«I Saw the TV Glow» (2024)

Det er en bestemt glød i lovende Jane Schoenbruns andre spillefilm. Etter først å ha gjort seg smått bemerket med stilsøkende lavbudsjettsskrekk i en online-konseptuell narrativ med «We’re All Going to the World’s Fair», som attpåtil ble lansert først under online-festivalutgaven av Sundance i 2021, føles «I Saw the TV Glow» som en naturlig progresjon i Schoenbruns begynnende filmografi, hvor det psykologiserende møtet mellom unge mennesker og medienes altoppslukende påvirkninger, blir gransket med filmatisk-eksperimentell lyst.

Schoenbrun sender oss fra første bilde flytende inn i et univers som virker like mykt og drømmende som mørkt og potensielt marerittaktig. Schoenbrun er en uttalt beundrer av David Lynch-mesterverket «Twin Peaks», som åpenlyst har virket til massiv inspirasjon, men den ikke-binære filmskaperen har en slags feministisk touch og mykhet som gir noen andre fasetter til denne filmens suggererende driv. Åpningsscenen alene kom dessuten med en enda sterkere vibe av «Donnie Darko». Det er to filmer som deler flere grunnleggende premiss; de er skapt av fremadstormende, unge filmskapere (Kelly var en del yngre enn Schoenbrun) som allerede henfaller til romantiserende nostalgi ved å sette handlingene til henholdsvis 1980- eller 90-tallet. Både «Donnie Darko» og «I Saw the TV Glow» vil også suge seerne fast til drømmelignende atmosfærer som lar mørket henge over noen emosjonelt flate ungdommer som sliter med å definere seg selv og egen identitet i en fremmedgjørende, modernistisk verden. 

Mer konkret handler «I Saw the TV Glow» om to urolige og sosialt utstøtte tenåringer, Owen og Maddy, som har det til felles at de elsker en tilsynelatende Buffy-lignende tv-serie ved navn «The Pink Opaque». Gjennom å dyrke tv-serien i fellesskap, blir det som en medisinering mot den vanskeligere virkeligheten i forstadslivet som for begge opptrer langt mer skremmende enn fantasy-universet de oppslukes av på lineær tv. Men det blir uunngåelig to verdener som kolliderer på angstforsterkende måter, noe filmen underbygger med hardtslående virkemidler, men like fullt i en myk presentasjon. Owens far, som faktisk spilles av Limp Bizkits’ Fred Durst, er for eksempel brutalt fryktinngytende i en mindre, men veldig tilstedeværende rolle som Owens far. Ingen av de to ungdommene har fordelen av å tilhøre tradisjonelle kjernefamilier, men uten at det heldigvis får en vesentlig plass. Schoenbrun er hele tiden mest opptatt av å la bildenes drivende intensitet uttrykke de unge karakterenes ofte angstlidende følelser. Det er en prioritering som definitivt gir filmen særpreget som synliggjør den så sterkt i terrenget. I denne strømmen av massiv bildekraft, i det diffuse skjæringspunkt mellom virkelighet og liksom-virkelighet, oppstår en viktig og spennende diskusjon omkring identitet, ikke minst knyttet til kjønn. På samme måte som karakterene kjenner frykt og smerte på kroppen når de må forholde seg til det som ikke er på tv, er filmen mer skremmende når den blottlegger den menneskelige usikkerheten enn når den spenner buen med audiovisuelle virkemidler for å ryste oss rent grafisk.

Innimellom bruker nok Schoenbrun litt for lang tid, som i en forståelig forelskelse i eget atmosfæriske, skeivskapte univers. Men hen gir også klokelig både tid og rom til de to ledende skuespillerne som begge bærer filmens iboende vemodighet gjennom sine emosjonelt distanserte blikk. Særlig glitrende er Justice Smith som formidler en stille smerte av isolasjon på magnetisk måte i rollen som Owen. De er begge forvirret, men aller mest Owen, som når den to år eldre Maddy på et tidspunkt spør om han egentlig liker gutter og jenter. På sitt usikre tenåringsvis, er Owens svar «eh, jeg tror at jeg liker tv-serier». Det er litt morsomt som i bittersøtt, men mest vondt og tomt. Men det blir også en distanse til «virkeligheten» i den visuelle innpakningen, noe som skaper et skjold mot å føle virkelig emosjonell dybde.

Det er innlysende at Schoenbrun brenner både for budskap og form, og det hadde ikke skadet om bildene oftere kunne slått opp i større flammer. Men at dette vil virke som en såkalt viktig film, særlig for det publikumet den tydeligst sikter mot å treffe, er like utvilsomt som at selve filmskapelsen har mange potente elementer i seg for alle å kunne sette stor pris på.