«Made in England: The Films of Powell and Pressburger» (2024)

Kan det egentlig gå feil å lage en dokumentarfilm basert på en idé om å plassere Martin Scorsese foran kamera, og la han snakke sedvanlig entusiastisk og kunnskapsrikt om noe av filmhistorisk stor betydning? Når det i tillegg er om en filmskaperduo han selv har et spesielt nært forhold til, som tilfelle er med Michael Powell og Emeric Pressburger, blir «Made in England» nærmest et selvfølgelig kvalitetsstykke i seg selv.

Den fullstendige tittelen er «Made in England: The Films of Powell and Pressburger». Regissør er David Hinton, men det er en annen regissør som er i nåtidens sentrum foran kamera. For dette er Martin Scorseses film, og han er eneste aktør som snakker til kamera direkte for dokumentarfilmen. Det gir naturligvis et sterkt personlig perspektiv, og når perspektivet tilhører Scorsese, er vi trygge på at det blir både interessant og innsiktsfullt. Han er også i en unik posisjon til å snakke om disse filmskaperne, som han selv i stor grad har bidratt sterkt til å løfte frem over flere tiår, og som han med tiden fikk en sterk personlig tilknytning til.

I åpningen forteller Scorsese, med lengsel i det aldrende blikket, om en oppvekst foran eget tv-apparat (fordi han ble diagnostisert med astma som 3-åring og ikke kunne være så aktiv). Han forteller om hvordan logoen til produksjonsselskapet The Archers, med de gjenkjennelige pilene i blinken, ble et symbol på kvalitetsfilm. Han så filmene på en liten 16″ tommer tv i svart-hvitt og dårlig bildekvalitet, men han ble likevel fullstendig bergtatt av de filmene som kom fra radarparet Michael Powell og Emeric Pressburger, siden det første møtet som var med «The Thief of Bagdad». Men hvem var de egentlig? Hvem gjorde hva? Det ble for Scorsese og hans jevngamle lenge et mysterium. Ingen snakket eller skrev om Powell og Pressburger, slik man kunne gjøre seg kjent med andre britiske filmskapere som figurerte til samme tid: Alfred Hitchcock, David Lean og Carol Reed.

Mange år senere, under et opphold i England, fikk Martin Scorsese arrangert et møte med Michael Powell. Om dette treffet forteller Scorsese at den britiske filmskaperen ikke sa stort der og da, men i en senere utgitt biografi kom det frem at Powell ble dypt rørt over møtet, og Scorseses kjærlighet for hans filmer. Eller som han selv skal ha formulert det: Møtet med Scorsese fikk ham til å kjenne blodet renne i årene igjen.

«Made in England» er Scorseses gjenfortelling av hans subjektive møter med Powell og Pressburgers filmer, men altså samtidig hans personlige møter med Powell som med tiden utviklet seg til et vennskap som varte ut sistnevnes liv. Scorsese forteller blant annet om hvordan han tidlig viste ham «Mean Streets», og fikk Powells tilbakemelding om at han brukte for mye rødt, hvor Scorsese nå forteller at det selvsagt var etter inspirasjon fra nettopp Powell.

Dokumentaren balanserer fint bilder av en snakkende Scorsese med klipp fra filmene, og innimellom arkivopptak som gir mulighet til å se og høre Powell og Pressburgers refleksjoner over egen karriere på ulike stadier. Dramaturgisk er dette likevel konvensjonelt med en kronologisk gjennomgang av filmografien, etter først en kort biografisk introduksjon av de to filmskapernes tidlige liv og hvordan de møttes. Scorsese kommer her også tilbake til duoens arbeidsfordeling som senere ble kjent filmhistorie: Pressburger formidlet ideene og skrev førsteutkast til manus, før Powell kom inn for å bidra til skriving av dialog. Pressburger var geniet som ivaretok historienes struktur, mens Powell var en handlingsmann som gjerne ville reise rundt og bruke mange lokasjoner – og det var alltid Powell som regisserte.

Scorsese formidler like entusiastisk om alle filmene, men legger heller ikke skjul på sine favoritter. Han beskriver «49th Parallel» (1941) som den første store suksessen; en britisk «propagandafilm» som flyttet handlingen til kanadisk territorium, angivelig for å legge krigstrusselen tett på den amerikanske grensen for å fremskyende en amerikansk involvering i 2. verdenskrig. Scorsese forteller om filmens nyanserte og utfordrende portrettering av nazister med sympatiske trekk i et velkomponert manus som Emeric Pressburger også vant Oscar for. 

Derfra opprettet Powell og Pressburger produksjonsselskapet The Archers, noe som ga dem økende grad av uavhengighet og kunstnerisk kontroll. Men det var fortsatt en tid preget av uro og krig, og «Made in England» antyder hvordan krigen fikk frem det beste i dem. Som da de i 1943 lagde en satire over det britiske militæret i «The Life and Death of Colonel Blimp», noe som fikk en opphisset Winston Churchill til å utbasunere «hvem er folkene bak denne filmen?». Scorsese beskriver duellsekvensen i samme film som en av sine favoritter, hvor de to hovedpersonene møtes sverd mot sverd. Her forklarer Scorsese hvordan Powell demonstrerer modighet som filmskaper når han trekker kamera tidlig unna og slipper taket i scenen på det tidspunkt spenningen er bygd opp. Vi får ikke se den faktiske duellen, fordi det er uviktig for Powell. Herfra trekker Scorsese en parallell til hans egen «Raging Bull» med den lange tagningen av Jake LaMottas vei til ringen som direkte inspirert av oppbygningen til sverdkampen i «The Life and Death of Colonel Blimp».

Scorsese nevner flere ganger linjer til egen filmografi med konkrete eksempler på den direkte innflytelsen fra Powell og Pressburger, men det handler også om en ubevisst, generell påvirkningskraft. Eksempelvis snakker Scorsese om likheten mellom Boris Lermontov-karakteren i «The Red Shoes» og Travis Bickle i hans egen «Taxi Driver». For øvrig er den amerikanske filmlegenden svimlende begeistret for nettopp «The Red Shoes», og ikke minst hvordan den igjen illustrerte Powells risikofylte filmskaping ved å stanse historiefortellingen et helt kvarter for å vise en ballett. Det var noe helt nytt, og ingen kunne forutse publikums respons. «The Red Shoes» er naturligvis blitt stående som en ikonisk klassiker, og ifølge Scorsese den ultimate subversive-kommersielle filmen som fortsatt eksisterer, og som symboliserer alt det han beundrer mest med Powell og Pressburger.

Men før dette har Scorsese øst tilsvarende mye av sin kjærlighet til betydelige Powell og Pressburger-verk fra samme periode: «I Know Where I’m Going», (1945) «A Matter of Life and Death» (1946) og «Black Narcissus» (1947).

Om «I Know Where I’m Going» lyser Scorsese opp i det han forteller at den kan gjøre underverker for mange romantiske forhold, og at han selv har brukt den til nettopp det. Om «A Matter of Life and Death» snakkes det i fortjente, massive ord om det visuelle med en tydelig overgang fra realistisk forankring til det surrealistiske. Her finnes også fine arkivopptak med hovedrolleinnehaver David Niven, i tillegg til passiarer med datidens Powell og Pressburger. Og «Black Narcissus» skulle videre representere noe helt nytt igjen. Ikke bare var den basert på en annens materiale; den hadde ingenting å gjøre med 2. Verdenskrig (som naturlig farget hele produksjonslinjen frem til 1945/1946). Det var en film i sprakende technicolor med syndige rødfarger smurt utover kvinnens lepper, men ingenting av dette fikk den unge Martin Scorsese se på tv i svart-hvitt. Senere har vi alle fått mulighet til å ta inn de spektakulære kulissene av malerierer og praktiske effekter som utgjør den kunstnerisk imponerende rammen bak «Black Narcissus».

Regissør David Hinton gir via Scorsese en bred dekning til de to britiske filmskaperne, hvor også de «mindre filmene» blir berørt. Deriblant «The Small Back Room» (1949) som deres første film i nytt selskap etter avviklingen av The Archers. Det var en film som fikk oppløftende omtale av kritikerne, men dysterheten snakket ikke til publikum. Det førte dem til det tonemessig diametralt motsatte i den sprudlende og musikalsk anlagte komedien «The Elusive Pimpernel» (1959) som en technicolor-fargelagt nyversjon av en sliten klassiker. Men filmen beskrives som et uheldig kompromiss som få endte opp med å like. Enda en produsentkonflikt oppstod samme år med selveste David O. Selznick som stod bak «Gone to Earth», en film Scorsese gjerne omtaler som «et gotisk mesterverk». Det siste bredt omfavnede storverket, er imidlertid «The Tales of Hoffman» i 1951. Her stanser Scorsese et øyeblikk for å avsløre hva han vanligvis svarer når han blir spurt om sin favorittscene i filmhistorien. Det kan nemlig fort være duellscenen i «The Tales of Hoffman», som han fremhever for å ha en svevende kvalitet som ingen annen kunstform kan ha. Det er ren filmkunst, proklamerer Scorsese, før han fortsetter å snakke om Michael Powell som en filmskaper som var særlig opptatt av å sammenfatte litteratur, musikk, dans, drama og design. Siktemålet var å oppnå en slags totalfilm, noe som overgår annen tradisjonell kunst, noe Scorsese mener han aller nærmest oppnådde med nettopp «The Tales of Hoffman».

Utover 1950-tallet oppstod imidlertid flere problemer for Powell og Pressburger, noe Scorsese dels mener skyldtes sviktende økonomi i britisk filmproduksjon. De senere filmene som «Oh… Rosalinda!!», «The Battle of the River Plate» og «I’ll Met By Moonlight» var kanskje ikke dårlige, men de var ikke på samme nivå som det man forventet. Gradvis ble uenighetene mellom Powell og Pressburger tydeligere, og sistnevnte skal ha mistet motivasjonen. I et arkivintervju er imidlertid Powell tydelig på at de to aldri kranglet, men at det oppstod en «gjensidig kløft» mellom to nære venner som samarbeidet tett i 18 år.

Michael Powell fortsatte likevel karrieren som regissør, og Scorsese kommer naturligvis ikke utenom å fremheve det mørke og misforståtte mesterverket som er «Peeping Tom» (1960). I et arkivintervju forteller Michael Powell selv om hvordan alle hatet filmen, foruten ham selv. Og at det ikke bare var han som forsvant i 30 år etterpå, men at han gjorde det samme. Det var en annen og ny tid, hvor Scorsese nevner at yngre og fremadstormende britiske filmskapere som Tony Richardson, Karel Reisz og Lindsay Anderson ble vurdert som fremtiden. Michael Powell tilhørte fortiden.

Det var likevel da Michael Powells karriere gikk helt mot slutten at større deler av verden oppdaget den rike og fullstendige filmarven etterlatt av varemerket Powell & Pressburger. Martin Scorsese forteller selv om sin egen oppdagelse, hvordan han og blant andre Francis Ford Coppola lot seg begeistre og inspirere, om hvordan han selv oppsøkte Michael Powell og fikk en god venn. Senere giftet også Powell seg med Thelma Schoonmaker, som siden «Raging Bull» har vært Martin Scorseses begavede og trofaste klipper. Scorsese snakker om et nært vennskap i 16 år, frem til Michael Powell døde i 1990. 

«Made in England: The Films of Powell and Pressburger» er en beskrivende tittel på en dokumentar som med respekt, kunnskap og entusiasme deler en essensiell bit av britisk- og verdens filmhistorie. Samtidig bærer den preg av å være et personlig, subjektivt kjærlighetsbrev fra det som selv er av filmhistoriens fremste, både som filmskaper og formidler.

Her er vi i trygge hender, og Scorsese sender oss mot rulleteksten fulladet med motivasjon til å se de Powell & Pressburger-filmene vi enda ikke har sett, og se på nytt de klassikerne vi kjenner godt fra før.