10 essensielle med Jodie Foster

Jodie Foster vil stå igjen som en av de fremste amerikanske kvinnelige skuespillerne av sin generasjon. Hun er også en av ytterst få barnestjerner fra filmens verden som har utviklet seg til å bli en av de bedre Hollywood-skuespillerne gjennom alle faser av livet. Gjennom imponerende seks tiår (!) har Jodie Foster levert til dels strålende rolletolkninger på det store lerretet. Nedenfor følger et lite utvalg i form av ti utplukkede favoritter omtalt som «10 essensielle med Jodie Foster».

---

I skyggen av «Taxi Driver» (og «Bugst Malone») var den unge Jodie Foster i 1976 også aktuell som hovedrolleinnehaver mot Martin Sheen i «The Little Girl Who Lives Down the Lane». I regi av Nicoals Gessner er det en adaptasjon av en roman som kom bare noen år tidligere, hvor produksjonen ble møtt med en viss kontrovers fordi mindreårige Jodie Foster angivelig ble vist i en nakenscene (merk: i den korte scenen brukes en «body double» på 21 år). Foster spiller ei 13 år gammel jente som ganske nylig har flyttet inn i et hus sammen med faren, men det merkverdige er at ingen noen gang møter faren. Hver gang naboer og andre kommer på besøk, er jenta alene i huset. Og blant de som stikker innom er sønnen til utleieren, et seksuelt rovdyr av en mann i Martin Sheens skikkelse, noe som igangsetter en ubehagelig relasjon som utnyttes til et psykologisk skrekk-drama innenfor husets fire yttervegger. 

Dette er på flere nivå en liten film, men som utnytter begrensningene med eleganse og effektivitet. Aldri føles det statisk. Mystikken rundt hva som foregår, og klaustrofobien i hvor det foregår, skaper nerve og frykt som filmen livnærer seg på hele veien. Også på grunn av den unge Fosters enorme tilstedeværelse. Dette er hennes film. Kamera er på Foster hele tiden, og filmen er fullstendig avhengig av at hun leverer, noe hun til de grader gjør. «The Little Girl Who Lives Done the Lane» har ufortjent blitt til en halvglemt liten film, men er en såpass velskrudd liten sjangerspilt – og ikke minst velspilt (også av Martin Sheen) – at det føles riktig å bruke hver passende anledning til å anbefale den. 

Martin Scorsese hadde allerede før «Taxi Driver»  jobbet med Jodie Foster som hadde en mindre rolle i hans 1974-utgivelse «Alice Doesen’t Live Here Anymore». Dette er filmen som definitivt ikke trenger noen demonstrasjon, men som må ha føltes å ha blitt en umiddelbar klassiker helt siden den først ble lansert under filmfestivalen i Cannes i 1976 (de den vant Palme d’or), parallelt med at den stadig unge Jodie Foster også var i den franske festivalbyen for «Bugsy Malone» som også deltok i hovedkonkurransen. 

I Scorseses kanoniserte mesterverk spiller Foster som kjent ei 12 år gammel prostituert jente; mildt sagt et modig og kontroversskapende rollevalg, men også så uangripelig og forbløffende løst at det umiddelbart ble klart at vi hadde å gjøre med et genersjonstalent av en skuespiller. Jodie Foster var mer enn en barnestjerne, hun var en skuespiller med sjel og et ualminnelig talent. Selv om «Taxi Driver» like opplagt som forståelig assosieres med Robert De NIro som Travis Bickle først, deretter for Scorseses kunstneriske avbildning av hans traumer i taxibilspeilet av 70-tallets mørke New York, er Fosters korte opptreden som Iris så virkningsfull at den også er blitt umuilg å glemme. Og den påfølgende tiden, i lys av Jodie Fosters skuespillerkarriere fra barn via ungdom til voksen, har bare gjort den enda mer essensiell å se tilbake på.

Før Adrian Lyne senere på 1980-tallet skulle bli bundet til registolen som en av epokens beste skapere av erotiske thrillere, gjorde han den veldig sjarmerende debutfilmen «Foxes» i 1980 som gir episodiske innblikk i det festglade livet til tenåringsjenter i Los Angeles, i en type skildring som ikke er helt ulik den Sofia Coppola mange år senere skulle gjøre i «The Bling Ring». Sex, dop og alkohol står på menyen av fristelser for de ungdommelige hovedpersonene i Lynes sympatiske skildring av dem gjennom fokus på lojalitet. Blant ungdommene er det særlig én skuespiller som stikker seg ut, nemlig Jodie Foster.

Jodie Fosters rolleprestasjon er formidabel, ikke minst i scenene der hun står opp mot sin egen mor, som speiler en egen uheldig ungdomstid i møte med datterens dilemmaer. «Foxes» handler mest om å tilby oss innblikk i noen spesifikke liv, men med ungdommer og en foreldregenerasjon som møter universelle problemstillinger. Filmen er ikke feilfri, men Lynes følsomme nærvær skaper mange skjøre og fine øyeblikk som gjør den så sterk, like mye som særlig Jodie Foster er fullstendig autentisk i sin innsats.

Regissør Jonathan Kaplan klarer kanskje ikke å heve «The Accused» rent filmatisk til et interessant skue. Til det er den altfor middelmådig og tv-filmaktig visuelt presentert for oss. Derimot har den Jodie Foster foran kamera, en kvalitet som både på lanseringstidspunktet og i ettertid må ha reddet denne filmen fullstendig. For det Foster leverer her er virkelig opprivende og sterk, som et voldtektsoffer som må kjempe en bitter kamp i rettssalen for rettferdighet. At Jodie Foster samtidig gir ansikt til et offer og en kvinne med en fremtoning som man instinktivt ikke nødvendigvis sympatiserer med, gjør involveringen vår i dramaet enda mer utfordrende og filmopplevelsen rikere.

I dramatiseringen av de etiske spørsmålene ligger en nyansert behandling av en stadig aktuell problemstilling knyttet til hvordan publikum forholder seg til voldtekt. Historiefortellingen er muligens forutsigbar og relativt uspennende filmatisk løst, men Jonathan Kaplan demonstrerer en kalkulert, effektiv formidlingsevne – som til slutt også omfatter en nokså sterk og ubehagsfremkallende gjenfortelling av gjerningen, der Jodie Fosters Oscar-vinnende tolkning er det som bitter aller sterkest tak i oss. «The Accused» skulle bli Fosters virkelige gjennombrudd som «voksenskuespiller». 

Jodie Foster gikk fra «The Accused» til «The Silence of the Lambs» som første film på 1990-tallet, og hvilken film! Igjen er det ikke egentlig behov for noen introduksjon. Jonathan Demmes ikoniske seriemorder-thriller-mesterverk med Anthony Hopkins som Dr. Hannibal Lecter og Jodie Foster som Clarice Starling dukker opp med store bokstaver i filmhistoriebøkene. Med god grunn.

Foster spiller altså Clarice Starling, en FBI-trainee som rekrutteres til å gjøre en psykologisk profil på seriemorderen Hannibal Lecter. Intensiteten kommer tidlig inn i historiefortellingen og filmspråket, der Hopkins og Foster hver for seg – men enda mer sammen – gir filmen dens ekstreme nerve og kraft. Like mye som Hopkins gir den intellektuelle ondskapen et fryktinngytende ansikt og en uhyggelig overtalende aura, er Foster fullstendig overbevisende i en subtil og overbevisende sterk tolkning av kvinnen som fulladet med innsikt og mot står ansikt til ansikt med ondskapen. «The Silence of the Lambs» er og blir en maktdemonstrasjon av en film, både for den narrative styrken og uttrykket som Jonathan Demme gir den, men også for den magnetiske tilstedeværelsen til Hopkins og Foster.

Richard Donner beviste i 1980-årene at han tilhørte tetsjiktet av Hollywood-filmskapere med teft for å lage bred, men god familievennlig og sjangerkryssende underholdning på stort lerret. Fra «The Goonies» til «Dødelig våpen», mens han i 1994 med nesten like stort hell blandet action, spenning, komedie og western i den muntre og velgjorte «Maverick», som i retrospekt vel ble hans siste store suksess (om vi ser bort fra «Lethal Weapon 4»).

I dette westernlandskapet, der Mel Gibson er fremste trekkplaster, spiller Jodie Foster en – for henne – uvant feminindyrkende rolle som sexy og dyktig pokerspiller i et mildt sagt mannsdominert miljø. Det er også en rolle som skiller seg ut i Foster-filmografien fordi den har et tydeligere preg av komedie i seg, noe Foster aldri har vært nevneverdig assosiert med. Kjemien hun har med Gibson er også upåklagelig, og blir en avgjørende bit av hele filmens DNA og suksess. I ettertid er det lett å se forbi «Maverick» når han blar seg gjennom Fosters filmhistorie, kanskje fordi den også kan virke litt utdatert og mindre viktig, men ikke desto mindre var den på 90-tallet en formidabel suksess av en stor film der Foster fremviste uventet allsidighet i eget repertoar i samspill med en av tiårets aller største Hollywood-stjerner i Mel Gibson. 

Med det påkostede sci-fi-dramaet «Contact» fikk Jodie Foster for første gang muligheten til å bekle hovedrollen i en stor Hollywood-film. Man må huske at regissør Robert Zemeckis på 80-tallet var en av de virkelig store aktørene, med «Back to the Future»-trilogien i bagasjen fra 80-tallet før han i 1994 trollbandt et universelt kinopublikum med «Forrest Gump». Jeg husker selv hvordan «hans neste film» ble møtte med massiv interesse, men vi måtte vente tre lange år før «Contact» ble lansert. A

Med årene er det sjeldent man ser eller hører «Contact» bli nevnt eller fremhevet. Men allerede der og da, i 1997, kan jeg huske at «Contact» allerede ble litt avfeid. Antagelig var det ikke til dens fordel at «Men in Black», som en diametralt motsatt type sci-fi-film, åpnet tidligere samme sommer til ekstraordinær suksess. «Contact» var kanskje også litt misvisende markedsført, for gjennom hele 150 minutter er dette mer et popularisert sci-fi-drama om store temaer som vitenskap, tro og åndelighet. Som Zemeckis-film er likevel ikke reell dybde nødvendigvis en utpreget tilstedeværende kvalitet, men det er likevel en ganske fengslende film og ikke minst forestilling fra Jodie Foster som passer helt perfekt som engasjert og dedikert forsker. «Contact» var og er kanskje ikke perfekt, selv om jeg liker dens ambisiøse sider, men Fosters tolkning er som ventet uangripelig sterk.

I «Panic Room» av David Fincher spiller Jodie Foster mor til en datter (spilt av Kristen Stewart) som en yngre Foster selv ville vært perfekt for dersom filmen kom i 1970-årene.

Den bærende morsrollen i «Panic Room» var i utgangspunktet tiltenkt Nicole Kidman som måtte trekke seg fra prosjektet på grunn av en kneskade like før produksjonsstart. På kort varsel takket Foster ja til rollen, og gjorde den definitivt til sin. Ikke sjeldent har Jodie Foster tilført karakterene en form for sterk selvstendighet i kombinasjon med naturlig intelligens, noe som antagelig kommer naturlig av hva hun trekker av seg selv inn i karakterene. I «Panic Room» er nok Foster (og Stewart) likevel aller mest funksjonelle og annenfiolin for hva som er filmens virkelig blikkfang og motor, det vil si for David Finchers perfeksjonerte, elegante filmspråk innveid i en av de mest presise og konsist sterke og underholdende thrillerne som kom fra Hollywood like etter årtusenskiftet.

Les også:
Gjensynet: Panic Room (2002)

Dette er kanskje det mest diskutable utplukket fra Foster-katalogen å trekke frem som et høydepunkt, og kanskje er det en slags guilty pleasure som skyldes en over snittet personlig preferanse for spenningsfilmer som finner sted på fly.

«Flightplan» er kanskje en banal hollywoodsk thriller, regissert av Robert Schwentke som verken før eller siden har bemerket seg som en interessant filmskaper. Det er heller ikke voldsomt inspirert filmatisk arbeid å spore i «Flightplan», men likevel er dette ganske lenge en veldig engasjerende film å ta del i. Ikke minst fordi Jodie Foster er sterkt overbevisende som angstfylt flypassasjer og mor som plutselig ikke gjenfinner sin egen seks år gamle datter på flyet. Fosters portrettering av hysterisk mor er akkurat så sterk og balansert som hun kan gjøre det, mens filmen er sterkt opptatt av å kanalisere alt det inn i en intens paranoia-fly-thriller som særlig den første nærmere timen er særlig engasjerende satt opp.

Å jobbe med de riktige regissørene er kanskje et privilegium som kjente og/eller dyktige skuespillere har, men det gjelder faktisk også å prioritere det som valg. Det har kanskje aldri vært opplagt at Jodie Foster skulle ha en ledende rolle i en Spike Lee-film, men hun er sterk medvirkende i «Inside Man» fra 2006, som tross alt vel heller ikke er en utpreget typisk Spike Lee-film.

Jodie Foster spiller på alle mulige måter en birolle i denne lekne og sjeldent glinsende Spike Lee-jointen der Clive Owen og Denzel Washington bekler hovedrollene. Men «Inside Man» bæres også av gode birolleprestasjoner, og ikke minst av en autoritativ Jodie Foster som iskald og subtilt truende skikkelse med bevisst giftig tilstedeværelse i en film som aller mest sikter mot å være pure entertainment, noe den lykkes ganske så godt med.

*

Hvis TV-serier skulle vært vurdert på listen, kunne «True Detective: Night Country» vært fremhevet som et foreløpig imponerende tilskudd til katalogen av sterke Foster-prestasjoner.

«Nyad» fra 2023, som hun ble nominert til Oscar for, har jeg ikke sett. Andre relevante Foster-filmer jeg har til gode å se: «The Beaver», «Bugsy Malone» (!) og «Freaky Friday».

«Alice Doesn’t Live Here Anymore» (1974) av Martin Scorsese kunne vært med, i kraft av hvor god eller undervurdert filmen er, men rollen er liten.

«Little Man Tate» (1991), som hun selv regisserte, kunne også ha vært med. Men den havnet likevel et stykke utenfor lista fordi jeg husker den som ganske uinteressant, som er noe av det samme for «Nell» (1994) som Foster tross alt ble nominert til Oscar for.

Nærmest lista var «The Brave One» som en habil actionfilm fra 2007 av Neil Jordan og fornøyelige «Carnage» av Roman Polanski.