Topp 100: Skrekkfilm fra 80-tallet – hele listen

4 TENEBRE av Dario Argento (1982)

«Dario Argento tegnet opp en heftig giallo-mal han fulgte med suksess på 70-tallet, og den grenseløst underholdende og velkoreograferte «Tenebre» fremstår som kulminasjonen av det prosjektet.»

5 THE THING av John Carpenter (1982)

«John Carpenter utnytter hele filmens konsept så mesterlig; det er atmosfæren som skapes idet en liten gruppe mennesker isoleres fra omverden, og må forholde seg til en ukjent fare – og hverandre – som er den virkelige grobunnen til filmens psykologiske, neglebitende spenning.»

6 DER FAN av Eckhart Schmidt (1982)

«Verken der eller her, ligger filmens triumf utelukkende i sjokkeffekten og sluttpartiets grafiske voldsomhet, men snarere i hvordan filmene ender der. «Der Fan» illustrerer euro-exploitation på sitt ypperste, det vil si på et kvalitativt nivå som bare Zulawskis «Possession» eller det aller beste av Dario Argento har kunnet matche.

7 PHENOMENA av Dario Argento (1985)

«Alt fra Giorgi Armanis kostymedesign til den naturgitte scenografien (som i sin frodighet utnyttes både som noe majestetisk og vakkert, og som truende og ubarmhjertig), den sobre effektbruken og eventyraktige innpakningen, gjør «Phenomena» til en av tiårets vakreste horrorverk.»

8 CAT PEOPLE av Paul Schrader (1982)

«Schraders deilige remake av Jacques Tourneurs «Cat People» fra 1942 er uunngåelig et verk å elske eller avsky. For med hjelp av Ferdinando Scarfiotti som «visuell rådgiver» (som tidligere har jobbet tett med Bernardo Bertolucci), er det en mildt sagt ubeskjeden Schrader som overlesser sin versjon av «Cat People» idet han maler frem en psykoseksuell skrekkfilm med tilsiktet pompøsitet»

9 A NIGHTMARE ON ELM STREET av Wes Craven (1984)

«Craven manøvrerer «A Nightmare on Elm Street» til å bli av de mest velforfattede, underholdende og skremmende skrekkfilmene fra et tiår som bugnet av slik sjangerfilm. Den ikoniske Freddy Krueger-figuren er naturligvis en avgjørende ingrediens, men like viktig er den snedige leken som foregår mellom filmskaper og publikum i grenselandet mellom dagslys og mareritt.»

10 ANGUSTIA av Bias Luna (1987)

«Grensedragningen mellom virkelighet og fantasi viskes ut til et bekmørkt, uberegnelig og grenseløst fascinerende skrekkfilmkonsept som aldri reduseres til en smal meta-film. Til det er den altfor skremmende og opphissende (for en filmentusiast) å se på.»

11 THE DEAD ZONE av David Cronenberg (1983)

«Den helt ekstraordinært sterke rolleprestasjonen, blandet av patos og sårbarhet, bidrar til at «The Dead Zone» både føles som en hjerteskjærende historie og en film som er gjennomsyret av suspense – helt frem til et fryktelig sterkt iscenesatt crescendo mot slutten.»

12 THE FLY av David Cronenberg (1986)

«The Fly» står igjen som David Cronenbergs mest sette og høyest ansette verk i global målestokk. Og som et tydelig produkt av canadierens suksessfulle, produktive og kreative storhetstid på 80-tallet, er det en velegnet inngangsport eller oppsummering av Cronenbergs virke som auteur.»

13 FRIDAY THE 13TH av Sean S. Cunningham (1980)

«Cunninghams regiarbeid har kanskje ingen utpreget egenart, men filmen er unektelig effektivt formidlet – med en fin, flørtende kvalitet i etableringen av den erkeamerikanske ungdomsgjengen, den seksuelle undertonen og en ubehagelig følelse av en fare som hviler bak buskene.»

13 FRIDAY THE 13TH PART II av Steve Miner (1981)

«Friday the 13th Part II» har hevet skuespiller- og produksjonsstandarden, og flyter som filmfortelling stort sett enda bedre enn originalen; særlig er etableringen presentert som mer stemningsfull og pirrende. I det ligger også en mer fullkommen underholdningsverdi, som kun overgås av forgjengeren i det endelige klimakset.»

