«Papirfuglen» (1984)

Mot 1980-tallet var Anja Breien for lengst etablert som en av våre mest anerkjente filmskapere med både «Hustruer» og ikke minst «Arven» på CVen. Og på samme tidspunkt var det neppe en opplagt tanke at Breien skulle begi seg ut på en thriller som neste prosjekt. Men i samarbeid med forfatter Knut Faldbakken, kan det absolutt argumenteres for at deres «Papirfuglen» grunnleggende sett er nettopp en thriller. Og en uhyre interessant, og ganske god, sådan.

Filmen bygger altså på en roman skrevet av Faldbakken, som også bidro tett med Breien på manuset. Det handler om en kvinnelig advokat som må nøste opp i fortidens tråder for å finne ut av et mysterium i nåtiden. Alt starter med et dødsfall – bokstavelig talt. Vi ser kvinnen, Helen (Elisabeth Mortensen), på vei ut av bilen mot en folkemengde som har flokket seg rundt en mann som har falt fra en høy etasje og ligger livløs på asfalten utenfor en blokk. Med flakkende blikk bryter hun seg frem, og oppdager at mannen som ligger død på bakken er hennes egen far. På kroppen er det festet diverse lapper og bilder – deriblant et av henne. Politiet er raskt på stedet og noterer Helens umiddelbare svar på de obligatoriske første spørsmålene. Men selv blir Helen sittende igjen med sine egne ubesvarte spørsmål, noe vi som publikum også gjør. Anja Breien skal nemlig holde kortene lenge tett til eget bryst. Sentrale spørsmål for oss, som binder oss til mysteriet, er særlig om mannen døde som følge av en ulykke, et selvmord eller et drap? 

Elisabeth Mortensen er kanskje et ukjent ansikt i norsk film, men ble hentet hjem fra en brukbar internasjonal karriere og bidrar med et fengslende ansikt som vår protagonist inn i det som er en labyrintisk, psykologisk thriller. Fordi «Papirfuglen» også kan oppleves som kald og tidvis vanskelig å trenge inn i, blir hennes varmende vesen en tilnærmet nødvendighet for å trekke oss fra det ytre til det indre spenningsdramaet. Samtidig er det ikke slik at historiefortellingen er udramatisk. Anslaget er i seg selv en effektiv iscenesettelse av et premiss for et spennende plott – en mann som har falt i døden, og datterens reaksjon på åstedet. Når denne sekvensen i tillegg er utført med en klar form for filmatisk eleganse, blir det også en invitasjon til et mysterium det er umulig å snu seg bort fra. Underveis dukker imidlertid stadig nye kvister opp i veien, alt fra traumer av fortiden og narkotikahandel i nåtiden, og den kvinnelige hovedpersonen manøvrer seg i dette tåkete, urbane universet på måter som kan forvirre, men i det minste understreke «Papirfuglen» som et psykologisk orientert spenningsdrama. Det kommer dels til uttrykk i en intellektuelt anlagt filmfortelling, dels som et stemningsfullt drama mer enn handlingsmettet. Men heldigvis viser Anja Breien seg også i stand til å sette opp velfungerende thriller-sekvenser, blant annet en intens scene som utspilles på et sykehus, og det føles som filmen kunne tjent på å ha enda flere av den typen øyeblikk.

I likhet med «Arven» springer «Papirfuglen» ut av et premiss omkring dødsfallet til en mann som har vært en omstridt farsskikkelse. I dette tilfellet blir det imidlertid aldri knivet om en finansiell arv, men det er et dødsfall som utløser en annen form for prosess hos hans gjenlevende datter. Hva er arven han egentlig har etterlatt henne? Det er en oppdagelse og erkjennelse som krever oppgjør med en fortrengt fortid, noe som skal prege henne hardere enn konsekvensene av politiets etterforskning. Det er for øvrig Bjørn Floberg som spiller politietterforsker, og hans intensitet skaper gnist i dramaet, også fordi karakteren involveres emosjonelt (og seksuelt) med den sørgende advokaten. Andre sterke og skikkelser i sentrale biroller skapes av Bente Børsum, Svein Sturla Hungnes og Anne Krigsvoll. Dialogen er stort sett god, og «Papirfuglen» tilhører det sjiktet av norsk 80-tallsfilm som aldri mister seg til det teatralske, overdrevne eller parodiske.

Filmens stilsikkerhet, og selvsikkerhet, er gjennomgående i flere ledd – det inkluderer musikken fra Jan Garbarek, og ikke minst fotoarbeidet til Erling Thurmann-Andersen. Samtidig er det lett å forstå at «Papirfuglen» aldri slo bredt an, fordi den – forkledd som en spenningsfilm – kan oppleves som kald, vag og mindre publikumsvennlig enn premisset muligens antydet. Kanskje er det distansen i tid som gjør at den føles sterkere i dag.