80-tallets beste skrekkfilmer: 20. til 11. plass

Dette er er Speilets kåring av 1980-tallets 100 beste skrekkfilmer. Hver film gis en relativt kortfattet presentasjon i bilde og tekst fra nr. 100 til 1. Listen vil bli publisert fortløpende fordelt på 10 saker der 10 filmer vil få sin omtale i rekkefølge fra lavest til høyest rangert. Her presenteres filmene fra 30. til 11. plass.

Hør podcast-episode på Filmkvarteret som gjennomgår første del av topplisten (100. til 51. plass):

Se også:
100. til 91. plass | 90. til 81. plass | 80. til 71. plass | 70. til 61. plass | 60. til 51. plass | 50. til 41. plass | 40. til 31. plass | 30. til 21. plass

Østerrikske Garald Kargls første og eneste filmproduksjon er en ubønnhørlig, djerv og kompromissløs studie av psykopatiens voldelige ytterpunkt.

Det kan virke som om «Angst» har fått en undergrunnsrenessanse idet Gaspar Noe gjentatte ganger har nevnt filmen som en viktig inspirasjonskilde (noe som også burde være sterkt betegnende for landskapet vi skal til). Men filmens kultstatus er like sterkt forankret i et forstyrrende kvalitativt filmarbeid. Filmspråket plasserer publikum ugjestmildt i protagonistens forskrudde verden, som en del av den indre monologen, uten at vi tillates å studere ham fra andre perspektiver.

Kargls filmatiske grep forsterker det foruroligende handlingsforløpet, som for øvrig er inspirert av en kjent østerriksk trippeldrapssak. Formspråket forener et dokumentarisk tilsnitt i real-time-perspektiv for å kjempe frem en autentisk tone i psykopatens blikk og handlinger, samtidig som flere gjennomarbeidede kamerabevegelser og et insisterende elektronisk lydspor inkorporeres i filmens vesen som tydelige manipulerende grep. Kargl er derimot aldri opptatt av å skape konvensjonell spenning, men snarere utfordre psykopatiskildringen på nye premisser. Effekten er angstfremkallende nok: De ekstremt voldelige drapene fremstilles som noe mekanisk, som et resultat av en iboende drift der meningsløse handlinger fyller et behov som for hovedpersonen er absolutt meningsfullt. Så får andre diskutere om filmen i sin natur er «meningsfull» eller ikke. Den er i alle fall dypt bemerkelsesverdig, og på sitt vis dypt imponerende.

I nå avdøde Alan Parkers allsidige og mektige filmografi representerer «Angel Heart» den britiske filmskaperens pompøse slagside.

«Angel Heart» er en overlesset og overtydelig okkult thriller som nettopp derfor også har vært gjenstand for en del kritikk. På samme måte som visse filmkjennere gjerne angriper fengselsthrilleren «Midnight Express» fra 70-tallet, føles det som «Angel Heart» møter motstand på samme grunnlag; verkene bedømmes som for effektive, ladet med et substansløst indre i en spinkel intellektuell konstruksjon der alt handler om billedlig manipulasjon. Heldigvis deler jeg ikke det perspektivet, verken i tilfellet «Midnight Express», som er en ikonisk og intens thrillerkonstruksjon av beste sort, eller i tilfellet «Angel Heart» som fremstår som en av 80-tallets mest mettende og atmosfæriske mysterium eller skrekk/thriller fanget på film.

Et varmekvelende New Orleans der stanken av død hjemsøker de atmosfæriske bildene, der Parker lar figurene bade i sitt selvbevisste, hypnotiske filmspråk som damper så noir-hetende som mulig. «Angel Heart» er visuell eksess, men også fremragende spilt med Mickey Rourke som perfekt bærer oss forbi det stilistiske universet. I et svakt (?) øyeblikk kan jeg innrømme å elske «Angel Heart».

Clive Barkers britiske debutfilm, som han også selv førte i pennen, står seg som en av 1980-årenes mest originale filmer fra øverste skrekkfilm-divisjon. Og dette var faktisk én av filmene som, av litt uforståelige årsaker, glapp mellom fingrene mine i de formative årene. Det var dermed først i voksen alder jeg skulle få jomfruturen inn i «Hellraiser»-universet, og det viste seg å være verdt ventetiden.

