80-tallets beste skrekkfilmer: 30. til 21. plass

Dette er er Speilets kåring av 1980-tallets 100 beste skrekkfilmer. Hver film gis en relativt kortfattet presentasjon i bilde og tekst fra nr. 100 til 1. Listen vil bli publisert fortløpende fordelt på 10 saker der 10 filmer vil få sin omtale i rekkefølge fra lavest til høyest rangert. Her presenteres filmene fra 30. til 11. plass.

Se også:
100. til 91. plass | 90. til 81. plass | 80. til 71. plass | 70. til 61. plass | 60. til 51. plass | 50. til 41. plass | 40. til 31. plass

På 90-tallet var Tony Scott en av mine store helter, før det gradvis dabbet av. Så kom plutselig Scott tilbake i storform – eller så var det jeg som gjenoppdaget kvalitetene som hele tiden hadde vært der, og returnerte med hele hjertet – før han tragisk nok døde i 2012. Tilbake står en overraskende sterk filmografi med også et visst eklektisk preg, men med etterlatt inntrykk av Tony Scott som en vaskeekte auteur og sjangermester som få (eller ingen) andre kombinerte bedre i sin tid. Når det kommer til «The Hunger» var denne aldri en del av min Scott-oppvekst, og filmen ble først sett i voksen alder (for 10-15 år siden). Det var en fullstendig overrumplende opplevelse jeg ikke var forberedt på, og muligens en form for åpenbaring som jeg ikke klarte å prosessere. Siden har jeg slitt med et uavklart forhold til Scotts forunderlige debutverk, men mer og mer er det de varme følelsene som har sneket seg inn når tankene går til «The Hunger».

«The Hunger» er definitivt hul, men like definitivt kul i sitt grenseløst fortryllende foto med 80-tallskuntsnerisk musikkvideouttrykk i drømmende tablåer, formidlet med erotiske undertoner og pop-estetisk eksess. Det finnes ingen konvensjonelle tråder å plukke ut av «The Hunger», men det finnes pompøse og sensuelle bilder i overflod, og bare det er god nok grunn til å plassere denne høyt. 

«Tetsuo» er en høyinteressant japansk obskuritet på 60 minutter om en mann som opplever å få kroppen gradvis forandret til en maskin. Når filmens hovedfigur kikker inn i speilet og oppdager de første små metallbitene stikkende ut av ansiktshuden, er assosiasjonsrekken kort til David Cronenbergs «body horror»-konseptuelle sjangerverk om den fysiske og psykologiske sammensmeltningen av mennesket og teknologien. Shinya Tsukamotos formspråklige innfallsvinkel er derimot noe ganske annet og får selv David Lynchs «Eraserhead» til å fremstå som konvensjonell og ufarlig. Ikke bare tas «body horroren» til ytterste potens når Tsukamoto utstyrer filmens maskin/menneskefigur med en roterende kjempedrill av en penis – for like avskrekkende er det mildt sagt rufsete og ugjestmilde formspråket i svart/hvitt som formes som en grotesk marerittutgave av 80-tallets cyberpunk-univers.

«Tetsuo» er aggressivt og hyperaktivt formidlet, tettpakket med industriell lyd – og svært lite dialog. Den eksperimentelle audiovisuelle innpakningen er krevende å forholde seg til, men også hovedkilden til at filmen fascinerer: Følelsen av at Tsukamoto vil noe, og vet hva han sikter mot, er tydelig tilstedeværende. Tsukamoto besitter likevel ikke Cronenbergs unike evne til å injisere det spekulative og skrekk-eksplisitte med en mer vedvarende under-huden-snikende ettervirkning. Som en filmisk symbiose av stål, teknologi og menneskevesenet, er «Tetsuo» først og fremst et ekstremt fascinerende konsept som filmuttrykk.

«Predator» er en testosteronbombe av en siterbar action-/horrorfilm med et tidsriktig konsept som blander elementer fra «Rambo» og «Alien». Men det er de store musklene, de store våpnene og de store eksplosjonene som dominerer i en film som blir mer show off enn genuint spennende, særlig i andre halvdel.

Om tiden kanskje har løpt fra denne typen actionfilmer, er effektarbeidet bak Predator-skikkelsen et imponerende skue nesten 30 år senere. «Predator» var også filmen der regissør John McTiernan første gang viste at han kunne manøvrere et påkostet sjangerverk til stor suksess, noe han fulgte opp med enda høyere kvalitet i de påfølgende «Die Hard» og «The Hunt for Red October» (før karrieren gikk helt i stå utover 90-tallet). «Predator» er definitivt veldig mye mer action enn den er horror, men monstertilstedeværelsen trekker den innenfor, og til slutt relativt høyt opp på denne lista.

Tittelen avslører et utilslørt forsøk på å lokke til seg publikummet fra Wes Craven-suksessen «The Last House on the Left». Og med David Hess plassert i hovedrollen i et nytt sadistisk rape/revenge-helvete av en film, blir det en naturgitt sammenkobling.

Etter et forstyrrende anslag som iscenesetter en grell voldtektsscene til et praktfullt og stemningsskapende musikalsk bidrag av Riz Ortolani, forstås det at Ruggero Deodato ikke har til hensikt å behage publikum. Samtidig bruker Deodato innledningsvis tid på å etablere et psykologisk ubehag, og det gjøres i et filmatisk univers som prioriterer estetikk. Deodato spiller et ulmende ubehag opp mot en erotisk ladet atmosfære, både i hvordan han fører kamera og filmer kvinnene, og hvordan de to hovedpersonenes sadistiske vesener avdekkes i det seksuelle spillet. I dette spillet ligger en skremmende, og fascinerende, nerve. Og et stykke på vei, før den psykologiske torturen endres til det sadistiske, minner det hele mye om hva Michael Haneke senere viste oss i «Funny Games».

«The House on the Edge of the Park» kommer naturligvis ikke med samme subtilitet, snarere tvert imot. Men samfunnskommentaren som likevel finnes i all sin tydelighet, legitimerer på sett og vis Deodatos grep, selv om virkningen i siste akt svekkes av den grafiske voldsomheten. Uansett – den sleazyelskende film-geeken i meg applauderer filmen hovedsakelig for dens visuelle fortrinn og (amoralske) underholdningsverdi.

Den tredje filmen i George A. Romeros «Dead»-trilogi fokuserer på en liten gruppe soldater og forskere som har overlevd zombienes verdensovertagelse og nå holder stand i en underjordisk base.

Etter suksessen med «Dawn of the Dead» ble Romero tilgodesett et budsjett som var fjorten ganger høyere enn forgjengeren, uten at det preger filmen i den forstand at alt blåses opp til noe større, som ofte er tilfelle med oppfølgerverk utstyrt med økte ressurser. Snarere tvert i mot: «Day of the Dead» holdes enda mer konsentrert om en tett, dialogtung og mørk skildring av menneskenes kamp mot zombiene, hvor den egentlige kjernen i fortellingen er hvordan personene forholder seg til hverandre. I motsetning til den mer actionmettede «Dawn of the Dead» er Romero her i større grad opptatt av å male frem klaustrofobiske stemningsbilder mens det usympatiske figurgalleriet blir avkledd av en mørkladet dialog og tematikk. Skuespillet holder nok ikke det samme høye nivået som resten av produksjonen, men særlig samspillet mellom forskeren og den menneskelige zombien Bub, eksemplifiserer at filmen også har «menneskelige» og bevegende øyeblikk å hvile på. Til slutt kommer man likevel utenom den legendariske effektguren Tom Savinis bidrag, der de mange grotesk imponerende gore-sekvensene plasserer «Day of the Dead» blant filmhistoriens sterkeste.

Som dedikert fan og senere venn av Alfred Hitchcock, skulle australske Richard Franklin drøye tjue år senere (og i sin første Hollywood-produksjon) få lov til å lage den tilsynelatende umulige oppfølgeren til legendariske «Psycho».

Det åpner med en homage til originalfilmen i et tilbakeblikk på den ikoniske dusjscenen, før Franklin våger å sette eget avtrykk på filmen. Og det gjør han med å etablere en atmosfære av psykologisk uro med tydelig Hitchcock-gjenklang, men med en autoritet som demonstrerer selvstendige og ganske spennende ambisjoner på oppfølgerens vegne. Å hevde at «Psycho 2» løper inn i filmhistorien som en av få oppfølgere som overgår originalen ville vært blasfemisk, men Franklins film er vitterlig en av filmhistoriens mest imponerende og vellykkede oppfølger-prosjekter, særlig med tanke på dens vanvittig krevende utgangspunkt. Anthony Perkins får mer handlingsrom, og filmens tvetydige, tålmodige blikk på den mystiske Norman Bates gjør «Psycho 2» til en mer utpreget karakter-psykologisk skrekkfilm.

Foruten Perkins, er det kun Vera Miles som returnerer fra originalverket, mens Meg Tilly introduseres som et særdeles friskt og sjarmerende pust som den nye kvinnen i Bates’ liv. «Psycho 2» har opptil flere ekstremt velregisserte og inspirerte klassiske thriller/skrekk-sekvenser. Det er imidlertid mer solid filmskaperhåndverk enn innovativ filmkraft bak tablåene, uten at det er noe galt med det. Vurdert som en frittstående film, noe som selvsagt er umulig, er «Psycho 2» på grensen til briljant, og i hvert fall dypt undervurdert av majoriteten. 

Michele Soavi jobbet gjennom 1980-årene tett med Dario Argento, deriblant som assisterende regissør på «Tenebre», «Phenomena» og «Opera». Soavi lagde også en dokumentar om Dario Argento før han i 1987 spillefilmdebuterte med «Deliria», også kjent som «Stage Fright» (må da ikke forveksles med Hitchcocks film).

«Deliria» har det ene beinet godt plantet i den amerikanske slasher-tradisjonen, og det andre i det italienske giallo-universet som Soavi jo var oppfostret i. Filmen er kanskje mer det første enn det siste, uten at det egentlig spiller noen rolle. Settingen er enkel: En gruppe strebende amatørskuespillere jobber med å sette opp det de selv betegner som en intellektuell musikal. Underveis i forberedelsene blir de terrorisert av en uglemaskert drapsmann utstyrt med elektrisk motorsag.

Soavi konstruerer ikke filmen i et etterforskningsperspektiv der et overraskelsesmoment skal ligge i avsløringen av drapsmannen, slik den klassiske giallo-tradisjonen tilsier. Drapsfiguren gjøres tidlig kjent, og filmens ambisjonsnivå blir i stedet liggende i en stilistisk filmatisk utøvelse. Og man aner tidlig konturene av noe ekstremt lovende, idet filmens åpningssekvens minner mye om hvordan Brian De Palma flere ganger har åpnet sine 70- og 80-tallsthrillere. Soavi tar umiddelbart innersvingen på publikum med en fantastisk iscenesatt teater-i-filmen-sekvens som tåler sammenligning med De Palmas særpregede film-i-filmen-sekvenser. «Deliria» fortelles også med et stilsikkert formspråk der Soavi nesten fremstår som det rene kjærlighetsbarnet til Argento og De Palma, samtidig som mekanismene i plottet har mer til felles med John Carpenter. Det som fort kunne blitt «trashy» eller i hvert fall uoriginalt, er heldigvis gjennomført med en sans og formmessig perfeksjon som matcher ambisjonsnivået og fører «Deliria» opp blant de desidert beste av sitt slag i 80-tallskatalogen. 

Bryan Yuzna satte seg selv i registolen for første gang med «Society» etter å ha produsert skrekkfilmene «Re-Animator», «From Beyond» og «Dolls» for sin venn og kultregissør Stuart Gordon tidligere på 80-tallet.

Det Yuzna serverer er et syrlig blikk på tenåringslivet i et privilegert Beverly Hills-område på 1980-tallet. Det er åpenbart noe ubestemmelig rart med oppførselen til de velstående foreldrene og søsteren, men tenåringsgutten Bill er samtidig styrt av rasende hormoner i møte både med jenter og de påfallende mange uhyggelige hendelsene som inntreffer rundt ham. Tegnene på at noe ikke stemmer blir imidlertid til slutt umulig å avfeie, men at familien avsløres å være en del av en bisarr kult tilhørende den sosiale eliten som omfavner noen helt spesielle lyster og ritualer, vel, det var kanskje ikke ventet av noen.

«Society» krysser flere sjangerspor, men er i bunn en bitende satire spunnet rundt en underlig idé som har fått vri seg rundt til spennende filmatiske uttrykk i en engasjerende, flytende historiefortelling der det nydelige ofte møter det motbydelige i en spennende miks. Fra en tidlig scene der Bills incestuøse blikk av lyst på søsteren abrupt glir over i en antydning av body-horror, mens det tillates en surrealistisk og vemmelig avslutning som fullbyrder historiefortellingen på en eksepsjonell grafisk måte (med fantastisk effektarbeid av japanske Screaming Mad George).

Bak ikoniske bilder av eksploderende hoder finnes flere og mer subtile kvaliteter enn sjokkeffekten i David Cronenbergs karrieredefinerende «Scanners».

Kanadierens kjente tilnærming i utforskningen av menneskepsykens mørke irrganger i et tenkt, men ikke utenkelig teknologisk (og her medisinsk) samfunn, er igjen bakteppe for en ekstrem kunstøvelse. Men Cronenbergs brede penselstrøk av ildrødt uttrykkes like mye i det atmosfæriske formspråket som i øyeblikkene av grotesk blodsutgytelse.

«Scanners» er en ettertenksomt fortalt filosofisk sci-fi-thriller med skrekkfilm-elementer som konstant utfordrer og fascinerer publikum, tidvis sjokkerer, og er filmen som for alvor sementerte David Cronenberg som den grenseløst smarte og kreative filmskaperen han fremdeles er.

Petar Medaks «The Changeling» er klassisk horror på sitt beste, slik det altfor sjeldent lages. Et gammelt hus, knirkende dører, musikalske lyder fra gamle rør, en rullestol, hviskende stemmer, et mysterium, et hus som ikke får ro før en sak er endelig oppklart. Rekken av klisjeer er endeløse, men gjort på den rette måten, skapes av den oppskriften gyselig psykologisk skrekk av beste sort.

Der andre filmskapere i samme sjanger for ofte haster i vei mot klimaks, utbroderes «The Changeling» i et sindig tempo. Stemningen og spenningen bygges møysommelig opp til du blir genuint foruroliget av hva som ligger i vente. Filmen er i tillegg elegant og sofistikert fotografert og klippet, med enkelhet eller renhet som mantra. Kameraarbeidet underbygger den uhyggelige atmosfæren med effektive vinklinger, mens et spennende og detaljrikt produksjonsdesign tilfører filmen, og huset vi tar bolig i, sjel og noe autentisk. Her ligger også filmens iboende, genuine spenningsskapende natur. Som psykologisk horror er «The Changeling» bortimot perfekt timet, særlig i hvordan den så virkningsfullt balanserer hva du ser – mot hva du ikke får se, og gjennom det gjør seg interessant helt frem til finalen, der andre sjangerfilmer går på trynet i trangen etter å vise for mye. Dessuten er George C. Scott fantastisk i hovedrollen, og bringer inn i filmen en fengslende hovedfigur som både vises robust og sårbar.