14 CHRISTINE av John Carpenter (1983)

«Carpenters horror-iscenesettelse er lavmælt og nøktern, men visualiseringen av bilen og drapsmotivene er i høyeste grad uttrykk for virkelig potent filmskaping. «Christine» er bedre enn de fleste hevder den er, og faktisk blant Carpenters aller beste.»

15 OPERA av Dario Argento (1987)

«Opera» er på alle tenkelige måter en voldsom film, ikke bare fordi den er ekstremt voldelig, selv til Argento å være. Men voldsomheten kommer også i form av Argentos virtuose muskelkraft som barokk visuell filmkunstner.»

16 DEAD RINGERS av John Carpenter (1986)

«Her er David Cronenberg på kjent territorium, idet han igjen problematiserer spørsmålet om menneskelig identitet, satt til ekstreme kontekster. Og det er grøssende godt gjort i en av den canadiske mesterens aller beste verk.»

17 IN A GLASS CAGE av Agusti Villaronga (1986)

«In a Glass Cage» er et finskåret stykke europeisk ekstrem-horror uegnet for de med ømfintlig mage. Det er den filmiske verdien av «In a Glass Cage», altså presentasjonen av historien, som gjør den så ekstraordinær. Fordi Villarongas innstilling er så stilsikker, så kompromissløs og så annerledes.»

18 HELLRAISER av Clive Barker (1987)

«Først og fremst er «Hellraiser» en kompromissløs, mørk skrekkfilm som inntar noen alternative og høyst interessante vendinger fra samtidens mange slasherproduksjoner – og som besitter en smartness og atmosfære som i hvert fall ikke finnes i majoriteten av senere tids torturpornoproduksjoner.»

19 ANGEL HEART av Alan Parker (1987)

«Et varmekvelende New Orleans der stanken av død hjemsøker de atmosfæriske bildene, der Parker lar figurene bade i sitt selvbevisste, hypnotiske filmspråk som damper så noir-hetende som mulig. «Angel Heart» er visuell eksess, men også fremragende spilt med Mickey Rourke som perfekt bærer oss forbi det stilistiske universet»

20 ANGST av Gerald Kargl (1985)

«Østerrikske Garald Kargls første og eneste filmproduksjon er en ubønnhørlig, djerv og kompromissløs studie av psykopatiens voldelige ytterpunkt.»

21 THE CHANGELING av Petar Medak (1980)

«The Changeling» er klassisk horror på sitt beste, slik det altfor sjeldent lages. Et gammelt hus, knirkende dører, musikalske lyder fra gamle rør, en rullestol, hviskende stemmer, et mysterium, et hus som ikke får ro før en sak er endelig oppklart.» 

22 SCANNERS av David Cronenberg (1981)

«En ettertenksomt fortalt filosofisk sci-fi-thriller med skrekkfilm-elementer som konstant utfordrer og fascinerer publikum, tidvis sjokkerer, og er filmen som for alvor sementerte David Cronenberg som den grenseløst smarte og kreative filmskaperen han fremdeles er.»

23 SOCIETY av Brian Yuzna (1989)

«Society» krysser flere sjangerspor, men er i bunn en bitende satire spunnet rundt en underlig idé som har fått vri seg rundt til spennende filmatiske uttrykk i en engasjerende, flytende historiefortelling der det nydelige ofte møter det motbydelige i en spennende miks.»

24 DELIRIA av Michele Soavi (1987)

«Det som fort kunne blitt «trashy» eller i hvert fall uoriginalt, er heldigvis gjennomført med en sans og formmessig perfeksjon som matcher ambisjonsnivået og fører «Deliria» opp blant de desidert beste av sitt slag i 80-tallskatalogen.»

25 PSYCHO II av Richard Franklin (1983)

«Vurdert som en frittstående film, noe som selvsagt er umulig, er «Psycho 2» på grensen til briljant, og i hvert fall dypt undervurdert av majoriteten.»

26 DAY OF THE DEAD av George A. Romero (1986)

«Day of the Dead» holdes enda mer konsentrert om en tett, dialogtung og mørk skildring av menneskenes kamp mot zombiene, hvor den egentlige kjernen i fortellingen er hvordan personene forholder seg til hverandre.»

27 HOUSE ON THE EDGE OF THE PARK av Ruggero Deodato (1980)

«Etter et forstyrrende anslag som iscenesetter en grell voldtektsscene til et praktfullt og stemningsskapende musikalsk bidrag av Riz Ortolani, forstås det at Ruggero Deodato ikke har til hensikt å behage publikum.»

28 PREDATOR av John McTiernan (1987)

«Predator» er definitivt veldig mye mer action enn den er horror, men monstertilstedeværelsen trekker den innenfor, og til slutt relativt høyt opp på denne lista.»

29 TETSUO av Shinya Tsukamoto (1989)

«Tetsuo» er aggressivt og hyperaktivt formidlet, tettpakket med industriell lyd – og svært lite dialog. Den eksperimentelle audiovisuelle innpakningen er krevende å forholde seg til, men også hovedkilden til at filmen fascinerer.»

30 THE HUNGER av Tony Scott (1983)

«The Hunger» er definitivt hul, men like definitivt kul i sitt grenseløst fortryllende foto med 80-tallskuntsnerisk musikkvideouttrykk i drømmende tablåer, formidlet med erotiske undertoner og pop-estetisk eksess.»

31 PIECES av Juan Piquer Simon (1982)

«Pieces» er så gjennomført i sin villskap og har en grenseoverskridende morbid kreativitet at den på sitt beste oppleves som et fyrverkeri av en mettende horrorfilm. Filmen er også et slags oppsummeringsverk for slashersjangeren, på tampen av sin amerikanske gullalder, og setter et utropstegn som en av de mest blodige og voldelige kapitlene.»

32 THE BURNING av Tony Maylam (1981)

«I en av de aller første Miramax-produksjonene skapte Harvey og Bob Weinstein slasher-filmen «The Burning» i 1981, noe som kan ha vært et kalkulert filmverk der motivasjonen var å samle sub-sjangerens suksesskriterier i en ny gryte og sende det ut på kinomarkedet i nøyaktig riktig tid.»

33 WICKED CITY av Yoshiaki Kawajiri (1987)

«Vi slenges inn i et mørkt Tokyo preget av en overnaturlig kamp mellom gode og onde krefter på tvers av dimensjoner av mennesker og demoner. Men det er overhodet ikke i historiefortellingen at denne filmens egentlige verdi finnes, men i skapelsen av et gjennomført stilistisk fantasy noir-univers.»

34 HENRY: PORTRAIT OF A SERIAL KILLER av John McNaughton (1986)

«Det er som om temperaturen senkes til en gåsehudfremkallende kulde når en uaffektert Michael Rooker og hans romkamerat, spilt av Tom Towles, begår de utallige drapene fordi de kan, og fordi de vil. Filmen er ikke et sekund underholdende, men konstant ubehagelig på mest fascinerende måte.»

35 BAXTER av Jerome Boivin (1989)

«Ideen er i seg selv småmorsom, men utførelsen er tidvis briljant innenfor rammene av bekmørk komedie og skrekk grensende til det absurde, men også ubehagelige (som når hunden, etter sin logikk, ser det som helt naturlig at han må drukne en liten baby).»

35 WHITE DOG av Samuel Fuller (1982)

«Et originalt, konseptuelt filmkunstverk, som gir oss en av filmhistoriens mest interessante kommentarer om rasehets med en hund som objekt. Glemmes må heller ikke at Samuel Fullers atmosfæriske miks av b-filmestetikk og elegante kameraføringer.»

36 THE ENTITY av Sidney J. Furie (1982)

«Furie bruker ikke særlig mye tid på etableringen, men hiver oss ut i alenemorens verden som raskt blir til et levende mareritt, der vi gjennom bilder, lyd og Barbara Herskeys skuespill får kjenne uroen, redselen og sjokket på kroppen.»

37 ALTERED STATES av Ken Russell (1980)

«Russell introduserer en debuterende William Hurt i hovedrollen; en vitenskapsmann som gjør seg selv til forsøkskanin i et hallusinasjons-eksperiment, som for seerne utvikles til en grafisk og tematisk mindfuck-reise.»

38 INFERNO av Dario Argento (1980)

«Inferno» er filmen du kan sette på og velge et vilkårlig tidspunkt, og det tar ikke mange minuttene før du presenteres for vakre og spennende filmøyeblikk som er så svimlende fantastisk å se på i seg selv at du ikke egentlig trenger å vurdere dem i kontekst av en helhet.»

39 THE LOST BOYS av Joel Schumacher (1987)

«Tematisk er imidlertid dette en skjør, ufarlig coming-of-age-film om tilhørighet, og kampen om å passe inn i et miljø. I dette tilfellet et univers av blodsugende vampyrer som brukes som et spennende bakteppe for historien om en gutt som flytter til et nytt sted.»

40 THE EVIL DEAD av Sam Raimi (1981)

«The Evil Dead» er i dag en selvskreven sjangerklassiker, som egentlig bygger på et veldig konvensjonelt plott, men som har en iboende skaperglede bak hver tagning som gjør den uimotståelig – og som derigjennom nok har vekket til liv like mange filmelskere som filmskapere.»

40 EVIL DEAD 2 av Sam Raimi (1987)

«Filmen har den samme iboende filmiske energien som originalen, men slår fra seg på en noe annen måte. Sam Raimi går over-the-top i en vemmelighetsorgie som bader like mye i blod som i ustanselig tongue-in-cheek-humor og latterlige one-linere.»

41 RE-ANIMATOR av Stuart Gordon (1981)

«Imponerende er det faktum at «Re-Animator» var Stuart Gordsons debutfilm som regissør, der han kom direkte fra teaterscenen og i første forsøk meislet ut en av tiårets mest ikoniske skrekkfilmer, som også markerte startpunktet på en fascinerende filmskaperkarriere, kjennetegnet av en grensesprengende vilje og vitalitet.»

42 NEAR DARK av Kathryn Bigelow (1987)

«I motsetning til Joel Schumachers glamoriserende, eventyraktige innfallsvinkel til vampyrverdenen, skildres vampyrismen her som en grufull sykdom, et virus som vil omvandle smittebæreren til drapsmann. Dødsfrykten er konstant til stede, men den mørke tonen forsterker samtidig den eksistensielle kjærlighetshistorien som bærer filmen fremover.»

43 THE NIGHT OF THE HUNTED av Jean Rollin (1980)

«Det er intenst fortalt, men samtidig kontrollert og i sakte tempo, i en rufsete form der mer amatørmessige øyeblikk ikke blir altfor forstyrrende. Det er en bisarr, foruroligende, men også fascinerende miks her av mykpornografi, skrekk og et psykologisk thrillerdrama med sci-fi-elementer.»

44 THE WITCHES OF EASTWICK av George Miller (1987)

«The Witches of Eastwick» er på sitt skarpeste og mest fornøyelige den første timen, hvor Miller fremdeles holder fingeren på avtrekkeren mens han leker med seerens forventninger – inntil han de siste 45 minuttene fyrer løs og lar de overnaturlige elementene ta fullstendig visuell styring.»

45 THE FOG av John Carpenter (1980)

«Carpenter gjør mye ut av lite, og resultatet er tilfredsstillende; mye fordi Carpenter velger å holde tilbake på det tidspunkt man føler og frykter at filmen vil slippe tak. I stedet bevares mystikken lenger til fordel for konvensjonelle effektløsninger, og stemningen forblir åpenbart viktigere enn forløsningen.»

46 DOLLS av Stuart Gordon (1987)

«Ved nydelig bruk av stop motion-teknikk blir dukkene på sitt vis levelige vesener som går til angrep på de voksne gjestene, og «Dolls» blir en ellevill og fantastisk underholdende horrorfilm som tikker inn på 75 effektive minutter, men med et heldig fravær av spesialeffekter.»

47 THE SLUMBER PARTY MASSACRE av Amy Holden Jones (1982)

«The Slumber Party Massacre» er et deilig stykke renskåret amerikansk slasher. Filmen, som interessant nok er regissert av en kvinne (Amy Holden Jones), og som derfor også er blitt gjenstand for en ekstra feministisk tolkning, leverer upretensiøst det den skal, og som publikum forventer»

48 OMEN III: THE FINAL CONFLICT av Graham Baker (1981)

«Det føles som om enda mer står på spill i den overraskende gode tredje filmen i «Omen»-serien, som faktisk oppleves ett hakk mer svettefremkallende og effektiv som renskåren horrorskildring enn forgjengeren.»

48 HALLOWEEN II av Rick Rosenthal (1981)

«Når Rosenthal først kommer i gang og handlingen konsentreres til de klassiske skrekkelementene når Jamie Lee Curtis jages av Michael Myers inne på sykehuset, demonstrerer Rosenthal et solid håndverk og løfter filmen til en underholdende og effektiv horrorfilm som ble akkurat så god som utgangspunktet nok tillot.»

49 ZIGEUNERWEISEN av Seijun Suzuki (1980)

«Filmen er på mange måter noe helt annet enn det Suzuki bygde karrieren på. I kontrast til de lettbente 90 minuttersverkene fra 60-tallet, er «Zigeunerweisen» omstendelig brettet ut over 144 minutter – med et europeisk tilsnitt, et ikke ubetydelig snev av Bunuel-inspirert surrealistiske strømninger og mettet med subversiv, underlig humor.»

50 EVIL DEAD TRAP av Toshiharu Ikeda (1988)

«Ved å spole tilbake til 1988 befinner vi oss omtrent ti år før den asiatiske skrekkfilm-renessansen skapt av «Ringu», og Torshiharu Ikeda serverte «Evil Dead Trap» som et udiskutabelt mørkere, villere og mer brutalt stykke j-horror.»

51 GREMLINS av Joe Dante (1984)

«Gremlins» har alle elementene på plass for å trollbinde et ungt publikum, og Joe Dante demonstrerer fin sjangerteft og vilje til å ta et ungt publikum på alvor. Det er ingen selvfølge lenger, og gjensyn i voksen alder bekrefter også at «Gremlins» holder seg ganske godt.»

52 THE STEPFATHER av Joseph Ruben (1987)

«O’Quinn er både karismatisk som et skremmende vesen, men har også en fantastisk mørk humor i seg. Ansiktsuttrykket når han blir avslørt, der et glimtvis drag av skam transformeres til kaldblodig sadisme, er ubetalelig.»

53 VISITING HOURS av Jean-Claude Lord (1982)

«Første halvdel av «Visiting Hours» føles som skinnende gull; fra synthmusikken til stilsikre iscenesettelser og ikke minst til Michael Ironsides fryktinngytende psykopat-portrett i hovedrollen som kvinnehatende massemorder.»

54 PIN av Sandor Stern (1988)

«Pin» er mumlete skildret på svak varme, men serverer gradvis likevel en psykologisk skrekkfilm-skildring med et distinkt ubehag som gnistrer sterkt nok til å påføre publikum svimerker og brannsår.»

55 DEAD CALM av Phillip Noyce (1989)

«Fortellingen bades her på nærmest erotisk vis i ekspressive farger og ledsages av et deilig, tilstedeværende soundtrack. Men viktigst: «Dead Calm» er en genuint medrivende thriller (men også kategorisert som horror)»

56 SLEEPAWAY CAMP av Robert Hiltzik (1983)

«Den grenseløst foruroligende, sjokkerende og fantastiske sluttscenen som fort kan være tiårets mest kraftfulle avslutning av en horrorfilm.»

56 SLEEPAWAY CAMP II: UNHAPPY CAMPERS av Michael A. Simpson (1988)

«Hvordan lager man en velfungerende oppfølger til en slasherfilm som antakelig leverte sjangerens sterkeste og i hvert fall mest minneverdige sluttscene? Vel, man lager en film som egentlig er litt bedre på alle andre områder!»

57 AN AMERICAN WEREWOLF IN LONDON av John Landis (1981)

«An American Werewolf in London» har glimt i øyet, og er noe så sjeldent som en velgjort og gjennomgående underholdende skrekk-komedie.»

58 THEY LIVE av John Carpenter (1988)

«Selv om Carpenter er i overkant opptatt av lettsolgte actiontablåer og med fordel kunne investert mer tid og fokus i den tematikken som så tydelig utgjør rammeverket, er det jo også filmens sjarmerende sjel at den forblir såpass lettfattelig og overfladisk underholdende»

59 THE LAIR OF THE WHITE WORM av Ken Russell (1988)

«Med utgangspunkt i Bram Stoker-romanen med samme navn, er «The Lair of the White Worm» i høyeste grad illustrerende for Ken Russell som en av denne epokens mest visjonære, uredde filmskapere i denne skalaen.»

60 LA BELLE CAPTIVE av Alain Robbe-Grillet (1983)

«Robbe-Grillet implementerer malerkunsten som en naturlig del av både plottet og det visuelle filmspråket. Maleriene er nøkkelen til filmens snirklete vei, men døren vil aldri helt opp. Det kryptiske filmspråket og den utpregede visuelle tydeligheten skaper imidlertid en forlokkende verdi i seg selv.»

61 SANTA SANGRE av Alejandro Jodorowsky (1989)

«Dette er en reise der du enten følger med, eller faller av. Og jeg sitter lenge på Jodorwskys rygg gjennom et usannsynlig fargerikt, blodig, makabert og alltid surrealistisk filmlandskap.»

62 DOCTEUR JEKYLL ET LES FEMMES av Walerian Borowwczyk (1981)

«Når man kan finne på å skrive at «Docteur Jekyll et les femmes» var filmen der Borowczyk kom nærmest det å lage streit horror, sier det mer om filmskaperen enn om filmen. For i det store bildet er dette vitterlig et stykke alternativ og drøy kost. Men det er heller aldri pregløst eller uten kvalitet.»

63 THE NEW YORK RIPPER av Lucio Fulci (1982)

«Lucio Fulcis psykologiske skrekk-thriller fra New Yorks gateplan er utvilsomt ekstremt voldelig. På sitt verste, eventuelt beste, vises blodsprut av ristende jentekropper etter bestaliske knivstikk, i drapsscener som er like forskrekkelige som de er imponerende iscenesatt.»

64 CANNIBAL HOLOCAUST av Ruggero Deodato (1980)

«Man kan gjerne mene at «Cannibal Holocaust» er direkte frastøtende, noe den også er, men vi snakker likevel om et filmverk som ikke bare skal ha oppmerksomhet grunnet sjokkverdi. Produksjonen består udiskutabelt av noen ikke-ubetydelige filmiske kvaliteter og grep som verken kan, eller bør, undermineres.»

65 PROM NIGHT av Paul Lynch (1980)

«Selv om kamerakjøringene opplagt ikke er av samme kaliber som i De Palmas klassiker, er det en del finurlig kameraarbeid på utstilling også i «Prom Night». At den i tillegg kan skilte med Jamie Lee Curtis i en sentral rolle, gjør den jo heller ikke mindre severdig.

66 POLTERGEIST av Tobe Hooper (1982)

«Den første timen innehar også alle de kvalitetene som forbindes med Spielberg, og det er i retrospekt fristende å gi ham æren for det, og samtidig Tobe Hooper skylden for at det dessverre flyter over i alle retninger den siste timen.»

67 THE SERPENT AND THE RAINBOW av Wes Craven (1988)

«Det er utvilsomt første halvdel, der kvalitetene ligger i en eksotisk, men virkelighetsnær tilnærming til voodoo-universet, som virkelig lyser opp. I tillegg er skuespillet klart på plussiden levert; både i form av Bill Pullmans stødige Indiana Jones-aktige hovedrolleportrett og ikke minst i form av Zakes Mokae som innbitt og karismatisk antagonist.»

68 WHITE OF THE EYE av Donald Cammell (1987)

«Ikledd en ganske heslig tv-filmestetikk er «White of the Eye» en ujålete b-filmproduksjon, men samtidig veldig visuelt selvbevisst og god i hva den gjør. Cammell låner tydelige elementer fra italienske giallo-produksjoner i voyeuristiske kameraføringer inn i stiliserte iscenesettelser av drap, mens den marerittaktige og forstyrrende atmosfæren males frem som et eksperimentelt speilbilde av David Lynch.»

69 THE HOUSE ON SORORITY ROW av Mark Rosman (1982)

«The House on Sorority Row» etterstreber ikke originalitet, men er minimum en middels god og behagelig velprodusert slasherfilm som følger de fleste konvensjonene.»

70 A CHINESE GHOST STORY av Ching Siu-tung (1987)

«Mye av filmens herlige villskap og sjangerblanding av action, humor og skrekk kommer med en valør og kvalitet som eksempelvis kan gi noen assosiasjoner til Sam Raimi. Det kan være litt utmattende, men også svært underholdende.»

71 DEADLY BLESSING av Wes Craven (1981)

«Deadly Blessing» har mye bra ved seg: et atmosfærisk fotoarbeid som spiller på lag med James Horners musikk, et par deilige giallo-tendenser, enkeltsekvenser der Wes Craven utfører en slags kladd for «A Nightmare on Elm Street»

72 CHILD’S PLAY av Tom Holland (1988)

«Det ble et fornøyelig og ukomplisert møte med en skrekkfilm uten veldige ambisjoner, men som effektivt setter opp et premiss og et stemningsleie den holder seg tro mot.»

