Kjærligheten til New York har helt siden begynnelsen vært en sentral del av Martin Scorseses prosjekt som filmskaper. I 2002 gikk han til de historiske røttene, det vil si tilbake til den turbulente opptakten i dannelsen av den moderne byen, hans kjære New York, slik den utviklet seg i kaos og vold på andre halvdel av 1800-tallet.
Det hele starter med en eksplosiv prolog som finner sted på samme grunn i 1846. To rivaliserende gjenger ender i en voldelig og svært dødelig konfrontasjon. På den ene siden står William «Bill the Butcher» Cutting (Daniel Day-Lewis) i front for de innfødte. På den andre siden står «Priest» Vallon (Liam Neeson) i front for en gruppering av irsk-katolske innvandrere. Det er en kamp mellom to sterke personligheter, men enda mer en kamp om hvilken fraksjon som evner å kjempe seg til den dominerende posisjonen og få innflytelse over territoriet og byens rivende utvikling. Det brutale oppgjøret ender med at «Bill the Butcher» triumferer og sender rivalen ubarmhjertig til døden, selv om han samtidig proklamerer en form for respekt, uten at det lindrer smerten for Vallons unge sønn som er tilskuer til farens voldsomme død.
Etter prologen gjøres et direkte hopp frem til 1862. «Bill the Butcher» regjerer med frykt som maktmiddel i et samfunn som gjennomsyres av vold og rivaliserende gjenger, mens trusselen om verneplikt under den samtidig pågående borgerkrigen skaper uro for den irske innvandrergruppen. Det er i dette bildet at Vallons sønn, «Amsterdam» (Leonardo DiCaprio), returnerer etter at han ble sendt på barnehjem da faren døde. Nå er han voksen og ute etter hevn, men han har ikke hastverk og tilnærmer seg strategisk fienden for å bli integrert i gjengen hvor han snart skaper et tillitsbånd til «Bill the Butcher». Men hvor lang tid tar det før den nådeløse slakteren, eller andre rundt ham, gjennomskuer identiteten og agendaen til den nyankomne?
Det er visse likheter allerede i etableringen av «Gangs of New York» og hva Martin Scorsese hadde perfeksjonert innen mafia-sjangeren. Den visuelle presentasjonen av et spesifikt bymiljø, eller en undergrunn av kriminalitet, følger et mønster som ikke er fullstendig ulikt eksempelvis «Goodfellas». Det er kamera som med lange tagninger suger til seg et rikt miljø- og figurgalleri av arketyper, mens en fortellerstemme peprer oss med informasjon om hvem som er hvem og hvor farlige de er. Og det fungerer.
Skalaen er storslått og episk med monumentale totalbilder av et imponerende bybilde fra en annen tid. Det blir raskt synlig at dette er en massiv produksjon, men filmen ville ikke lyktes om den ikke samtidig maktet å gjøre selve materialet – altså, konfliktene på bakkenivå – til noe reelt engasjerende. Det lykkes Scorsese med, fordi det blir synlig på lerretet (eller skjermen) at lidenskapen finnes like mye i historiefortellingen som i iscenesettelsene. Når det er sagt; «Gangs of New York» er først og fremst et operatisk storverk som er imponerende, på grensen til trollbindende, for de store og sveipende bildene av universet den har bygd for oss. Mer konkret var det den italienske produksjonsdesigneren Dante Ferretti som for Scorsese konstruerte en stor og autentisk versjon av New Yorks såkalte Five Point-nabolag inne i et filmstudio i Roma,. Både den fysiske skapelsen av bybildet og den filmatiske gjengivelsen av stedet, er hva som gjør «Gangs of New York» så komplett og følbar.
Men alt handler ikke bare om staffasje. Det er et produksjonsdesign basert på fysiske bygg og størrelser, i kontrast til en eim av kunstighet som kan komme av det som utelukkende skapes på data. Den taktile kvaliteten bidrar til å forsterke en følelse av å være i et drama som også handler om kjøtt og blod, og da ikke bare ment for å skape blodsprut som filmisk effekt.
«Gangs of New York» var det første av mange samarbeid mellom Scorsese og DiCaprio, hvor sistnevnte tar det endelige steget ut av jenteromsplakatene til å levere en litt mer rufsete forestilling i en skitten verden, dog ikke uten at han igjen er historiens helteskikkelse. Selv om DiCaprio løser rollen godt, blir han typisk oppspist av Daniel Day-Lewis svimlende kraftprestasjon som «Bill the Butcher» – en rolleprestasjon som umiddelbart ble bejublet, men som også skulle motstand for å fremstå som karikert. Det føles likevel som de faktiske overdrivelsene hentes fra en realisme bundet til den tiden og ånden som filmen så klart formidler. Det er en Day-Lewis som åpenlyst mister seg fullstendig til både det kunstneriske og autentiske i representasjonen av en virkelighet som må ha vært vidt ulik vår egen. Mer berettiget kritikk ble rettet mot Cameron Diaz, men egentlig kan heller ikke hun klandres for å være feilaktig castet til en rolle hun er uegnet i. «Gangs of New York» er ellers befolket med stødige karakterskuespillere — fra Liam Neeson til Jim Broadbent, Brendan Gleeson og John C. Reilly — mens kulissene er fylt opp av et voldsomt antall statister som overbefolker en verden som syder av det voldelige og brutale kaoset som Scorsese har søkt mot å fremheve. Den intensiteten som Day-Lewis gir til «Bill the Butcher», er like mye betegnende for det Scorsese tilfører hele verket.
«Gangs of New York» er nesten tre timer lang, men føles aldri langtekkelig. Mye handler om rytmen, der det kan virke som filmen finner sin helt egen musikalitet. Det er scener som er koreografert i bevegelser og glir over i hverandre på måter som gir assosiasjoner til musikaler. Det er storslåtte kulisser bak folkemengder kledd opp i detaljrike kostymer, og alt flyter og forflytter seg som om de står på en fysisk scene. Dette elementet i filmen står naturligvis i fare for å trekke oss ut av illusjonen om at vi ser en historisk virkelighet, men det er likevel som Scorsese hele tiden balanserer også dette aspektet med ypperste kontroll. «Gangs of New York» får meg aldri av kroken, kanskje fordi den har dette formidable tempoet og drivet som Scorsese, og klipper Thelma Schoonmaker, til en viss grad skulle forlate på sine enda eldre dager (siden «The Wolf of Wall Street»).
Selv om «Gangs of New York» på alle måter er en massiv storskalaproduksjon, skinner det like kraftfullt og gledelig gjennom at dette har vært et lidenskapelig prosjekt for en filmskaper som hadde planlagt og ønsket å gjøre nettopp denne historien til film gjennom flere tiår. Det var allerede i 1970 at Martin Scorsese kjøpte rettighetene til å filmatisere Herbert Ashburys sakprosa «The Gangs of New York: An Informal History of the Underworld» fra 1928. Men det skulle altså gå rundt 30 år før han endelig fikk realisert ideen om å skape film av Ashburys tekst om den turbulente byhistorien til New York. Den avgjørende økonomiske støtten fikk han til slutt av Harvey Weinstein og hans Miramax Films – et samarbeid som ble gjenstand for avisoppslag nærmere lansering på grunn av langvarige utsettelser, noe som dels ble tilskrevet terrorhandlingen 11. september 2021 under filmens etterproduksjon, men hvor det også ble hevdet at Scorsese og Weinstein hadde diametralt motsatte syn når det kom til filmens endelige spilletid. Og med en varighet på nesten tre timer, er det nærliggende å tenke at Weinstein ikke vant helt frem, selv om det hevdes at Scorsese & Schoonmakers aller første cut angivelig var bortimot én time lenger. I ettertid har Scorsese uttalt at han står fullt og helt inne for den endelige versjonen av «Gangs of New York», og mesterregissøren har heller ikke for vane å lansere director’s cut i ettertid – sannsynligvis fordi han både har gode nok forhandlingskort og forhandlingsevner til å lande den filmen han ønsker å utgi til lansering.
Med fasit i hånd er det vanskelig å se at «Gangs of New York» kunne tjent på å ha vært kortere. Det er også en spilletid som på sitt vis kler filmens format, og det faktum at den uttrykker seg som et stort amerikansk epos – kanskje det største og beste av sitt slag innenfor sitt tiår. At filmen samlet hele 10 Oscar-nominasjoner i 2003, vitner om en fortjent umiddelbar anerkjennelse. Men at Scorsese & co. gikk tomhendt hjem fra prisutdelingen, fremstår i ettertid som lettere absurd. Særlig er det vanskelig å forstå at «Chicago» skulle vinne både for beste film, klipp og kostyme. Det er legitimt å vurdere at en film er bedre enn en annen, men at klipp og kostyme i «Chicago» skal være bedre og mektigere enn i «Gangs of New York», det er faktisk ikke til å forstå. Glemmes må heller ikke det flammende fotoarbeidet til Michael Ballhaus som har maleriske kunstkvaliteter i en gjennomført og stilsikker fargepalett av brun-, gul- og svarttoner. Det er masse røyk og naturlig lys i de mange mørke scenene, og den dynamiske vekslingen mellom total- og nærbilder er symfonisk perfeksjonert av regi, klipp og foto. At Ballhaus også gikk hjem fra samme Oscar-utdeling uten en gullstatuett, kan likevel svelges fordi prisen gikk til Conrad L. Hall for hans enestående foto til «Road to Perdition» (det var sønnen mottok Oscar-statuetten på vegne av faren som døde like før utdelingen).
Det er mulig å innvende mot «Gangs of New York» at manuset i form av historiefortellingen, etableringen av karakterer og konflikter, kan virke som enkle konstruksjoner. Men dette er grunnleggende sett en klassisk historie om hevn og rettferdighet, en fortelling som bevisst er formulert med konvensjonell kronologi og dramaturgi som ikke er ment å utfordre oss. Samtidig er tematiseringene ikke blitt mindre uinteressante med tiden, da filmen i stor grad fungerer som speilbilde av nåtidens eskalerende polarisering i amerikansk samfunn og politikk. Her skildres, i en historisk kontekst, splittelser knyttet til innvandring, rase og religion som fører til voldelige opptøyer. Det vises at våpen og vold er en del av den amerikanske kulturen og historien, like mye som de demokratiske prinsippene. «Gangs of New York» viser et amerikansk samfunn i utvikling fra kaos og vold til demokrati, organisering og modernitet. Er det ikke slik at for å forstå nåtiden må vi først forstå historien? Om «Gangs of New York» hadde blitt lagd i dag, noe den kunne ha blitt, ville kommentaren til fremveksten av senere ugress i samme demokrati vært bortimot en overtydelighet.
Det er likevel det audiovisuelle og den energiske formidlingen som ikke bare gjør filmen så slitesterk, men også totalt absorberende – først og fremst for eskapismen, og dernest for den kunstneriske utøvelsen som er så kraftfull og potent – også i dag. Om historiefortellingen er enkel, må det jo også være til filmens gunst at den likevel finner nye veier til å engasjere kontinuerlig i nesten tre timer. Dessuten bidrar det til at vi lettere kan kaste nytende blikk og gi oppmerksomhet til alt som foregår i lyd og bilde rundt hovedkarakterens basale kamp for rettferdighet. Og det som foregår er typisk spektakulært og praktfull for sansene. I nesten tre hele timer.
Andre gjensyn:
- «The Fugitive» (1993) – tidløs katt-og-mus-klassiker
90-årene var som kjent en storhetstid for amerikanske thrillere, og «The Fugitive» slo seg umiddelbart frem blant de absolutt beste. Har den ikke i ettertid også befestet sin posisjon som kanskje den mest tidløse? - «The Running Man» (1987) – profetisk action med tidløs energi
Lite visste jeg som ung at The Running Man ikke bare var et adrenalinkick av en underholdende sjangerfilm med actionfilmikonet Arnold Schwarzenegger i front, men at den også var en satirisk fremtidsvarsel som viste seg å være ganske så presis. - «The Bling Ring» (2013) – high fashion, low morals
The Bling Ring viser fascinasjon for ung eksess og kjendisbesettelse i Los Angeles, mens den samtidig meta-kommenterer og studerer kulturen med påfallende overflatetilnærming. Og det er ingen tvil om at Sofia Coppola vet hva hun bedriver, at hun kjenner denne mikrokulturen. - «Showgirls» (1995) – fra kalkun til kult
«Da Paul Verhoeven slapp løs Showgirls i 1995 ble den kalkun-betegnet og snart omtalt som en av Hollywoods mest forhatte flopper. Tre tiår senere står den igjen som et fascinerende, estetisk overskudd av en film, et verk som både speiler og kommenterer den amerikanske drømmen – og som med tiden oftere leses med uendelig mer sympatisk og kritisk bevissthet.» - «United 93» (2006) – terror, traume og troverdighet
«Det vakte reaksjoner da det, relativt kort tid etter 11. september 2001, ble kjent at britiske Paul Greengrass skulle lage «Hollywood-film» av den grusomme terrorhendelsen og det kollektive amerikanske traumet. Hvordan kunne det ende godt?»
speilet.net 
Legg igjen en kommentar