Premisset for «Heretic» som en gyselig film er satt når en aldrende mann, spilt av Hugh Grant, åpner døren for to unge mormonerjenter som driver misjonsarbeid. Like i forkant har filmen åpnet med å etablere de to som naive sjeler, men også nysgjerrige på et liv som strekker seg forbi religiøse tanker og med et selvstendig tankegods. Men en antydning til naivitet er uansett alt som Hugh Grants karakter, Mr. Reed, trenger for å lokke dem over dørstokken. Jentene er riktignok ikke uten skepsis, som mest skyldes kirkens retningslinjer om at de ikke kan gå inn i huset til en fremmed mann uten at det også er en kvinne der. Til dette kan Mr. Reed forsikre dem om at kona hans er i huset, og han inviterer dem inn for en religiøs prat og et stykke blåbærpai.
Det er en opptakt i «Heretic» som om vi skulle befinne oss på de første sidene av et eventyr. For det finnes verken en kone eller hjemmelagd blåbærpai. Når jentene er inne i huset og døren smeller igjen bak dem, kan den ikke åpnes. Telefonen virker ikke, og det eventyraktige huset har dører som fører ned i en mørk kjeller av like mørke hemmeligheter.
Hugh Grant er altså Mr. Reed, mannen som lokker ungjentene til seg, men som viser seg å ha andre intensjoner enn en vennlig teologisk passiar over en kopp te og blåbærpai. En stund balanserer han likevel en merkbar intensitet med en høflighet og skjevt smil som de unge jentene med det første ikke merker at er påtatt. Når det på et tidspunkt blir umulig å se forbi de røde flaggene, er det for sent for jentene. De kommer seg ikke ut av situasjonen og huset. Hans besettende behov for kontroll gir en truende og manipulerende kraft som blir umulig å overvinne fordi alt foregår på hans premisser. I hans hus. Det er en markant skjevhet i makt, hvor spenningen ligger i om den svakere parten, de to jentene, likevel kan gå ut som vinnere i Mr. Reeds redselsfulle sannhetsspill.
Scott Becker og Bryan Woods har tidligere skrevet manuset som lå til grunn for John Krasinskis overbevisende «A Quiet Place». Der fantes et minimalistisk særpreg i fravær av dialog, mens det motsatte er tilfelle i «Heretic» der selve dialogen er koblingen mot spenning. I begge tilfeller vises uansett en lovende evne fra Becker og Woods i det å skape semi-konseptuelle thrillere med konsise utgangspunkter, enten det er lydløshet eller tett dialog som blir kroken for å dra oss inn i spenningssøkende historiefortellinger. Fordi «Heretic» også er et slags kammerspill med tre karakterer avgrenset til én lokasjon, blir skuespillerkunsten også avgjørende. Castingen av Hugh Grant har i den sammenheng vist seg som et funn. Som den belærende og manipulative Reeds, får han fullt utbytte for sin persona som salig kombinerer hans ubestemmelige og slentrende sjarm med en iboende arroganse som alltid har ligget latent i Grants uttrykk. Det er en skuespiller som henter nyanser fra alle sider av eget repertoar og erfaring for å gi oss et magnetisk portrett av en aldrende mann med djevelske egenskaper. Han fryder seg, og vi fryder oss med ham.
Heldigvis er også Sophie Thatcher og særlig Chloe East dyktige som de forståelig nervøse mormonerne som blir utsatt for Reeds skrekkinngytende fremtoning og maning om tro og kontroll. Ikke minst spiller både Thatcher og East rollene med subtile, spennende ansiktsuttrykk som kamera ofte søker nært mot for å kanalisere nervøsitet og uhygge av intimitet. Fordi det meste foregår i lukkede rom, har «Heretic» en klaustrofobisk effekt som medvirker til spenningen som tidlig etableres i den anspente stemningen. Det er nok også i disse partiene at filmen er aller mest slående, innenfor den første tredjedelen, når verken vi eller jentene helt forstår hvilken teologisk lekse den aldrende verten ønsker å påføre oss og dem. Hvordan skal de forstå og besvare de intrikate spørsmålene? Det er noe uforsonlig i hans blikk, mens jentenes blir stadig mer unnvikende mens de fylles av frykt. Her spiller filmen elegant på detaljer, også i lyddesign, og det som skrider frem er altså den saktebrennende, anspente thrilleratmosfæren som er «Heretic» på sitt beste.
