Fysisk format #2: «Tales from the Urban Jungle» – «Brute Force» og «The Naked City» (Blu-ray, Arrow)

Intro

Denne Arrow-utgivelsen, som ble lansert i 2021, løfter frem to essensielle Jules Dassin-filmer fra årene 1947-1948 i et flott bokssett som altså bærer tittelen «The Tales from the Urban Jungle». Begge titlene har fra tidligere eksistert som single utgivelser både under Arrow Academy (utgitt i 2014), men også i Criterion-katalogen. Men det er lett bare å bli forført av den tiltalende innpakningen som presenteres i den seneste utgivelsen av Arrow. Ikke minst er det også en naturlig kobling av de to betydningsfulle film noir-verkene Dassin gjorde på amerikansk jord, med mye av samme crew på begge filmer, før han ble svartelistet på grunn av kommunistiske bindinger og senere måtte fortsette sin kunstneriske karriere i Europa. (Der han gjorde sin aller beste film i Frankrike med «Rififi» i 1955).

Uten å ha sett Arrows 2014-utgivelser av de samme titlene, er dette etter alle solemerker en betydelig oppgradering i begge tilfeller der man har hentet nye 4K-restaurerte mastere for begge filmer, i tillegg til at ekstramaterialet er utvidet. La oss først se nærmere på de to filmene hver for seg.

«Brute Force» (1947) – filmen

Jules Dassin hadde forut for 1947 stort sett regissert noen ganske ubemerkelsesverdige sjangerfilmer, gjerne komedier, og det var egentlig lite eller ingenting som bygde opp mot det som skulle komme fra «Brute Force». For dette er hardt, mørkt og overraskende brutalt. Det er et fengselsdrama i et stilistisk film noir-innramming av bilder som skal forsterke en gjennomsyrende desperasjon og håpløshet som også ligger tjukt utenpå de fleste av karakterene. Vi møter et knippe innsatte, hvor hovedpersonen er Joe Collins som spilles av Burt Lancaster. Via flashback får vi etter hvert kjennskap til bakgrunnen for at de sentrale skikkelsene har havnet bak fengselsmurene, noe som uten unntak viser seg å være knyttet til kvinnelige relasjoner i en eller annen sammenheng. Både tilbakeblikkene og nåtidsskildringen fra fengselet bygger samtidig alle opp som sympatiske mennesker bak enkle feiltrinn. Det er dermed ikke bare det visuelle som er svart-hvitt i «Brute Force», da Dassins sympatiske tegning av Lancaster og hans nærmeste settes kontrastfylt opp mot den enda mer endimensjonalt ondskapsfulle vaktlederen, Munsey. Det er en ytterst karismatisk rolletolkning fra Hume Cronyn, som vi i en sentral scene ser pusse våpenet kun iført helsetrøye mens han lytter til klassisk musikk. På et tidspunkt skrur han opp lyden, før han brutalt slår løs på en fange for å hente ut informasjon.

Selv om portretteringen av ondskap som personifiseres av Munsey grenser til det karikerte, skal han med sin sadistiske fremtoning fungere som en direkte representasjon av autoritær makt og maktmisbruk i et større bilde. Det er åpenlyst en tilsiktet effekt at Dassin instruerer Cronyn mot et glassklart spill av et menneske som forsvinner fullstendig inn i maktens favn, som om han både tiltrekkes av og blir korrumpert til å miste all iboende moral og empati. Samtidig er han ikke filmens hovedperson, og vi får aldri tilgang til hans ideer og motivasjoner. Dassin gir likevel en sterk antydning av Munsey som henfaller til vold og maktmisbruk som subtitutt for et homoseksuelt begjær som han ikke kan eller vil leve ut. I dette er det selvsagt en litt vond eim av datidens fordommer og stereotypier som typisk plasserte homoseksuelle trekk til bad guy-skikkelser (noe som forsåvidt vedvarte frem til rundt 90-tallet).

«Brute Force» er uunngåelig et produkt av sin tid, inkludert tendensen til overtydelig symbolikk med fengselet som et mikrounivers for strukturelle samfunnsskjevheter. Men den speiler samtidig datidens mørke verdenssituasjon gjennom tematisering av desperasjon, systemisk vold og maktutøvelse med noir-sjangerens visuelle estetikk av skyggespill og visuelle kontraster med enorm stilsikkerhet – og ikke minst flammende intensitet. Det er en sterk og svettende psykologisk spenning i det billedlige dramaet. Mye handler om en uro som er allstedsværende i filmens ganske pessimistiske tone. Vi aner at det antagelig ikke går bra til slutt, noe som er medvirkende til å holde oss bitende på Dassins agn fordi det vonde likevel har en spennende innpakning. Det er i den mørke pessimismen at filmen kanskje er på sitt aller mest interessante og fengslende, fordi det også gjør opplevelsen enda et hakk mer uforutsigbar.

Til slutt er det likefullt noe litt uventet over graden av kynisme og nihilisme Jules Dassin legger inn i siste del. På veien dit finnes også innslag av filmatisk spektakulære enkeltsekvenser, ikke minst en dramatisk scene som fører til et dødsfall i fengselets trykkeri. Dassin setter her opp en sekvens som oppsummerer mye av filmens styrker; nede i fengselets trykkeri gjennom en flytende iscenesettelse, nesten koreografert som et dansenummer, som viser opptakten og kulminerer med gjennomføringen av et drap. Det er menneskene som orkestrerer det, men det er en maskinell utøvelse av vold som fører til død. Livet ender ubarmhjertig og uunngåelig når maskinenes kraft knuser et forsvarsløst menneske. Det er naturligvis en metafor, men viktigst og mest minneverdig er enkeltsekvensen for den rene, filmatiske kraften og elegansen som finnes i den. Det er virkelig et inspirert stykke filmskapelse. 

Kvalitetene i «Brute Force» er mange; det er kunstnerisk imponerende, men også emosjonelt engasjerende til tross for – eller på grunn av (?) – at Dassin våger å være djerv, mørk og kompromissløs på veien. Særlig blir det det hardt i siste akt når dramatiseringen bygger seg opp mot et klimaks som endte både mer spektakulært og brutalt enn jeg var forberedt på (og som jeg antar at datidens publikum var forberedt på). Det er et klimaks som har en voldelig og mørk side i seg som minner mer om fremtidige filmer (som fra eksempelvis Sam Peckinpah) enn tidligere eller samtidige filmer. Uansett er det en reise som mot slutten sender publikum mot rulleteksten både slitne og mørbanket, først av volden, og deretter av håpløsheten som ikke slipper taket.

«Brute Force» – discen

Det første som slår meg er det estetisk velgjorte omslaget; først på selve boksen som pakker inn begge filmene, men også de selvstendige coverne som trekkes ut. På sedvanlig Arrow-vis er det også mulig å snu omslaget til et alternativ design, men det er det overhodet ingen grunn til.

Arrow byr videre på en teknisk imponerende gjengivelse; det er en rå kraft også i bildene slik de presenteres her. Selv om man ikke har hatt tilgang på de originale kameranegativene som skal ha gått tapt for mange år siden, noe som umiddelbart påpekes på en tekstplakat før filmen starter, ser filmen sylskarp ut i sin nye 4K-restaurering. Lyden er også upåklagelig for en 40-tallsproduksjon. I tillegg har Arrow vært gavmilde med et rikt innhold av ekstramateriale:

• Det er et helt nytt kommentarspor ved filmhistoriker Josh Nelson. Dette har jeg ikke lyttet til ennå, men ved fremtidig gjensyn er det gode muligheter for at det blir med kommentarspor. Den filmhistoriske betydningen av «Brute Force», og ikke bare i kontekst av Jules Dassins filmografi, er verdt å bruke tid på.
• «Nothing’s Okay» er et video-essay ved filmhistorikerne David Cairns og Fiona Watson. Denne er lagd eksklusivt for denne Arrow-utgivelsen. De to deler på taletiden og dekker et bredt spekter av filmens kvaliteter og særtrekk, fra hvordan datidens publikum var totalt uforberedt på hvor mørk og nihilistisk filmen var, og til at filmen slapp gjennom Hollywood-studioenes trange nåløye til tross for relativt tydelige politiske synspunkter som ble formidlet i historien. Etter hvert omfatter essayet også Dassins kobling til kommunistpartiet (som han hadde forlatt i 1939), og hvordan «Brute Force» fremsto som en revolusjonær film fra Dassin som tidligere stort sett hadde gjort forglemmelige komedier. Eller som Dassin selv skal ha sagt, som blir parafrasert i essayet: «I specialised in shit!» (om produksjonene før «Brute Force»).
• «Brute Force, A Personal Appreciation» er en relativt kort snutt (6 minutter) hvor Josh Olson (se bilde over) snakker lidenskapelig om sin grenseløse kjærlighet for «Brute Force». Olson er manusforfatteren bak David Cronenbergs «A History of Violence», og er også en kjent podcast-stemme for de som hører på «The Movies that Made Me» som han har sammen med Joe Dante (regissøren). Det er et enkelt videointervju, men denne type personlige kjærlighetsbrev til enkeltfilmer i muntlig form lages det generelt for lite av. Olson setter det inn i en subjektiv kontekst av egen oppvekst, om hvordan foreldrene introduserte ham for visse type film, og at han først så «Brute Force» på en dårlig VHS-kopi. Poenget hans er at filmen likevel traff ham et helt spesielt sted, og selv om det kanskje ikke er sannsynlig at det vil skje med andre, så finnes det andre filmer der ute som kan ha samme effekt på deg.
• «Burt Lancaster: The Film Noir Years» er en relativt grundig gjennomgang av Lancasters karriere formidlet på nesten 40 minutter. Det er Kate Buford, forfatter av en Lancaster-biografi, som fungerer som talking head. Hun snakker med beundring i blikket om hvordan Lancaster kom ut av 2. verdenskrig, og skulle møte kvinnen han var sammen med på et hotell, men hvor han isteden traff på en agent i hotellets heis. Det førte angivelig til hans første roller (teater) som igjen førte ham over til filmens verden. Buford snakker deretter om «The Killers» som Lancasters første rolle, som ble et slags gjennombrudd like før «Brute Force». Essensen i Bufords presentasjon virker ellers å være at Lancaster nettopp skapte et rykte som en robust og handlingssterk mann, noe også karakteren hans i «Brute Force» understøttet. Samtidig understreker hun at Lancaster gjennom karrieren gjorde roller med relativt vidt spekter, noe som gjorde ham mer uforutsigbar og spennende i motsetning til omtrent samtidige og sammenlignbare Hollywood-stjerner som James Stewart og Gregory Peck.

Til slutt inneholder discen et bildegalleri og den obligatoriske traileren.

«The Naked City» (1948) – filmen

Dette er noe ganske annet enn «Brute Force», men på samme måte en essensiell bit av Dassins egen karriere og 1940-tallets film noir-katalog. Dette er også den siste filmen gjort av produsent Mark Hellinger som døde senere samme år. Hellinger er også selv aktiv deltakende som fortellerstemmen som geleider oss inn og gjennom filmens univers, og universet av en by. For «The Naked City» er aller mest karakteristisk for hvordan den nettopp bruker byen, New York. På dette tidspunktet var det fortsatt klart mest vanlig å gjøre filmer i studio, ikke ute på location, og i hvert fall ikke i det omfanget man opplever i «The Naked City». Hellinger åpner med å fortelle at det finnes åtte millioner historier i denne byen, og han står hele tiden i sentrum med dominerende bruk av voice-over, mens han faller ned på én av disse historiene. Og vi forstår da at det kanskje ikke er den konkrete historien som er filmens egentlige nerve, men snarere hvordan historien brukes som redskap til å portrettere byens varierte og pulserende liv.

Historien det zoomes inn på, mellom de høye bygningene i den voldsomme byen, begynner med oppdagelsen av et drap på en ung kvinne. Med andre ord ikke et utypisk utgangspunkt for hvilken som helst film, og langt mindre et mysterium eller en film noir. Det er et drap som naturligvis utløser en etterforskning, hvor vi introduseres for de sentrale etterforskerne og forblir tilskuere tett på politiets metodiske arbeid. Og det politiarbeidet avdekker er både et nett av korrupsjon og bedrag som blir tatt opp som klassiske noir-trekk. Men igjen er det iscenesettelene, med byen som aktiv kulisse, som skaper særegenheten. Fortellerstilen preges dessuten av et halv-dokumentarisk tilsnitt, noe som kanskje var en slags nødvendighet som følge av valget om å skyte filmen på virkelighetens lokasjoner uten særlig kontroll på omgivelsene. Det skaper en unik form for autentisitet, noe som utfylles godt av hvordan filmen ellers påminner oss om at vi befinner oss i en fiksjon hver gang fortellerstemmen griper inn. 

Det er blitt en klisjé å snakke om at en film gjør en by til en karakter i seg selv. Men sjeldent har det vært mer beskrivende enn i tilfellet «The Naked City». I hvert fall er bybildet langt mer enn en bakgrunn. Enten kamera er på innsiden av byens høye bygninger, eller på gateplanet nedenfor, fanger kamera kontinuerlig en strøm av et bybildets identitet i arkitektur og ikke minst folkemassens bevegelser. Ofte vinkles også kamera på måter som forsterker byens monumentale sider med de voldsomme bygningene sett fra skrått hold eller nedenfra. Det er en by som avbildes på natt og dag, innside og utside. Det handler om å uttrykke helheten av pulsslagene til en by mellom hvile og aktivitet.

«The Naked City» forteller altså én historie, men den hinter om at det finnes tilnærmet uendelig antall lignende og andre type historier fra samme by. At den valgte historien i seg selv ikke er spesielt spennende, er antagelig ikke til filmens fordel, men det overskygger likevel ikke kvalitetene i den «konseptuelle» og lite konvensjonelle gjennomføringen. Hellinger og Dassin er åpenlyst mindre opptatt av de individuelle figurene eller selve mysteriet (eller melodramaet), og desto mer opptatt av byens identitet av uendeligheter og menneskeliv som kontinuerlig krysser både hverandre og ulike gatehjørner daglig.

I dette er «The Naked City» fundamentalt ulik «Brute Force» som holder oss innelukket i et fengsel, hvor den bygger opp mot et dramatisk, voldsomt klimaks. Det siste finnes forsåvidt også i «The Naked City», fordi avslutningen kommer i form av en spektakulært filmet jaktsekvens på byens tak, formidlet med Alfred Hitchcock-format med intensitet og visuell storhet. Samtidig er det en avslutning som setter punktum for en film med en idé om byen som midtpunkt for én historie, men som med realistisk kraft samtidig viser en stor mengde mennesker i samme bilderamme som naturligvis er der i kraft av sine liv, og uten rolle i den ene historien vi har vært tilskuere til.

«The Naked City» – discen

På samme måte som «Brute Force», er også omslaget til «The Naked City» estetisk velgjort, og samtidig mulig å snu dersom du ikke skulle sette pris på den gjennomførte innbindingen til Arrow av svart/hvitt mot gul font. På selve discen, kommer også avspillingen av «The Naked City» med en advarsel på en tekstplakat som informerer om at de originale kamera-negativene er gått tapt. Likevel er også her bilde og lyd i ny 4K-restaurering formidabelt gjort, uten tegn til synlige skader.

Dette finnes av ekstramateriale:

• Et kommentarspor av historiker (og filmkritiker) David Cairns, som for øvrig er samme person som står bak videoessayet til «Brute Force».
• «The Pulse of the City» som er et videoessay lagd eksklusivt for Arrow-utgivelsen ved Eliose Ross. I 16 minutter legges et utvalg bilder over en monolog som vektlegger filmens distinkte kvaliteter i bruken av byen, og hvordan filmen er skapt av personer med tilhørighet til New York. Det er i stor grad en formidling av byens geografi med fremvisning av bydeler og gater med fokus på hvordan det brukes og fremstilles i filmen.
• «Footage from Jules Dassin in Los Angeles Country Museum». Dette er en 52 minutter lang Q&A-seanse fra 2004. En aldrende Dassin sitter på scenen i en klassisk intervjusetting. Dette er interessant, men dessverre vanskelig å komme seg gjennom fordi lydkvaliteten er skrekkelig. Det er ikke undertekst på noe av ekstramaterialet, noe som ikke er uvanlig, men dette innslaget burde vært tekstet fordi det tidvis er vanskelig å oppfatte hva som blir sagt. Det som imidlertid kommer frem er at Dassin kan ha en litt giftig humor, samtidig som han kan være kortfattet og avvisende når intervjueren pensler inn på temaer som han helst ikke vil snakke så mye om. Det inkluderer både den tidlige fasen i karrieren før gjennombruddet, og hvordan han ble svartelistet i Hollywood. Mer velvillig snakker han om blant annet «The Naked City», og nevner at mye ble kuttet bort mot hans vilje og at «the blacklist was in the air» på det tidspunktet. Videre snakker Dassin en del om et godt samarbeid med produsent Mark Hellinger som han hevder var litt for glad i cognac og dessverre døde i relativt ung alder. Og når intervjueren legger til grunn at «The Naked City» var første film som ble spilt inn på location i New York, blir Dassin ydmyk og trekker frem Henry Hathaway som en annen regissør som gjorde det tidligere.
• «New York and the Naked City» er et 39 minutter langt segment med filmkritiker Amy Taubin som også fremhever «The Naked City» som en av de første spillefilmene som filmet på location i New York, og gjør blant annet et poeng av at den ikke oppsøker de mest ikoniske stedene som eksempelvis Frihetsgudinnen eller Empire State Building. Taubins perspektiv er også å snakke om bruken av New York på film i et bredere perspektiv, hvor hun snakker om et annet sentral noir-verk som «Pickup on South Street», før hun også beveger seg lenger frem i tid ved å snakke om det New York-baserte filmskolemiljøet på 1960-tallet, Martin Scorsese osv.

Oppsummert

Det betyr litt ekstra når en utgivelse ser fin ut i hylla. «The Tales from the Urban Jungle» er et fint eksemplar. Kombinasjonen av svart-hvitt-noir med den stilsikre fonten i gult, er på yttersiden en tiltrekkende egenskap. Når man åpner boksen, er begge discene tilsvarende fine hver for seg. Og på innsiden finnes to meget sterke filmverk signert Jules Dassin i det som fremstår som en logisk dobbelutgivelse. I fysisk format-mylderet der ute, er det en stor andel noir-samlinger som kan virke eklektisk eller nærmest litt tilfeldig sammensatt. Denne konsentrerte dobbelutgivelsen gir mening både i kraft av å være to tett-i-tett-utgivelser fra en sentral filmskaper som Jules Dassin i en avgjørende epoke av hans karriere, og dessuten er det to definitivt sterke filmer.