Park Chan-wook imponerer på ny i «Decision to Leave»

Len deg tilbake. Du er i trygge hender. «Decision to Leave» er ren cinematisk luksus: Sofistikert og frydefull filmkunst fra absolutt øverste hylle. Den er helt fantastisk å se på. Og nytes aller best på stort lerret.

Park Chan-wooks håndgranat av en film som var «Oldboy» traff i 2003 den internasjonale filmscenen med sjelden eksplosivitet. Siden har den nå snart 60 år gamle sørkoreanske filmskaperen, som stadig opererer i skjæringspunktet mellom kunst og kommersialisme, for lengst etablert seg som en av nåtidens desidert fremste regissører. Med hans nyeste tilskudd, «Decision to Leave», er det ingen grunn til å justere på den merkelappen.

Fra den fantastisk overlessede erotisk-romantiske-historiske thrilleren «The Handmaiden» i 2016, er altså Park Chan-wook endelig tilbake – nå med en beslutning om kontrastfull subtilitet fra sist. «Decision to Leave» er nemlig en snedig, snirklete og subtil forestilling av en noir-lignende historie. Det er et drapsmysterium, men samtidig ikke. Aller mest er det en historie om tankene til en mann som fortaper seg i det fengslende kvinnemennesket han skal etterforske. Det hele sentrerer rundt politietterforskeren Hae-Joon (Park Hae-Il) som får i oppdrag å etterforske eventualitetene rundt et angivelig selvmord, idet en mann har falt i døden ned fra en fjellskrent, der reaksjon til den avdødes mannens kone, den klart yngre Seo-rae (Tang Wei), vekker mistanke fordi den er påfallende avmålt. Men det er i den påfølgende spaningen, hvor Hae-Joon retter blikket ustanselig på Seo-rae, at han oppslukes av henne – parallelt med at filmen absorberer oss med lignende hypnotiserende effekt. Vi ser de to etter hvert knytte emosjonelle bånd, men hva relasjonen egentlig består kan virke gåtefullt.

«Decision to Leave» er noe på siden av de innbitte og tydelig spenningsladede hevndramaene Park Chan-wook har bygd karrieren på. På den ene siden et drapsmysterium som graves i på dels thrillermanøver, på den andre siden en særegen kjærlighetsskildring. Sammenblandingen fremføres like ukonvensjonelt som elegant, både i skrivingen og den tekniske tilnærmingen. Begge deler forsterker følelsen av å kjenne på noe fremmed. Selv om Park Chan-wook er mer tilbakeholden enn vanlig, er det ikke som de filmatiske verktøyene er lagt ubrukt til side. Men de brukes til å bygge et annet type reisverk. Likevel med en helhet av sømløst blendende overganger i en fantastisk redigeringsflyt, med blikk for detaljer og finstemte stemninger. Å se hvordan kamera omfavner og spiller opp Tang Wei som er filmens trollbindende femme fatale, er pur cinema. Hennes magnetiske tilstedeværelse er avgjørende for det som aller mest er orkestrert som et karakterfokusert drama, i et magnetisk samspill mellom Tang Wai og Park Hae-Il. Det er aldri en tiltrekningskraft av fysisk nærhet eller seksualitet, men intimiteten kommer likevel sterkt til uttrykk i skildringen av lengsel, i blikkene og i gestene.

Like fraværende som sex, til kontrast fra forutgående «The Handmaiden», er vold – som en iøynefallende ingrediens i de fleste Park Chan-wook-filmer – påfallende bortskåret. Fordi det ikke har en plass i historien som fortelles, som er en historie om prosesser; om etterforskningens og kjærlighetens mekanismer. Og det er en behandling som gjør det umulig ikke å la tankene streife i retning av Alfred Hitchcock med især «Vertigo», om en kvinnes forheksende effekt på en etterforsker hvis forfølgelse gjør ham blind for realitetene, men som Park Chan-wook selv har kommentert at i beste fall er uttrykk for en underbevisst inspirasjon. I samme underbevissthet er det mulig også hint av amerikanske noir-elementer som i «Double Indemnity». Det er uansett i dette farvannet at Park Chan-wook bretter ut egne ideer til en lavmælt, stilistisk og intrikat variant av et forlokkende og mystisk kjærlighetsdrama plassert i et uttalt mysterium som rammeverk.

«Decision to Leave» er ikke nødvendigvis umiddelbar gjestmild, og kan virke nesten labyrintisk i den svingete strukturen, kontinuerlige dialogen og tvetydigheten. Det er flashbacks, voice-over-sekvenser og et vell av detaljer, inkludert språklige og kulturelle nyanser i møtet mellom det japanske og sørkoreanske som tidvis sikkert kan snakke forbi et vestlig publikum. Samtidig er det en klarhet i filmspråket som legger seg over, demper og forenkler kompleksiteten. At det nok likevel vil gi stor verdi i å oppsøke «Decision to Leave» for gjensyn, virker opplagt. Å forstå den, og ikke minst nyte den full ut, forutsetter kanskje å «være i den» enda mer.

Men for all del: Len deg tilbake. Du er i trygge hender. «Decision to Leave» er ren cinematisk luksus: Sofistikert og frydefull filmkunst fra absolutt øverste hylle. Den er helt fantastisk å se på. Og nytes aller best på stort lerret.    

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s