havarerte fullstendig i andre halvdel, går den mindre generiske «The Entity» muligens i noen av de samme fellene, men reiser seg og er totalt sett veldig mye mer spennende å se på. Spesialeffektene holder seg også godt, musikken enda bedre, og Barbara Hershey leverer strålende

Historien om hunden som ble trent opp av rasister til å gå fysisk til angrep på mørkhudede mennesker, og som ble forsøkt omvendt av sin nye eier, var et filmprosjekt som i tidligere faser ble snust på av både Tony Scott og Roman Polanski. Det endte derimot med at Samuel Fuller fikk muligheten til å skyte filmen på lavt budsjett over ca. 40 innspillingsdager. Det skulle bli en bitter erfaring, og hans siste amerikanske filmproduksjon. Filmen ble raskt gjenstand for misforstått tolkning, da Fullers metaforiske antirasisme av mange ble oppfattet som det motsatte.

Selv ser jeg «White Dog» som et originalt, konseptuelt filmkunstverk, som gir oss en av filmhistoriens mest interessante kommentarer om rasehets med en hund som objekt. Glemmes må heller ikke at Samuel Fullers atmosfæriske miks av b-filmestetikk og elegante kameraføringer gir det hele en filmisk substans. En tidlig scene hvor hunden går til fysisk angrep på en mørkhudet jente, er eksempelvis filmet med presis bildepoesi i slow-motion. Når disse bildene også lydlegges av en opplagt Ennio Morricone, er det klart at «White Dog» også blir en audiovisuell nytelse

Jérôme Boivins hundefilm er basert på en roman ved navn «Hell Hound» som er ganske beskrivende for det som er et fengslende portrett av en seriemorderhund i en skrekkfilm.

Det er hunden Baxter som sjeldent liker menneskene han lever med, snarere tvert i mot, og som derfor sørger for at de dør så han kan få en ny eier. Ideen er i seg selv småmorsom, men utførelsen er tidvis briljant innenfor rammene av bekmørk komedie og skrekk grensende til det absurde, men også ubehagelige (som når hunden, etter sin logikk, ser det som helt naturlig at han må drukne en liten baby). Ikke før Baxter havner i selskap med en Hitler-besatt gutt finner den firbeinte en form for lykke. Uansett forblir de menneskelige figurene underordnet hunden som hovedkarakter i «Baxter». Og i sin forskrudde dysterhet, lykkes Jérôme Boivin i å forene det mørke og makabre med et nødvendig glimt i øyet som likevel ikke annullerer styrken i den foruroligende fortellingen. Om filmen naturgitt, i sin smalhet, også har noen keitete innslag, er den samtidig finurlig løst både i formspråk og fortellerstil. Som avsluttes med en særdeles skremmende, og fengslende, finale.

Det er interessant i et filmvoldperspektiv at «Henry: Portrait of a Serial Killer» på tampen av 1980-tallet var omdiskutert og av mange vurdert som et avskyelig filmverk som måtte forbys. I virkeligheten er filmen en spennende motsats til tiårets mange slasherfilmer som nettopp hadde dyrket vold i underholdningsøyemed. «Henry: Portrait of a Serial Killer» er derimot et realistiskdyrkende seriemorderportrett løselig basert på virkelighetens Henry Lee Lucas, som skal ha erkjent å ha begått over 300 drap fordelt på to tiår.

Hovedrollen spilles av en da umerittert Michael Rooker, som etter hvert skulle bli et kjent ansikt i mange storfilmer på 1980- og 90-tallet, og som her er uanstrengt overbevisende i tittelrollen. Filmens sparsomme budsjett på drøye 100 000 dollar er synlig, men ikke problematisk. Det gråaktige og litt heslige fotoarbeidet, med den dokumentariske kameraføringen, er med på å underbygge ubehaget – som faktisk er like sterkt tilstedeværende i hverdagsskildringene som i de groteske drapssekvensene. Regissør John McNaughton har ikke bare strippet filmen naken for effekter, men også for enhver antydning til smil og empati. Det er som om temperaturen senkes til en gåsehudfremkallende kulde når en uaffektert Michael Rooker og hans romkamerat, spilt av Tom Towles, begår de utallige drapene fordi de kan, og fordi de vil. Filmen er ikke et sekund underholdende, men konstant ubehagelig på mest fascinerende måte.

Til de som måtte være i tvil: Spennvidden i animert film er stor, og det er en viss avstand mellom eksempelvis Disney og hva Yoshiaki Kawajiri serverte filmverden i tegnet form med animeen «Wicked City» i 1987. Det vi ved første øyekast ser er en slags voldsfest, men som også er en cinematisk fest. Vi slenges inn i et mørkt Tokyo preget av en overnaturlig kamp mellom gode og onde krefter på tvers av dimensjoner av mennesker og demoner. Men det er overhodet ikke i historiefortellingen at denne filmens egentlige verdi finnes, men i skapelsen av et gjennomført stilistisk fantasy noir-univers. 