Det som skulle forbause meg mest er hvordan kjernen av filmen baserer seg på en fryktskapende atmosfære, snarere enn å dyrke en skrekkorgie i det helvete som filmen også åpner opp via en karakteristisk pusleboks. Men heldigvis vet Barker å holde «den andre siden» skjult som et truende element bak en nesten mer skremmende forgrunn av et ubehagelig familiedrama, noe som også forsterker den perverse vemmeligheten når Barker setter døra på gløtt til det grafiske S&M-helvetet. Men først og fremst er «Hellraiser» en kompromissløs, mørk skrekkfilm som inntar noen alternative og høyst interessante vendinger fra samtidens mange slasherproduksjoner – og som besitter en smartness og atmosfære som i hvert fall ikke finnes i majoriteten av senere tids torturpornoproduksjoner.

«They don’t make art-shockers like this anymore. More intense than Pier Paolo Pasolini’s ‘Salo.’».

Sitatet er fra John Waters og er gjengitt på coveret til den siste Blu-ray- og DVD-utgivelsen av den spanske kunstskrekkfilmen «In a Glass Cage» («Tras El Cristal»), og mer skal det ikke for å fange min interesse.

«In a Glass Cage» er et finskåret stykke europeisk ekstrem-horror uegnet for de med ømfintlig mage. Det er den filmiske verdien av «In a Glass Cage», altså presentasjonen av historien, som gjør den så ekstraordinær. Fordi Villarongas innstilling er så stilsikker, så kompromissløs og så annerledes. Ikke uventet fikk «In a Glass Cage», som var Villarongas debutverk, en polariserende mottakelse da den hadde premiere under filmfestivalen i Cannes i 1986. I så måte tilhører den et attraktivt selskap av kunstnere som har avduket dristige filmverk i Cannes til en blanding av ellevill jubel og øredøvende pipekonsert. En slik mottakelse bekrefter ikke nødvendigvis kvalitet eller det motsatte, men det indikerer at «In a Glass Cage» er en film med baller og ambisjoner. En film å elske eller hate. Og jeg elsker den!

David Cronenberg går menneskets forfall ansikt til ansikt i «Dead Ringers». Det er historien om det særegne, eneggede tvillingparet, Beverly og Elliot Mantle, begge portrettert av Jeremy Irons. Åpningsscenen (som følger etter en nydelig tittelsekvens akkompagnert av Howard Shores mystisk-pompøse musikk) gir oss faretruende pekepinn fra hovedpersonenes barndom: En forunderlig dialog mellom tvillingbrødrene, som begge allerede virker fanget sin egen verden, om hvordan mennesker må ha sex fordi vi ikke lever under vann, slik som fiskene. Få minutter senere, i neste scene, ser vi de to brødrene sluttføre legestudiene. Deretter, i neste scene, lander vi i filmens nåtid, der Beverly og Elliot er etablert som gynekologer med egen klinikk, med spesialiseringsfelt på kvinners fruktbarhet.

Jeremy Irons gnistrer både alene og i samspill med seg selv. Til tross for tydelig fravikende karaktertrekk mellom de to som gir Irons mye å spille på, er dobbeltrollen i seg selv en krevende øvelse som løses til perfeksjon – også i et imponerende sømløst foto- og redigeringsarbeid. Geneviéve Bujold er tvillingenes kvinnelige motstykke, som også forfører kamera med klassisk eleganse og sensuell tilstedeværelse. Men Cronenberg slipper aldri kamera for tett på. Perspektivet er observerende og distansert, slik at filmspråk og tematikk tydeliggjøres. Her er David Cronenberg på kjent territorium, idet han igjen problematiserer spørsmålet om menneskelig identitet, satt til ekstreme kontekster. Og det er grøssende godt gjort i en av den canadiske mesterens aller beste verk.

En ung operasanger må steppe inn på kort varsel i en operaoppsetning av «Macbeth» når hovedrolleinnehaveren plutselig blir skadet. Og det er neppe tilfeldig at det ulykkes- og mytebefengte Shakespeare-stykket «Macbeth» er bakteppe når Dario Argento byr opp til barokk giallo-forestilling fra scenekanten. I Argentos «Opera» blir den kvinnelige sangeren forfulgt av en psykopatdrapsmann som tvinger henne til å se på mens han tar livet av hennes nærmeste.