73 ROADGAMES av Richard Franklin (1981)

«Alfred Hitchcock-fantast Richard Franklin har selv beskrevet egen film, «Roadgames», som en slags «Rear Window på hjul». Det er med andre ord snakk om en nokså utilslørt hyllest av «den o’ store» horror-mesteren»

74 THE RETURN OF THE LIVING DEAD av Dan O’Bannon (1985)

«O’Bannons zombie-punk-komedie trakk sjangeren i en helt annen og uventet retning, men samtidig var den forankret i det å være særdeles velgjort i skapelsen av skrekkfilmelementene; iscenesettelsen av zombie-skapningene med imponerende spesialeffekter.»

75 CELIA av Ann Turner (1989)

«En fullstendig unik, liten film av masse identitet og idérikdom – hvor det også kan anes at dens eventyraktige undring rundt det å vokse opp, ispedd den særegne visuelle stilen, må ha fungert som en viss inspirasjon for blant andre Guillermo del Toro.»

76 MY BLOODY VALENTINE av George Mihalka (1981)

«Handlingen finner sted i en liten by som hjemsøkes av fortidens gufs når en rekke bestialske drap begås i en gruve på samme dag som byen ble terrorisert av en gal gruvearbeider for mange år siden – på Valentine’s Day.»

77 SOLE SURVIVOR av Thom Eberhardt (1983)

«Som lavbudsjettsproduksjon er den forbløffende effektivt konstruert som sjangerverk. Ikke minst akkompagneres bildene av et fantastisk lydbilde som både er enerverende, men samtidig ekstremt atmosfærisk i en underbyggelse av ubehagelige angststemninger.»

78 MACABRE av Lamberto Bava (1980)

«Med en ekstremt gjennomført foruroligende tone, evner Bava å bruke et dvelende tempo fra første akt til sin fordel, før det stille skrekk-dramaet bikker over i en gryende portrettering av grenseløs galskap den siste halvtimen.»

79 LEVIATHAN av George P. Cosmatos (1989)

«Der «Alien» er indrefileten av moderne science-fiction-filmer, blir «Leviathan» et «first price»-produkt som forsøker å etterligne den mer smakfulle originalretten. Men selv om produksjonsnivået og kvaliteten utvilsomt er ett eller to hakk lavere, er overhodet ikke sluttproduktet dårlig.»

80 CURTAINS av Richard Ciupka (1983)

«Ikke minst byr «Curtains» på en helt eksepsjonelt sterkt koreografert og fotografert sekvens på skøyter, som selv om den er over på et knapt minutt alene er verdt totalinvesteringen av filmen på 90 minutter»

81 EYES OF A STRANGER av Ken Wiederhorn (1981)

«Wiederhorns atmosfæriske håndtering av seksualdrapene, thrillerritualene og de mange relativt lange tagningene, er på beste vis tett forbundet med elementer fra Brian De Palmas mest snuskete thrillere.»

82 SLUGS av Juan Piquer Simon (1988)

«Slugs» er akkurat så grotesk, blodig og vill som billige dyre-skrekkfilmer kan våge å være. Like typisk lider den av svakt skuespill, enda verre dialog og håpløs musikk. Men det er fortsatt både underholdende og skremmende»

83 SPECIAL EFFECTS av Larry Cohen (1984)

«Special Effects» er en skrekk-thriller innpakket i mørk voyeurisme som stinker mer av Abel Ferrara enn den dufter av Alfred Hitchcock eller Brian De Palma. Det er uansett i det grumsete kjølvannet bak det trekløveret at Larry Cohen manøvrerer dette med ustødig, men likevel sterk hånd.»

84 THE PROWLER av Joseph Zito (1981)

«Selv om plottet er nokså mediokert utbrodert og avsløringen ikke er helt optimal, er presentasjonen av drapsfiguren ikledd militærdress og maske, uhyre skremmende og effektiv. Regissør Joseph Zito fyller prosjektets makspotensial med spenningsoppbyggende scener i subsjangerens toppsjikt.»

85 THE BEYOND av Lucio Fulci (1981)

«Lucio Fulcis 1981-verk bader i blod, men også marerittlignende bilder som skriker på oppmerksomheten vår. Særlig er første halvdel stikkende gal, altså før filmen blir til en zombie-fest for øyet»

86 WOLFEN av Michael Wadleigh (1981)

«Regissør Michael Wadleigh setter opp et realistisk rammeverk, og skildrer der en «gritty» thriller på mørkt gateplan i uopplyste New York-gater. Genistreken ligger i å holde trusselen ukjent og fremmed for publikum så lenge som mulig.»

87 A BLADE IN THE DARK av Lamberto Bava (1987)

«Bava briljerer i et knippe enkeltscener hvor han virkningsfullt bygger opp stemningsfulle sekvenser med formmessig presisjon, og baker også inn noen finurlige drapsscener som er vel verdt oppmerksomhet.»

88 TERROR TRAIN av Roger Spottiswoode (1980)

«Her er det mye bra locationbruk – noe som trolig må tilskrives fotograf John Alcott som skaper en dunkel og klassisk horrorramme for den klisjéfylte historiefortellingen med litt for mange idiotiske plotthull, men som i sin kontekst likevel fungerer overraskende bra.»

89 DARK NIGHT OF THE SCARECROW av Frank De Felitta (1981)

«Dark Night of the Scarecrow» er kanskje lenge forutsigbar, men har et bevegelsestempo og prioriteringer underveis som skiller den tydelig fra samtidige og sammenlignbare slasherproduksjoner, helt frem til en overraskende tilfredsstillende slutt.»

90 INTRUDER av Scott Spiegel (1989)

«Scott Spiegel bidro som medforfatter på Sam Raimis oppfølgersuksess «Evil Dead II» før han to år senere regisserte et selvstendig lavbudsjetts slasherverk med «Intruder» som kom, rett på video, i 1989.»

91 THE UNSEEN av Danny Steinmann (1980)

«Filmen, som åpenbart har hentet inspirasjon fra Alfred Hitchcocks «Psycho», samtidig som den låner elementer fra den italienske giallo-tradisjonen og med et bein solid plantet i klassisk amerikansk slasherlandskap, ser overraskende bra og inspirert ut.»

92 CHILDREN OF THE CORN av Fritz Kierch (1984)

«Filmen åpner sterkt, og overraskende brutalt. Åpningsscenen på kafeen der barna første gang går til angrep på de voksne, er makabert, men uhyggelig effektivt iscenesatt som en umiddelbar etablering av et skrekkfilmunivers.»

93 MONKEY SHINES av George A. Romero (1988)

«George A. Romero er jo mest kjent for zombie-filmene han spredde utover flere tiår helt siden 1960-tallet. Med «Monkey Shines» har han i realiteten byttet ut zombiene som trusselbilde med en ape som injiseres med overnaturlige evner.»

94 MANIAC av William Lustig (1980)

«Filmen fortoner seg like mye som en psykologisk skrekkthriller opptatt av å male frem en realistisk atmosfære, både i karakter- og miljøskildringer. Det er mørkt og møkkete, svett og kvalmt. Bildene er illeluktende, og drapene er de bestialske klimaksene.»

95 DE LIFT av Dick Maas (1983)

«Denne snedige nederlandske skrekkfilmen føles som noe man kunne snublet tilfeldig over på kabel-tv en sen kveld eller natt i forrige årtusen. Agnet den legger ut er lett å bite på: En serie med bisarre dødsfall som mystisk oppstår i en heis.»

96 NIGHT OF THE COMET av Thom Eberhardt (1984)

«I det som fortoner seg som en høyinteressant blanding av et John Hughes- og George A. Romero-univers, er «Night of the Comet» både gjenkjennelig sjarmerende i sine ungdomsportretter, og glefsende grotesk i en post-apokalyptisk skildring med zombie-aktige elementer»

97 LA CHIESA / THE CHURCH av Michele Soavi (1989)

«Soavi åpner med storslagne scener fra middelalderen med en massakre der kvinner mistenkt for å være hekser blir levende begravd, før man bygger en gigantisk katedral over den samme jorda.»

98 THE HIDDEN av Jack Sholder (1988)

«Vi befinner oss i et filmlandskap der det vinkes anerkjennende til klassisk amerikansk science-fiction av 1950-tallet, ispedd en følelse av «The Terminator» som møter «The X-Files», men også med en tydelig eim av Stephen King og ikke minst David Cronenberg.»

99 CUJO av Lewis Teague (1983)

«80-tallet hadde mye, inkludert en rekke skrekkfilmer sentrert rundt skremmende dyr. «Cujo» tilhører de mest kjente, og mest vellykkede, men er likevel ikke av de absolutt beste.»

100 THE KISS av Pen Densham (1988)

«En overraskende velspilt, fornøyelig og sexy voodoo-thriller som tematisk og atmosfærisk slekter på mer berømte varianter fra samme epoke i «Cat People» og «Angel Heart».»