En god andel skrekkfilmer fungerer gjerne best før monstrene vises, og «Heretic» best før intensjonene tydeliggjøres og dørene til kjelleren bokstavelig åpnes. «Heretic» oppviser en slags sadistisk lekenhet i filmfortelling konstruert som et livsfarlig spill, dels etter notene av «Saw». Fra en diskusjon om tro mot vantro, blir det jentenes skepsis til ham snarere enn egen tro som vipper dramaturgien videre. Men det er en utvikling som ikke spiller organisk på lag med oppbyggingen. Men her skal også de som finner første del litt tørr av dialog, få slukket tørsten med en mer tradisjonell servering av skrekkmotiver. For andre kan siste bit av «Heretic» bli litt, vel, corny.
Scott Becker og Bryan Woods’ manus og idé er av den typen som klart er avhengig av en viss fengslende filmskapelse for å bli løftet som spennende å bivåne på et stort lerret, og ikke bare leses på papiret. Esset i filmskapelsens kortstokk virker i så måte å være sørkoreanske Chung Chung-hoon som fotograf. Han sørger for et kamera som elegant får flyte gjennom det eventyrlignende, ikke-logiske huset for å fange opp den merkverdige og truende atmosfæren av noe fremmed. Chung-hoon er fotografen som siden «Oldboy» har vært en vital kunstnerisk samarbeidspartner for Park Chan-wook, og det er flere billedlige ekko av den sørkoreanske mesterregissøren innveid i «Heretic», hvor jeg fikk aller nærest assosiasjon til undervurderte «Stoker».
Selv om «Heretic» ikke står løpet ut som like original eller spennende som den sikter mot å være, så har den brukt rikelig med tid i forkant på å skape et fundament av en anspent stemning: Av stilsikkert foto, av teologisk diskusjon iblandet et psykologisk spill, og av en medrivende dynamikk mellom tre karakterer som kniver om å påføre eller unngå sår. Alle disse kvalitetene sørger for at «Heretic» aldri kollapser, selv om den siste halvtimen – når svarene på de vanskelige spørsmålene skal serveres – ikke smaker like spennende som aperitiffen.
Andre aktuelle filmer:
- «Train Dreams» (2025) – et stillferdig høydepunkt
Train Dreams eksisterer tilsynelatende i et filmhistorisk mellomrom av modernitet og det klassiske. Filmen er konkret og metafysisk, jordnær og en anelse mystisk. Det er en stillferdig amerikansk skjebnehistorie som treffer med uventet ømhet og samtidig styrke. - «John Candy: I Like Me» (2025) – lunhet, latter og vemod
Han var stor og levde stort, sier Steve Martin i dokumentaren John Candy: I Like Me, som en formulering som fanger både mennesket og myten. - «Highest 2 Lowest» (2025) – ny beat i tidløs kidnappingsthriller
Spike Lee tar et modig grep og gjenforteller Akira Kurosawas klassiske thriller High and Low i en samtidsutgave som pulserer med New Yorks storbyenergi. Med Denzel Washington i hovedrollen leverer Highest 2 Lowest en intens historie om rikdom, kidnapping og moralske valg – gjennom Lees karakteristiske filmatiske blikk og musikalske rytmer. - «Moon» (2024) – klaustrofobi, kropp og strukturell håpløshet
«Moon (Mond, 2024) av Kurdwin Ayub både fascinerer og frustrerer. I et mellomrom mellom sosialt drama, samfunnskommentar og thriller snirkler den seg frem uten å ville la seg fange av noen av disse sjangrene. Det fører uansett til en lavmælt, men kroppslig intens filmopplevelse, hvor undertrykkelsen føles fysisk snarere enn å bare skildres tematisk.» - «Toxic» (2024) – modelldrøm i forfall
«I litauiske Toxic (Akiplėša) tar den spillefilmdebuterende regissøren Saulė Bliuvaitė oss med til en sliten industriby der tenåringsdrømmer og sosialt forfall kolliderer med brutal kraft. Det som utspilles er et stillferdig, men uhyre presist ungdomsdrama, der Bliuvaitė klokelig beveger seg mot kunstfilmens visuelle og psykologiske territorium.»
speilet.net 
Legg igjen en kommentar