«Opera» er på alle tenkelige måter en voldsom film, ikke bare fordi den er ekstremt voldelig, selv til Argento å være. Men voldsomheten kommer også i form av Argentos virtuose muskelkraft som barokk visuell filmkunstner. Her får han både utløp for sin makabre fetisj for seksualiserte og groteske drapsforestillinger, samtidig som han briljerer med stemningsskapende tablåer og spennende kameraføringer. Mange elsker også lydbildet der bidragene fra Verdi føles naturlig integrert i historiefortellingens, mens det etter min smak blir mer forstyrrende enn effektivt når det pøses på med heavy metal i de heftige drapssekvensene. Uansett tilhører «Opera» toppsjiktet av Dario Argento-filmer, og dessverre er det kanskje også hans siste virkelige storverk?

John Carpenter høstet i sin tid bedre mottakelse for den nå bortgjemte «Christine» enn han gjorde for den nå bejublede «The Thing». Men selv om denne lavbudsjettsadaptasjonen av Stephen King-romanen om en bil med overnaturlige egenskaper ikke innehar evigvarende klassikerdimensjoner som «The Thing», opplever jeg den som oppsiktsvekkende godt konstruert og grenseløst underholdende.

Det er egentlig ganske absurd hvordan Carpenter klarer å lage en nesten subtil, gjenkjennelig og genuint engasjerende historie med utgangspunkt i en bil utstyrt som en selvstendig drapsmaskin. Men på ganske banalt vis er «Christine» en treffende og rørende coming-of-age-skildring som tematiserer ungdommelig tilhørighetsbehov, ensomhet og kjærlighet nesten så godt som det lar seg gjøre. Carpenters horror-iscenesettelse er lavmælt og nøktern, men visualiseringen av bilen og drapsmotivene er i høyeste grad uttrykk for virkelig potent filmskaping. «Christine» er bedre enn de fleste hevder den er, og faktisk blant Carpenters aller beste.

Det er bredt akseptert at John Carpenters «Halloween» fra 1978 startet den amerikanske slashertrenden som fikk fotfeste på 80-tallet. Men det er ikke sikkert at samlebåndet ville løpt løpsk om det ikke hadde vært for «Friday the 13th» fra 1980. For Sean S. Cunninghams film var den første virkelig kommersielle slashersuksessen i kjølvannet av «Halloween», og den baserte seg på enkle formulariske grep som lett lot seg kopiere. Opp gjennom årene har «Friday the 13th» også utviklet seg til å bli en levedyktig franchise på egenhånd, med en enestående popkulturell posisjon som særlig har kommet til uttrykk via filmseriens antihelt, Jason Voorhees, som med den karakteristiske hockeymaska har figurert i en lang rekke oppfølgere. Som et gjentagende skrekkikon er det bare Freddy Krueger i filmhistorien som er verdig å måle krefter med Jason (noe de to også gjorde i 2003-produksjonen Freddy vs. Jason). Uansett, Jason Voorhees er mer eller mindre fraværende i 1980-filmen, som i større grad handler om å etablere en atmosfære av amerikanske ungdommer som slaktes ned én etter én ved Camp Crytal Lake, og som i mindre grad handler om å avsløre og iscenescette en drapsskikkelse (selv om den i siste akt definitivt også omhandler det).

Cunninghams regiarbeid har kanskje ingen utpreget egenart, men filmen er unektelig effektivt formidlet – med en fin, flørtende kvalitet i etableringen av den erkeamerikanske ungdomsgjengen, den seksuelle undertonen og en ubehagelig følelse av en fare som hviler bak buskene. Og når Harry Manfredinis virkningsfulle musikk slår inn for fullt (en musikk som minner påfallende mye på Bernard Herrmanns legendariske «Psycho»-musikk), høynes spenningsmomentet betraktelig. «Friday the 13th» spiller perfekt på klisjéene, og er en uunnværlig 80-tallsklassiker.

Paramount smidde mens jernet fortsatt var suksessvarmt etter «Friday the 13th». Allerede året etter ble oppfølgeren lansert – med både ny regissør, manusforfatter, produsent og skuespillerensemble (det siste av naturlige årsaker). Filmen for øvrig er derimot tro mot forgjengerens suksessformel. En gjeng amerikanske ungdommer samles til sommercamp like i nærheten av Camp Crystal Lake, hvor det nå har gått fem år siden originalfilmens massakre fant sted. De er unge, nysgjerrige, festglade og seksuelt lystne – og derfor også fristende objekter for en hevnsugen Jason Voorhees.

«Friday the 13th Part II» har hevet skuespiller- og produksjonsstandarden, og flyter som filmfortelling stort sett enda bedre enn originalen; særlig er etableringen presentert som mer stemningsfull og pirrende. I det ligger også en mer fullkommen underholdningsverdi, som kun overgås av forgjengeren i det endelige klimakset som ikke når opp til samme høyder i toeren. Regissør/produsent Steve Miner har også en heldig hånd med de obligatoriske slasherøyeblikkene som etter hvert popper opp i effektive tablåer, mens Harry Manfredini fortsatt er med som en essensiell musikalsk bidragsyter i konstruksjonen av det som også er en vellykket suspense-drevet film. I valget mellom eneren og toeren, faller jeg helst ned på et gjensyn med denne.

«Be afraid. Be very afraid», sier Gena Davis’ karakter på et sent tidspunkt i filmen, som et forvarsel til publikum. For derfra og ut skifter «The Fly» fasong fra å være antydende og psykologisk til å bli fullblods, grafisk body horror.

«The Fly» står igjen som David Cronenbergs mest sette og høyest ansette verk i global målestokk. Og som et tydelig produkt av canadierens suksessfulle, produktive og kreative storhetstid på 80-tallet, er det en velegnet inngangsport eller oppsummering av Cronenbergs virke som auteur. Filmen kan grovsorteres i tre: Første del vies et konvensjonelt romantisk møte som er sjarmerende iscenesatt påcheesy 80-tallsvis. Midtpartiet er det absolutt mest spennende; hendelsene som skyter fart idet oppfinnelsen og eksperimentet materialiseres, og hvordan Jeff Goldblum med hud og hår går inn i rollen som eksentrisk vitenskapsmann og utvikles fysisk og psykisk underveis (Dette er utvilsomt Goldblums karrierehøydepunkt). Men det er først i siste akt at det alarmerende, underliggende ubehaget fra de to første aktene, eksploderer i eksplisitt morbiditet og skrekkelige over-the-top-episoder. Det begynner med et knippe utrolige body horror-sekvenser med avriving av fingernegler, uttrekking av tenner, håndledd som rives av etc., før det siste kvarteret tipper over i «Alien»-territorium når fusjonen av mennesket og fluen fullbyrdes, til imponerende spesialeffektbruk og Oscar-vinnende make-up.

Gjennom 95 minutter setter Cronenberg opp denne utrolige reisen med ekstreme virkemidler, men ikke uten hjerte eller intellekt. Historiefortellingen er uhyre effektiv, men Cronenberg viser underveis stor følelse for karakterene, som også er en undervurdert faktor bak filmens suksess. «The Fly» er stor, og tidløs, skrekkfilm-underholdning.

Vurdert som en del av Cronenbergs filmografi, avviker «The Dead Zone» noe fra de smalere og enda mer foruroligende undergrunnsskapte horrorfilmene kanadieren ble kjent for på 70- og tidlig 80-tallet. Likevel ligger det et mørkt og spennende filmisk uttrykk innbakt i «The Dead Zone», som åpnes til et mer rendyrket thrillerlandskap forent med en fortellerkunst som trigger en mørk og fengslende mystikk. Samtidig bevares mye av det «cronenbergske», selv om «The Dead Zone» markerte et skille ved at han for første gang ikke selv skrev manus til egen film.

Derimot er «The Dead Zone» for meg av de fire-fem beste Stephen King-adaptasjonene som er gjort. Bokas mer episodiske struktur er omdannet til et konsentrert perspektiv på Johnny Smith – som her gjøres til en av Cronenbergs klart sterkeste figurer på film – i et gnistrende spill av Christopher Walken (i samspill med en undervurdert Marin Sheen som er uhyre effektiv i en rolle av dempet pur ondskap). Med et intenst blikk blandet med tristhet og frykt i ansiktet, gir Walken den viktige fornemmelsen av å tilhøre et realistisk univers som forsterker effekten av de urealistiske handlingene. Den helt ekstraordinært sterke rolleprestasjonen, blandet av patos og sårbarhet, bidrar til at «The Dead Zone» både føles som en hjerteskjærende historie og en film som er gjennomsyret av suspense – helt frem til et fryktelig sterkt iscenesatt crescendo mot slutten.