I denne bekmørke alternative cyberpunk-verdenen finnes tilsynelatende ingen grenser eller begrensninger for hvilke ideer som kan slippes løs; fra sanseløs omgang med body horror som i forvrengte kroppsdeler, til ultravoldelige og hyperseksuelle skildringer som typisk går utover det kvinnelige kjønn. Javisst er «Wicked City» problematisk og produkt av en annen tid enn vår, men hvis man klarer for noen minutter å lukke øynene for dette grumset og filtrere det bort i egen bevissthet – ja, da ser man en filmatisk kraft av klar kvalitet som kan gi deg en massiv filmopplevelse. Kawajiri stuper ned i de tegnede sekvensene med bunnløs forelskelse i eget univers med delikate og marerittaktige tegninger som krysser hverandre stilfullt og kontrollert bak all villskapen. Allerede helt i filmens begynnelse oppleves en virtuous sexscene som er skamløst, men drivende godt tegnet – og ikke minst veksler scenen fra å være stilfull og sexy til å bli grensesprengende creepy når kvinnen under akten forvandles til en edderkopp-lignende humanoid.

Det er mer gjennomføringen av ideene enn selve ideene som gjør «Wicked City» så fascinerende. Og uansett hvor sterkt man kan innvende mot filmens innholdsmessige tvilsomme sider, er den nesten førti år gamle animasjonen – skapt for hånd – forbløffende sterk og mer tidløs enn mange senere digitaliserte animasjonsfilmer. Det er heller ikke kun teknikken som imponerer, men det cinematiske suget som uttrykkes gjennom animeen, og som også skaper et fantasy/horror-verk som dels er ekkelt, dels skremmende og kontinuerlig fascinerende. 

I en av de aller første Miramax-produksjonene skapte Harvey og Bob Weinstein slasher-filmen «The Burning» i 1981, noe som kan ha vært et kalkulert filmverk der motivasjonen var å samle sub-sjangerens suksesskriterier i en ny gryte og sende det ut på kinomarkedet i nøyaktig riktig tid. Men så viser det seg altså at «The Burning» uansett tilhører det mest friske, skamløse og underholdende vi fikk av amerikanske slashere. Bak det mindre originale konseptet, er filmen ekstremt poengtert og stilsikker i essensen av hva den er. Det handler om å uttrykke et visuelt stilisert og finstemt filmspråk som bruker snikende stemningsfullhet sammen med komposisjoner av neglebitende, medrivende enkeltsekvenser for å bygge bro mellom de visuelle kvalitetene og et spennende plott.

Essensielt er myten som må skapes omkring en bad-guy-skikkelse, i dette tilfellet særdeles effektivt personifisert med den forbrente vaktmesteren Cropsy som søker blodig hevn på et nytt kull med ungdommer på sommerleir, der han fikk ansiktet deformert av brannskader etter et uheldig pek for fem år siden. «The Burning» innehar også skuespillerprestasjoner langt over gjennomsnittet i sjangeren (deriblant Jason Alexander aka George Costanza), mens den legendariske gore-kunstneren Tom Savini har orkestrert effektene til noen vanvittig makabre drapssekvenser. Men det er altså det overhengende regien ved Tony Maylam – sexy, uhyrlig og filmatisk forførende – som gjør dette til en farlig forlokkende horrorfilm

«Pieces» er så gjennomført i sin villskap og har en grenseoverskridende morbid kreativitet at den på sitt beste oppleves som et fyrverkeri av en mettende horrorfilm. Filmen er også et slags oppsummeringsverk for slashersjangeren, på tampen av sin amerikanske gullalder, og setter et utropstegn som en av de mest blodige og voldelige kapitlene.

Filmen starter med en scene fra 1940-tallet i historiefortellingen; et flashback hvor en liten gutt hugger opp moren i småbiter med en øks, før tiden skrus frem til hovedhandlingen som foregår på 80-tallet, der voksenutgaven av den lille gutten stater en makaber drapsbølge ved et amerikansk college. På sine premisser, tar filmen seg også elegant ut med tidvis flotte giallo-inspirerte settinger – det være seg et blodig heisdrap eller pene damer som er forlokkende filmet i dusjen. Men heldigvis er «Pieces» også genuint morsom, og i min verden oppsummeres dette som en av de mest veldreide slasherfilmene fra både 70- og 80-tallet. Det er rett og slett sabla underholdende!