Det har vært lagd flere dokumentarfilmer om Dario Argento, men «Panico» har til sin fordel at den er lagd på det best egnede tidspunkt. Argento er godt inni 80-årene, og han har trukket seg tilbake til et avsidesliggende hotell — slik han som regel har gjort når han har skrevet manus — mens han angivelig skriver på det som kan bli hans neste, og mest sannsynlig siste, film. Det er dokumentarfilmskaper Simone Scafidi som har fått innpass, kanskje fordi han fire år tidligere gjorde en dokumentar på Lucio Fulci, men da lenge etter hans død. I «Panico» møter vi det som må kunne sies å være en levende legende i Dario Argento. Men vi møter også en rekke andre personer som er med på å kaste lys over den italienske mesterregissørens liv og virke.
Den første som får ordet, er Nicolas Winding Refn, som setter tonen når han med store ord beskriver Argento som en kunstner mer enn en filmskaper. Den danske regissørens beundring blir enda mer monumental når Scafidi senere lar ham avslutte dokumentaren ved å trekke linjer fra Argento tilbake til de store kunstnerne fra den italienske renessansen. Den svulstige påstanden er at Argento, i likhet med historiens største kunstnere, fremdeles vil bli husket og anerkjent om hundrevis av år.
Men Scafidis dramaturgiske valg setter like mye en ramme av vemodighet omkring det hele. Det er uunngåelig å registrere hvordan den høye alderen har satt sitt preg på Argento, naturlig nok. Er han virkelig i stand til å lage en ny film? I åpningen forteller Scafidi at han får være med ham dit han jobber med en ny film, men dette følges aldri opp. Scafidi har også selv fortalt i ettertid at han ikke vet noe om det eventuelle prosjektet. (Dokumentaren er spilt inn etter «Dark Glasses», som pr. dags dato fortsatt er Argentos siste film). Selv om Scafidi innimellom lar kamera vise Argentos aldrende, tomme blikk som kan indikere fravær av vitalitet, er det også klart at det lysner i Argento når han får snakke om film.
Det er mye kjærlighet som går flere veier i «Panico», som dels har et profesjonelt perspektiv og dels et familiært. Men like viktig er hvordan møtene mellom disse sfærene ofte har vært sammenfallende for Dario Argento. Som filmskaper lå han under sin fars vinger helt fra debutfilmen og til farens bortgang på andre halvdel av 80-tallet. Det antydes at dødsfallet preget Dario Argento så mye at han aldri siden heller ble samme filmskaper som før. Argento snakker også med varme om egen familie. Om en oppvekst med en far som var toneangivende filmprodusent, men også en mor som var fotograf. I barndommen var Dario Argento til stede da moren fotograferte de største og vakreste divaene, og han erkjenner selv hvordan det må ha formet ham i en fascinasjon over kvinnenes vakkerhet som han brakte med seg inn i egen karriere som filmskaper. Han visste hvordan han skulle fange kvinnens skjønnhet på film, og det ble viktig for ham.
Foruten Nicolas Winding Refn, kan «Panico» filmen skilte med Guillermo del Toro og Gaspar Noé som varmtsnakkende Argento-kjennere. Noé har også erfaring i å instruere Argento foran kamera i sin «Vortex» (2021). Del Toro er opptatt å understreke det som jo er essensen av Argento som filmskaper, nemlig hvordan han bruker kamera i seg selv som en karakter. I tillegg gir Scafidi taletid til to helt sentrale italienske skrekkfilmskapere i Michele Soavi og Lamberto Bava, som bedre enn noen kan kaste lys over Argento. Begge jobbet både tett med Argento selv på flere prosjekter, og gjorde filmer på egenhånd etter nærmest besettende Argento-inspirasjon. Soavi gjorde også sin egen Argento-dokumentar i 1988 med «Dario Argento’s World of Horror» fra 1988.
Sterkt representert er i dokumentaren er, selvfølgelig og heldigvis, også det italienske prog-rock-bandet Goblin ved Claudio Simonetti.
«Panico» er tradisjonelt satt opp med såkalt talking heads, arkivbilder og klipp fra utvalgte filmer. Fordi Argentos filmografi er så massiv, men etter hvert også ganske eklektisk, kunne det helt sikkert vært fristende å konsentrere seg om de mange høydepunktene. Heldigvis går Scafidi bredere og ærligere til verks, hvor det også senere og mindre bejublede filmer får oppmerksomhet, selv om den ofte er kortfattet. Det er likevel interessant å høre særlig hvordan datter og skuespiller Asia Argento, som var aktiv deltakende foran kamera i flere av farens filmer i denne perioden, deler noen tanker om hvorfor det gikk «galt». Det er i den forbindelse hun snakker om Darios sårbare side som særlig kom til uttrykk etter at faren hans døde, og om hvordan det kan ha preget tyngdepunktet i de senere filmene. Asia Argento er dokumentarens viktigste bro mellom det private og profesjonelle. Hun forteller åpent om hvordan det ikke bare var uproblematisk at hun på et tidspunkt skulle, bokstavelig talt, avkle seg i hovedrollen i sine fars filmer. «Det var som å miste uskylden med faren min som tilskuer», kommenterer hun og sikter til en sexscene i «The Phantom of the Opera» (1998). Hun erkjenner at hun gråt etter innspillingen, men det er betryggende å høre hun generelt snakke varmt og beundrende om sin far og det kreative samarbeidet de to hadde. At det var noe unikt.
Videre blir jo «Panico» medrivende fordi den gir anledning til å se opp igjen bruddstykker av en fantastisk filmografi, hvor Scafidi dveler ved noen av de mest berømte sekvensene og gir kontekstuelle bidrag fra involverte aktører, inkludert Argento selv. For eksempel den lange tagningen i «Tenebre», eller nålene som teipes under øynene til Cristina Marsillachs karakter i «Opera». Sistnevnte bidrar med et følelsesmessig intervju.
Ellers byr «Panico» på diverse relativt underholdende anekdoter, som når Dario Argentos eks-kone forteller om hvordan ekteparet i «Four Flies on Grey Velvet» hadde en mistenkelig likhet med henne selv og Dario. Hun bet seg særlig merke i den påfallende likheten mellom eget utseende og Mimsy Farmer. For de som kjenner filmen, er det lett å forstå at det kan ha virket ubehagelig, dersom man først tenker at inspirasjonen til karakteren kom fra hjemmebane. Kort tid etter tok ekteskapet slutt.
Til slutt er det likevel Dario Argento som også her er hovedpersonen. Det er en tydelig stolt, aldrende filmskaper som ser tilbake på egen karriere. Samtidig ligger det altså et drag av vemod over ansiktsuttrykket, men som innimellom livner til når det snakkes om det som åpenlyst betyr mye for ham — filmene, og familien. Selvsagt får Argento snakket litt om hvordan han ble sett på som Italias svar på Alfred Hitchcock. Han snakker om begynnelsen fra å være filmkritiker, til å skrive manus med Bernardo Bertolucci til Sergio Leones «Once Upon a Time in the West», om den store internasjoanle suksessen som kom umiddelbart med debutverket «The Bird with the Crystal Plumage». Om «Suspiria», «Tenebre», «Deep Red» osv. Det meste blir omtalt, selv om det ikke er tid til å gå i dybden.
Dybden finnes her mest i granskningen av Dario Argento, fra seg selv og de rundt ham, som person og filmskaper — i det såkalte skjæringspunktet mellom å være filmskaper/kunstner, far og sønn. Til slutt erkjenner Dario Argento at det finnes to sider i ham: Én side som er normal, og en annen som er mørkere. Den siste lever og forsvinner inn i en miks av drømmer og det uvirkelige, mens den første prøver å hente det fram og vise det for publikum gjennom film. Det siste har han utvilsomt lyktes med, og Simone Scafidis dokumentar lykkes langt på vei i å formidle nettopp det.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar