Tre år etter generasjonsverket «Fight Club» var forventningene skyhøye på vei inn i kinomørket til første møte med «Panic Room». På dette tidspunktet føltes det som David Fincher var absolutt fremste eksponent for såkalt Hollywood-basert «kvalitetsfilm» i underholdningssegmentet. Med «Panic Room» var det tidlig fra plottbeskrivelse og forhåndsomtale kjent at ambisjonsnivået og hele filmens siktemål var noe annet enn «Se7en» og nevnte «Fight Club». Om ikke et pust i bakken, så var forventningen styrt mer i retning av et overskuddsbasert sjangerfilmverk. Og det er nettopp det «Panic Room» skulle vise seg å være – en helt formidabel sjangerutøvelse av en spenningsfilm!
Allerede ved utformingen av åpningstitlene ses et tydelig vink til Alfred Hitchcock. Ikke helt ulikt «The Game», men enda mer konsentrert og lukket, er «Panic Room» en rendyrket spenningsfilm som bruker uovertruffen filmteknikk i et urørlig blikk rettet mot pur underholdning.
Jodie Foster og Kristen Stewart spiller mor og datter som må på jakt etter nytt sted å bo etter en økonomisk lukrativ skilsmisse. De ender opp i en luksuriøs bolig på Manhattan tilhørende en tidligere eksentrisk milliardær, en bolig som blant annet inneholder et slags panikkrom. Det vil si et lukket rom armert med betong og stål, på alle sider. Rommet er isolert bak en tykk ståldør med et omfattende sikkerhetssystem med overvåkningskameraer og avansert høyttaleranlegg. Et rom konstruert utelukkende for å føle seg trygg i, og som uvedkommende umulig kan trenge seg inn i.
Men allerede første natt hører mor og datter lydene av et innbrudd. Tre personer står i stua med et spesifikt mål for øye, intetanende om at leiligheten er bebodd. Én av inntrengerne er den forrige eierens barnebarn, mens en annen er ansatt i hjemmets sikkerhetsselskap. Når moren hører lyden fra de uvelkomne gjestene, løper hun med datteren til panikkrommet og låser døren i redsel. Problemet er at det innbruddstyvene er på jakt etter ligger i en safe på innsiden av samme panikkrom.
David Finchers eleganse blir tidlig en merkbar kvalitet. Med virtuose kameraføringer, som i realiteten er kombinasjoner av kameraopptak og datagenererte effekter for å skape imponerende, sømløse sammenhengende sekvenser innenfor huset mellom etasjeskiller og gjennom nøkkelhull, er «Panic Room» til å miste pusten av. Om filmspråket oppfattes som teknisk «show off», kommer det ikke uten funksjon for å gjøre oss effektivt kjent med rommene som ligger sentralt for hele filmen og følge figurenes bevegelser innenfor samme lokasjon. Dessuten er «Panic Room», samtidig som den kan være utpreget virtuos, en konsis filmkonstruksjon som er økonomisk og konsentrert fortalt. Begrenset til én lokasjon, én natt og ett mål. Og; det er figurer som kjemper om to separate mål – for den ene parten handler det om overlevelse, for den andre handler det om penger. Det er basale motivasjoner og drivkrefter i en filmfortelling det gjøres lett å identifisere seg med, og bli oppslukt av. Nettopp fordi Fincher prioriterer og rendyrker enkelhet og driv i fortellingen og lar filmspråket underbygge det, tidvis virtuost og tidvis konvensjonell. For David Fincher handler dette åpenlyst mer om å perfeksjonere filmens syntaks for å gi flyt til filmfortellingen enn det gjør å grave dypt i karakterer eller tematikk. Om «Panic Room» toucher innom feminisme, diabetes eller overvåkningssamfunnet (som i retrospekt virker som et tema Hollywood var særlig opptatt av å belyse i denne epoken), er dette i all hovedsak en overfladisk og ukomplisert popcornfilm. En thriller om å overleve, gjort som underholdningskunst, forfattet av David Koepp som en av Hollywoods fremste i dette gamet over flere tiår. (Årets «Kimi»-utgivelse fra Steven Soderbergh, ført i pennen av Koepp, var en fersk påminnelse om Koepps evne til å skape konsist, velartikulert thriller-plott for en kapabel regissør å bearbeide til et helstøpt, klassisk thrillerverk som det fortsatt lages for få av).
Om det er regi- og fotoarbeidet til henholdsvis Fincher og Conrad W. Hall (som erstattet Darius Khndji som fotograf grunnet kunstneriske uenigheter) som trekker til seg mest oppmerksomhet, er skuespillet også et vitalt suksesskriterium for «Panic Room». Det var opprinnelig Nicole Kidman som ble tildelt hovedrollen – morsfiguren – men måtte gi seg på grunn av en kneskade før hun ble erstattet av Jodie Foster som måtte steppe inn på kort varsel. Men det er lite som tyder på at Foster har gått uforberedt inn i prosjektet, eller at skiftet mellom to utad ulike personlighetstyper ikke er nøye hensyntatt kunstnerisk. Endringen skal angivelig også ha medført en justering av morsrollens fremtoning, med Jodie Foster som en naturlig sterk og handlingsorientert figur. Selv i de mest ubehagsfremkallende scenene der den unge datterens liv står på spill, klarer hun å bringe frem noe autentisk bak de opplagte smertefulle skrikene. Også fordi filmen har en nedtonet intimitet som vel forsterker nærheten, men det er samtidig lett å se for seg at mindre begavede skuespillere hadde blitt avslørt på måter som Foster ikke blir i lignende setting. Det er også et fint bånd, i personlighet og kjemi, mellom Jodie Foster og Kristen Stewart, der det nok føles mer intuitivt å se sistnevnte som en forlengelse av førstnevnte enn om Nicole Kidman hadde båret morsrollen. At Kristen Stewart har vokst til å bli en av Hollywoods mest spennende kvinnelige skuespillere fra sin generasjon, er i mindre overraskende når man kikker tilbake på den subtile, men emosjonelt sterke rolletolkningen hun her leverer bare 11 år gammel. Gjennom 90-årene og tidlig på 00-tallet var også Forest Whitaker en ofte benyttet birollekompetent skuespiller, som her glitrer sjelfullt som bad-guy med sympatiske trekk innveid i hans karakteristiske melankolske øyne.
Fincher har alltid vært forbundet mer med teknikk enn følelser, men det er umulig å lykkes som underholdningsfilmskaper uten å være i nærkontakt med det emosjonelle. «Panic Room» er ikke engasjerende kun fordi den er vidunderlig å se på for de tekniske aspektene, men like mye for de historiefortellende kvalitetene som kontinuerlig treffer de riktige notene i formidling av suspense – skapt av følelser for figurene og dramaet, i samspill med formspråket. At David Fincher potensielt kunne hatt flere velsmurte, popcorn-vennlige thrillere på høyt nivå i seg, gjør at «Panic Room» nå virker ekstra verdifull i en filmografi som ideelt sett burde inneholdt flere slike verk. Om Fincher returnerer hit, gjerne med en konseptuell thriller basert på manus av David Koepp, vet jeg at undertegnede ville stått fremst i billettkøen for å oppleve noe sånt på kino – igjen.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar