Hevn. Hensynsløs vold. Bekmørk humor. Skrekk. Absurditeter. Sex. Signaturen til Park Chan-wook snirkler seg innom flere elementer. Alltid med en særegen stilsikkerhet – og skyhøy kvalitet. Som den fremste eksponenten for den sørkoreanske bølgen av kvalitetsfilm som særlig traff oss hardt og deilig på begynnelsen av 2000-tallet, er Park Chan-wook for lengst etablert som en av klodens mest spennende, viktigste og beste filmskapere av i dag. Dette er de ti beste filmene, listet opp i stigende rekkefølge.
Det er tydelig at Park Chan-wook helst vil snakke om noe annet når han mottar spørsmål om «The Moon is… The Sun’s Dream», spillefilmdebuten han gjorde i 20-årene lenge før han ble den filmskaperen vi har lært å kjenne. Det er heller ingen tvil om de åpenlyse skavankene i denne lavbudsjettsproduksjonen som i beste fall er et interessant sammensurium av filmatiske ideer som i retrospekt kan anses som frø vokst til en kunstnerisk storhet som, i all ærlighet, er fraværende her. «The Moon is… The Sun’s Dream» er denne listens klare dumpekandidat, fordi det på sett og vis er den eneste filmen som er alt annet enn fullendt. Det er i grunn en ganske tøvete romantisk-gangsterhistorie som er haltende spilt i en sentimental innpakning, men som likevel ikke viser uvilje mot fengslende estetisering gjennom prøving og feiling med filmtekniske virkemidler. (NB! Jeg har ikke sett «Trio» fra 1997, en film som typisk heller ikke fremheves som særlig god).
Det er et betydelig sprang opp i kvalitet her, men likevel føltes «I’m a Cyborg, but That’s Ok» litt underveldende da den kom direkte i kjølvannet av den genierklærte hevn-trilogien. Denne skulle representere en helt annen og ny side av Chan-wook, der han slipper seg fullstendig løs som eksponent for surrealistisk, absurd komikk. Men det er også en varm og romantisk forestilling han gir oss, som dermed har en distinkt ulik tone fra de bekmørke hevnhistoriene i bagasjen. Kanskje hadde Park Chan-wook et større behov enn fansen til å få denne kontrasten. Men med en større del av filmografien i bakspeilet, er det mulig å se tilbake på denne som mer enn en kuriøs lettvekter av en film fra en tungvekter av en filmkunstner. Filmen har vitterlig et lekent og forlokkende uttrykk, skapt særlig av foto og en gjennomført fargepalett, som hele tiden underbygger dette som et ganske så fortryllende filmverk som overhodet heller ikke er uten substans.
Jeg var neppe alene i verden om å oppdage Park Chan-wook med det sensasjonelle gjennombruddet «Oldboy» i 2003, og derfra febrilsk prøve å få sett det han hadde gjort før. Det innebar noen asiatiske import-kjøp på DVD, hvor jeg først kastet meg over «JSA» som man vel kan enes om er hans ordentlige debutverk. I tillegg er det en virkelig god antikrigsfilm, satt til grensen og den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea, hvor Chan-wook gjorde det som fortsatt står seg som hans mest konvensjonelle film – og hans mest emosjonelle. Selv om historien presenteres via tilbakeblikk, kommer ingen grep i veien for det som i større grad er et intens kammer- og karakterdrama som blander indre og ytre spenning i en stram regi. «JSA» er atmosfærisk som en slags politisk thriller som også makter å være spennende. Men den er kanskje enda sterkere i den mellommenneskelige skildringen, der Chan-wook pirker borti overnasjonale sår som ikke vil gro, selv om individene på mikronivå kan være utstyrt med både empati og forståelse.
På 00-tallet var det få, kanskje ingen filmer, jeg lengtet mer etter enn «Lady Vengeance». Det var som om beruselsen forårsaket av «Oldboy» ikke ville gi seg, og kanskje var det sånn at «oppfølgeren» uunngåelig måtte bli en nedtur. Det skulle vise seg at Park Chan-wook hadde mildnet av egne voldsomheter i «Oldboy», til å skape en forlengelse av samme univers som utvider det i større grad enn at det bygger videre på toppene fra forløperne. «Lady Vengeance» er utvilsomt mer intrikat og krevende å penetrere, både for følelser og fornuft. Park Chan-wook bruker ofte innviklede rammer knyttet til både tid og underplott. Men innenfor rammene er gjerne bildene så forseggjort virtuose at man likevel forføres. Det skjedde til de grader også i møte med «Lady Vengeance», men som nok likevel er en film som krever og fortjener gjensyn for komplett utbytte.
«Sympathy for Mr. Vengeance» åpner støyfullt og med en litt uhåndgripelig estetikk, inntil den gradvis biter seg fast i deg. Det er Chan-wooks første bidrag i det som skulle bli en trilogi som utforsker hevnmotiv. Historiefortellingen innehar klare elementer av desperasjon som fører oss inn i et ugjestmildt univers som er mørklagt av fortvilelse og bedrag, drap og selvmord. Uttrykket domineres av en fargepalett som virker som maling kastet på kamera av ulike mettede farger til en voldsom effekt. Det er en fargebruk som understreker og fremhever historiefortellingens iboende forestillinger av desperate handlinger og absurditeter. Til slutt bygges også en stemning som sikter seg inn mot et voldelig cresceno det er umulig å bli upåvirket av.
I 2009 fikk jeg for første gang muligheten til å se en fersk film av Park Chan-wook på kino. Det skjedde da jeg gjestet den tsjekkiske filmfestivalen i Karlovy Vary, dit «Thirst» ankom nærmest direkte fra verdenspremieren i Cannes. Her kastet den sørkoreanske mesteren seg inn i et selskap av vampyrer, noe som førte til den mest visjonære og estetisk-mettede filmatiseringen av vampyrisme til dags dato. Mange har til dels store innvendinger mot «Thirst», men for oss andre oppleves dette snarere som et deilig konsentrat av Chan-wooks safter. Det smaker både søtt og bittert; sødmen finnes i den visuelle presentasjonen, og bitterheten i den komplekse tematiseringen som knytter seg til skyld, begjær, moral og tro. Historien veksler ofte realisme mot overnaturlighet, men det er aldri tvil om at det mest essensielle i «Thirst» er å servere publikum bilder også vi kan hogge tennene i, gjerne av grafisk vold og sex, mens vi kan hoppe ned i dybden ved gjensyn.
Den form- og innholdsrike neo noir-thrilleren «Decision to Leave» er omtalt og fremhevet på Speilet tidligere, og jeg nøyer meg nå med å sitere fra artikkelen skrevet i forbindelse med filmens premiere i 2022:
«Decision to Leave» er noe på siden av de innbitte og tydelig spenningsladede hevndramaene Park Chan-wook har bygd karrieren på. På den ene siden et drapsmysterium som graves i på dels thrillermanøver, på den andre siden en særegen kjærlighetsskildring. Sammenblandingen fremføres like ukonvensjonelt som elegant, både i skrivingen og den tekniske tilnærmingen. Begge deler forsterker følelsen av å kjenne på noe fremmed. Selv om Park Chan-wook er mer tilbakeholden enn vanlig, er det ikke som de filmatiske verktøyene er lagt ubrukt til side. Men de brukes til å bygge et annet type reisverk. Likevel med en helhet av sømløst blendende overganger i en fantastisk redigeringsflyt, med blikk for detaljer og finstemte stemninger. Å se hvordan kamera omfavner og spiller opp Tang Wei som er filmens trollbindende femme fatale, er pur cinema. Hennes magnetiske tilstedeværelse er avgjørende for det som aller mest er orkestrert som et karakterfokusert drama, i et magnetisk samspill mellom Tang Wai og Park Hae-Il.»
Les gjerne hele artikkelen om «Decision to Leave» her.
Nøyaktig ti år etter det eventyrlige «Oldboy»-gjennombruddet, hadde tiden modnet tilstrekkelig for Park Chan-wook til å gjøre sin første engelskspråklige film. Med stjernen Nicole Kidman, fremadstormende Mia Wasikowska og dyktige Matthew Goode foran kamera, skulle Hollywood bli sørkoreanerens nye boltreplass. Det gikk kanskje ikke helt som de involverte håpet, men tilbake står likevel en av sitt tiårs mest undervurderte spenningsfilmer «Stoker». Det er antagelig Chan-wooks mest Hitchcock-aktige variant, med et særlig slektskap «Shadow of a Doubt», men her sendes vi videre ut på en reise til et univers som føles fremmed og eget. Helt fremmed er det imidlertid ikke for Chan-wook-kjennere. Det er mye gjenkjennelig i den visuelle elegansen som finnes i bildekomposisjonen, gjerne med gjentatt bruk av speil som motiv for refleksjoner. Og det finnes i den gjennomsyrende mørke atmosfæren som også her knytter seg til ideer om hevn, indre konflikter og seksualitet. At filmen uansett ikke har fått større oppmerksomhet og anerkjennelse bare på grunn av det enestående fotoarbeidet til Chung Chung-hoon, det er i seg selv en gåte uten logisk løsning.
Park Chan-wook skrur det virkelig til i «The Handmaiden», en film som fortoner seg som en romantisk-erotisk-historisk thriller i virkelig stor skala. Vi hives inn i den historiske settingen av et japansk-okkupert Korea i 1930-årene, hvor historien brettes ut i episk omfang over tre mettede deler. I dette utforskes klasseskiller, kjønnsdynamikk og identitet – alt formidlet så blendende vakkert og særegent som gjør det usannsynlig at andre enn nettopp Chan-wook står bak. Igjen brukes en fortellerstruktur som krever oppmerksomhet, men når sansene skjerpes så får vi til gjengjeld belønning i form av å ta inn alle detaljene; de som eventuelt finnes mellom linjene, men også de kvalitetene som utelukkende ligger i det vi ser: Produksjonsdesign, kostymering og den fotografiske gjengivelsen av hele universet fylte tilbake i 2016 det store lerretet på Colosseum kino til kollektiv eufori i salen. Men noen ble ganske sikkert også forarget. Dominans, undertrykkelse og seksualitet utforskes nemlig av en mannlig filmskaper som låner det kvinnelige perspektivet for å vise en kamp i et mannssjåvinistisk univers som i høyeste grad blir erotisert. Men erotikken er også funksjonell i å avkle karakterenes indre liv og frigjøre dem fra undertrykkelse, noe de fleste med våkent blikk vil kunne se, samtidig som de måper for alt som bare er så gjennomført vakkert.
Ingen over, ingen ved siden, og ingen egentlig i nærheten? Fra «Sympathy for Mr. Vengenace», som var et rastløst og litt rotløst stykke filmkunstverk, gikk Park Chan-wook til «Oldboy» som igjen skulle utforske menneskesinnets mørkeste irrganger i en ny dramatisering omkring hevn som overhengende tematikk og drivkraft. I det som skulle bli midtpartiet av filmskaperens såkalte «hevn-trilogi», var «Oldboy» sørkoreanerens virkelig internasjonale gjennombrudd- og opplagte mesterverk. Der «Sympathy for Mr. Vengeance» hadde et søkende rammeverk, fremstår «Oldboy» som fullstendig og heltstøpt konstruert. Det er en kunstnerisk perfeksjonert filmskapelse, også fordi den forener det engasjerende thrillerplottet med et intrikat narrativ som høyner effektiviteten også sett som sjangerfilm. Samtidig er det scenografiske bakteppet, den stiliserte bruken av farger og det energiskapende kameraarbeidet, alene momenter som gir filmopplevelsen et ekstra driv. Allerede i 2003 demonstrerte Chan-wook den kontrollen over filmmediet han siden har gjentatt i ulike, men også like fasonger — over gjennomgående tematiseringer, motiver, bilder, karakterer, emosjoner, psykologi og spenning. «Oldboy» har blitt snakket, studert og skrevet om siden den kom, og det er ikke rart. Det er fremdeles den modernistiske filmpoeten Park Chan-wook på sitt aller ypperste.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar