«Et skremmende eventyr basert på virkelige hendelser, om Danmarks mest beryktede seriemorder».
Slik presenteres «Piken med nålen» på nettsidene til Oslo Pix, og slik har den typisk blitt presentert overalt ellers. Det er uheldig, fordi det som fungerer minst i møte med «Piken med nålen» er ikke egentlig en svakhet som ligger i selve filmen. Den største svakheten er at det ikke er samsvar mellom hvordan filmen lokker til seg publikum og dens faktiske struktur og prioritering. Visst handler filmen til dels om den kvinnelige seriemorderen, Dagmar Øverby, som drepte et titalls barn på begynnelsen av 1900-tallet i København. Men filmens reelle historie og tyngdepunkt forholder seg lenge til noe annet. Filmens tittel peker heller ikke mot Dagmar Øverby, som ikke entrer fortellingen før den er omtrent halvveis. Før det er «Piken med nålen» i større grad en tristesse og en mørk fabel plassert i en spesifikk epoke, og som gradvis tilnærmer seg det litt eventyraktige med illevarslende undertone av skrekk.
Det er en film som intenst følger skrittene og skjebnen til en ung og fattig fabrikkarbeider, Karoline. Dette er hennes historie, og hennes reise. Selv etter at hun i et skjebnesvangert øyeblikk møter Dagmar Øverby. Det skjer inne på at bad, hvor Karoline i trøstesløs desperasjon har sunket ned i et badekar med en lang nål for å avbryte egen graviditet. En kvinne kommer henne til unnsetning, og filmen ville fungert best om vi på det tidspunktet ikke forstod hvem hun er. På én side holder også filmen kortene tett til brystet fordi vi ikke egentlig fortelles hvem hun er, men på den andre siden vil de fleste umiddelbart forstå både hvem hun er og dermed hvilke hensikter hun har. Det var i det øyeblikket det slo meg hvor mye sterkere og mer effektivt dramaturgien i «Kvinnen med nålen» kunne virket om man fikk dette skiftet servert som en faktisk vending.
Det er likevel nok av andre kvaliteter å holde øynene på. Bare åpningssekundene bærer bud om en film med artistiske vyer, der forvrengte ansikter presses inn i svart-hvitt-bildene for en umiddelbar påkallelse av vemmelse i kunstnerisk innpakning. Mye av fortsettelsen handler også om å vise frem ansiktene, hvor det virker tydelig at den svenske filmskaperen Magnus von Horn har studert datidens fotografier for å levendegjøre 1900-tallstypiske ansikter i størst mulig omfang. Vic Carmen Sonne ble castet hovedsakelig fordi hun hadde et spesielt egnet ansikt, noe regissøren selv kunne bekrefte på en Q&A-seanse etter visningen på Oslo Pix. Hun kler fra første innstilling filmens trang til å iscenesette historien som en tristesse. Vi ser henne bli kastet ut av leiligheten som hun ikke lenger kan betale for etter at mannen er antatt død i fronten under 1. verdenskrig. På fabrikken innleder hun et forhold til eieren, noe som også kan være en vei ut av fattigdom, men det er et forhold som aldri får livets rett. Hun er også blitt gravid, og spørsmålet er da om fosteret som hun nå alene bærer på vil få livets rett.
Magnus von Horn har instruert fotograf Michal Dymek til å ligge tett på nettopp ansiktene, og vi forstår at han også vil sende noen signaler gjennom filmen om at menneskets latente godhet like mye som ondskap ikke kan leses av ansikt eller utseende. Det hele forsterkes når en sentral karakter i Karolines liv dukker opp iført en maske for å skjule et defekt ansikt, og tankene i og rundt disse seansene flyter uunngåelig til både David Lynchs «The Elephant Man» og Tod Brownings klassiske «Freaks». På flere måter er det tydelig at von Horn er opptatt av å skildre ondskapens mekanismer, ikke minst gjennom portretteringen av grufulle Dagmar Øverby som fantastiske Trine Dyrholm evner å finne nyansene i.
«Piken med nålen» stikker fra seg på forskjellige måter: Først som et mørkt og trist skue av en epokeskildring fra fattigdommens tidlig 1900-tall, hvor vi følger en fabrikkarbeiders hverdag i stille desperasjon. Det er både stemningsbilder og en handling som er skapt for at publikum skal kjenne det i magen. Deretter utvikles filmen i en retning som kan gi eventyr-assosiasjoner, mens skildringen av ondskap gradvis blir mer fremtredende. Senere insisterer filmen nærmest på å bli oppfattet som ren horror, før avslutningen bygger bro tilbake til realismen ved å forankre helheten i et true crime-aktig helhetsbilde. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med strukturen, og skiftene er som regel innenfor samme toneart. Men rytmen virker ikke optimalisert, og von Horn sliter med å finne en vei mot slutten som sparker like effektivt fra seg som han gjør på sitt beste underveis.
Til slutt er «Piken med nålen» utvilsomt en kompetent filmskapelse. I begynnelsen ble jeg riktig nok småurolig i møte med noen iscenesettelser som kunne virke litt utstudert i den krystallklare svart-hvitt-estetikken, samtidig som det dveles litt for lenge med kummerlige detaljer og motiver for å understreke en elendighet. Videre kunne det skarpe fotoet virket mot sin hensikt, fordi hele settingen står i fare for å bli opplevd som kunstig. Men det tar ikke lang tid før man blir tilstrekkelig oppslukt av de særegne ansiktene og gjørmefylte, gamle omgivelsene til at filmens univers ubevisst slukes som autentisk nok. Filmen har i det hele tatt en interessant sammenblanding av stilistiske grep som spennende kontrast til den historiske virkeligheten som avbildes med realisme for øyet. Dette spillet mellom film og virkelighet, får et særlig ekko av musikken hvor Magnus von Horn har samarbeidet med den danske artisten Puce Mary som leverer et eksperimentelt og høyst berikende bidrag til en film som særlig løfter enkeltsekvenser med insisterende tilstedeværelse og høyt volum. Det er ikke subtilt, men det er gjennomført og virkningsfullt for den veien von Horn vil ta oss. (NB! Etter visningen kunne von Horn fortelle at han også gjorde en cut uten musikk overhodet, for å se hvordan historien kunne ha fungert i stillhet, noe som angivelig fungerte langt fra like bra).
Magnus von Horn har lagd tre spillefilmer til nå, der alle har vært på ulike språk; fra svenskspråklige «Efterskalv» via polskspråklige «Sweat» og til årets danskspråklige «Piken med nålen». Uten at sistnevnte overhodet fremstår som en Hollywood-søknad, vil det ikke være overraskende om den svenske filmskaperen neste gang får mulighet til å gjøre en engelskspråklig film – og dermed ha mulighet til å virkeliggjøre enda mer ambisiøse ideer og treffe et enda større publikum.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar