Gjensynet: «Mystic River» (2003)

Jeg hadde ikke sett «Mystic River» i sin helhet siden den ble lansert på kino i 2003. Tiden i mellom er nesten like lang som mellom de to tidslinjene som binder filmens drama sammen. I åpningen er vi på gateplan i et sentralt arbeiderklassestrøk av et hustrig Boston. Det er tre unge gutter som spiller gatehockey. En bil med to voksne som utgir seg for å være politi stanser. Én av guttene plasseres i bilens baksete, mens de to andre blir stående igjen og ser bilen kjøre av sted, uvitende om at akkurat dette øyeblikket vil forandre alt. 

«Mystic River» er Clint Eastwoods storslåtte krimdrama med et stjernegalleri til disposisjon, basert på en roman av Dennis Lehane. Det er et stykke klassisk amerikansk krim av beste sort, og en bredspektret historie som er blitt til en ambisiøs spenningsfilm. I sentrum er de tre kameratene fra åpningsscenen som er vokst opp og blitt boende i Boston, men som har levd veldig ulike liv gjennom årene som er gått. Tim Robbins er Dave, gutten som for 25 år siden ble bortført i bilen og misbrukt i en kjeller gjennom flere døgn, og som aldri siden har vært den samme Dave. Sean Penn er Jimmy som har tvilsomme bekjentskaper og en kriminell fortid. Og Kevin Bacon er Sean som i voksen alder er blitt politietterforsker. Det blir kanskje ikke sagt, men det er likevel tydelig at episoden for 25 år siden har virket inn på hvordan alle har endt opp vidt forskjellige steder. Det eneste som binder dem sammen nå er nettopp denne historien, at de fortsatt bor i Boston, og det forferdelige som inntreffer i filmens nåtid.

Historien er grunnleggende et klassisk kriminaldrama. Et drap på datteren til Jimmy som inntreffer samme natt som Dave kommer hjem dekket av blod, og Sean som er politietterforskeren med ansvar for å finne frem til sannheten. Da må tråder trekkes frem og tilbake mellom den felles vonde fortiden og vanskelige nåtiden, i noe som unektelig kan fremstå som et veldig konstruert plott for en intrikat krimbok. Da jeg så filmen på kino i 2003 husker jeg også noen forbehold som blandet seg med begeistringen over det intense og oppslukende dramaet. Jeg tror nettopp at den veldig tenkte konstruksjonen, sammen med filmens noe svulmende patos og overtydelighet, slukket noe av filmens flamme i meg. Samtidig tror jeg kanskje at jeg allerede da likte filmen enda mer enn jeg ville innrømme, og med gjensyn kan jeg slå fast at «Mystic River» endelig falt ordentlig på plass for meg — som et amerikansk storverk av sin tid, i sin sjanger og form.

Det Clint Eastwood setter på utstilling er et kraftfullt spenningsdrama med tilnærmet perfeksjonert klassisk filmuttrykk. Filmen er definitivt polert i kraft av å være en storslått produksjon, med et nøye konfigurert plott og stjerneskuespillere som bekler de fleste rollene i et rikt galleri. Men filmen føles på samme tid som upolert fordi den har en rufsete råskap i seg, noe som i stor grad skyldes noen ekstraordinært sterke rolletolkninger som gir rufsete særpreg til de hardt prøvede livene historien kretser rundt. Aller sterkest er Tim Robbins og Sean Penn (som her ble gjenforent etter at Robbins på 90-tallet regisserte Sean Penn til Oscar-nominasjon for «Dead Man Walking»). Kunsten i skuespillet er på sitt mest skjelvende sterke i scenene disse to deler sammen, og Eastwood – som åpenbart gjennom karrieren har vist seg som en særlig god skuespillerinstruktør – har opplagt vært bevisst og utnyttet den kapasiteten og kraften som finnes i skuespillerne. Det er en film som tar seg passelig tid i mellompartier, men uten å miste den intensiteten som jo også er av filmens styrker. Det er kun i sporadiske øyeblikk, der filmen delvis snuser litt for mye mot mindre spennende sideplott, at det smuldrer litt i fastheten. Men i det store bildet er «Mystic River» også imponerende fokusert og tight til at den samtidig er så omfangsrik. Det er tross alt et spenningsdrama som sveiper over mye – i tid, karakterer og ikke minst følelser. Eastwood kan gjerne være dempet i fortellerstilen, som i at det visuelt og teknisk er lite flashy, men det er ikke ensbetydende med at han er subtil eller holder emosjoner tilbake. Det steinansiktet han selv ofte bærte foran kamera, det finnes sjeldent på utstilling i skuespillernes ansikter i «Mystic River». Dette er de store følelsenes film, noe som er naturlig fordi det handler om alt det store og ofte vonde i livet. I dette tilfellet om traumer og barndom, lojalitet og vennskap, skyld og anger – presset inn i en klassisk krimfortelling som naturligvis også spiller på klassisk suspense som vil ha oss til å gjette på drapsmannens identitet og motivasjon.

Fra sitt tiår er det vanskelig å finne mer gripende, mektigere og mer velspilte amerikanske kriminaldramaer enn «Mystic River». Seks Oscar-nominasjoner, med fortjente gullstatuetter tildelt både Sean Penn og Tim Robbins, står også som vitnesbyrd om et usedvanlig velspilt filmverk. Det er også en attest til Clint Eastwood som heller ikke kan få nok anerkjennelse verken for sitt virke som filmskaper generelt, eller for hva han gjorde med «Mystic River» spesielt.

Legg igjen en kommentar

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