Årets beste filmer: Topp 50 fra filmåret 2024

1 The Substance

Det har vært et sterkt år for radikal mainstream-film, og klimakset kom tidlig med Coralie Fargeats sprudlende og usannsynlig underholdende «The Substance» med sin strøm av referanser og saftfull egenart. Et kick på kino. Enestående. (Les egen artikkel her).

2 Poor Things

Enestående, det er også beskrivende for «Poor Things» som ikke kunne vært gjort av annen enn Yorgos Lanthimos’ kunstneriske vyer, vidd og massive selvtillit. Fra kostymer, scenografi, foto og skuespill er dette stort, spennende og kreativt. En film som føles enorm og tidløs. (Les egen artikkel her).

3 Close Your Eyes

Når Victor Erice først lager film… «Close Your Eyes» er i ånden til «The Spirit of the Beehive» og «El Sur». Det vil si: Det er vakkert og sanselig. Om livet, aldring, minner og identitet. Men også om film. Alt plassert passe intrikat og samtidig enkelt i en rammehistorie av et fengslende mysterium. (Les egen artikkel her).

4 Perfect Days

Tenk at en av de mest trollbindende kinoopplevelsene i 2024 skulle være å følge hverdagen til en renholder av offentlige toalett i Tokyo. I mer enn to timer. Men Wim Wenders komponerer og instruerer observasjonskunst som i all enkelhet tilbyr en poetisk og bevegende livsskildring som føles unik. (Les egen artikkel her).

5 Anora

«Anora» suger fast i meg fra en eksepsjonelt energisk åpning, og derfra tar det lang tid før man får pusterom. Sean Baker serverer mye av alt, men gjør det fortsatt stilsikkert. «Anora» svever i eleganse, streifer hele tiden innom komedie, men med alvoret på kort avstand. Men viktigst: Den skyhøye underholdningsverdien. Og Mikey Madison er fremragende.

6 Red Rooms

Den fransk-kanadiske psykologiske skrekk-thrilleren «Red Rooms» kom som en av årets store, positive overraskelser. Et dempet, men samtidig ekstremt intenst blikk på en fascinasjon og besettelse over seriemordere i et nådeløst oppgjør med fragmenter av vår tid. Filmatisk feinschmeckeri. (Les egen artikkel her).

7 May December

Todd Haynes har gjort seg fortjent til vår fulle oppmerksomhet for alt han gjør (som gjerne skulle vært mer), og med «May December» styrker han tillitsbåndet med et subtilt, men samtidig visuelt rikt thriller-aktig portrett om identitet og kunst vs. virkelighet. Skarpt estetisert, og med bemerkelsesverdig sterke Julianne Moore og Nathalie Portman i front.

8 About Dry Grasses

Det å se film er kanskje ikke ensbetydende med å erverve viktig livserfaring, men jeg følte meg definitivt klokere og fylt med ny innsikt etter tre timer i Nuri Bilge Ceylans mellommenneskelige skildring mellom naturlandskap og monumenter i mesterlige «About Dry Grasses». Litterært og malerisk, men overført til film.

9 The Beast

Bertrand Bonello kan kunsten å veve komplekse lag av intellektualitet og filmatisk finesse som gjør verkene hans særlig fascinerende å være i. Det gjelder også for ambisiøse og mettede «The Beast» som rommer mye, inkludert to fremragende rolletolkninger fra George MacKay og Léa Seydoux.

10 Challengers

Stilsikkert, såpete og saftig! Luca Guadagnino trommer taktfast frem pirrende, svettende og estetiske bilder i sterkt cinematisk driv. Det er både tettpakket og sprudlende om tennis, kjærlighet, sex, makt og identitet. Usannsynlig sterk popcorn-underholdning, og med et fantastisk soundtrack på kjøpet.

11 Trap

Den egentlige popstjernen i «Trap» er filmskaperen som har orkestrert det hele: M. Night Shyamalan. Her inviterer han oss med på konsert med en karismatisk Josh Hartnett og datter. Med cinematisk kraft omgjør han arenaen til en fengslende scene for en underholdende katt-og-mus-lek. «Trap» er en lettbeint, konseptuell thriller løst så godt som bare Shyamalan kan gjøre det. (Les egen artikkel her).

12 Juror #2

Clint Eastwood har mest sannsynlig levert sin siste film, og det føles riktig at det er med et bunnsolid, klassisk verk som på «12 Angry Men»-aktig vis serverer et tradisjonelt og effektivt verk av en juridisk thriller som diskuterer rettferdighet, moral og rettssystemet. Dypt engasjerende. (Les egen artikkel her).

13 Dune: Part Two

Et bortimot monumentalt kunstverk av en film for massene. Villeneuve viser på nytt hvorfor kinoen som arena for å oppleve film fortsatt er relevant og viktig.

14 The Sweet East

Seann Price Williams kan kunsten å bruke kamera for å skape spennende bilder. Her klippes de til en drivende fortelling som kan virke retningsløs, men den voldsomme energien og egenarten gjør det lett å la seg rive med. Og Talia Ryder er 100 % herlig.

15 Sterben

Mer enn tre timer i kinosalen kjennes alltid på kroppen, men «Sterben» preget meg enda mer for det tilsiktet psykiske ubehaget. Et mektig og mettende drama om liv og død som uredd viser høye ambisjoner. (Les egen artikkel her).

16 How to Have Sex

Tre britiske tenåringsjenter på sydentur for fest, flørt og sex viser seg langt mer nyansert, mørkt og filmatisk interessant enn man kunne forvente. Med klare paralleller til Andrea Arnold, er dette en av årets store debutverk signert Molly Manning Walker. (Les egen artikkel her).

17 Monster

Få filmskapere evner å innta barnets perspektiv like virkningsfullt, vakkert og ærlig som japanske Hirokazu Koreeda. Dette er ikke av hans aller beste, noe som forteller mer om en eksepsjonell filmografi. Det er igjen et empatisk og emosjonelt drama som også løftes av velskapt spenningsdriv.

18 Femme

Sterkt, hardt og konfronterende. Men også følsomt og nyansert. Om homofobi, hat og selvbilde. Det er dypt engasjerende med en foruroligende atmosfære som holdes konstant spent, og som ikke brytes ned av den klare fornemmelsen av en unngåelig dyster avslutning.

19 Conclave

Spenningen her knyttes til å være på innsiden av et besnærende maktspill som får livlig effekt av kontrastfylt fargebruk og ikke minst stilsikkert foto fra innsiden av en lukket verden. Formidlingen er effektiv, men aller stødigst står «Conclave» på beina av flere suverene skuespillere som alle yter mot sitt beste. (Les egen artikkel her).

20 The Zone of Interest

Ondskapen kan gjøres gjennomtrengende uten å bli synliggjort. For cinefile er det ikke uventet at Jonathan Glazer går en alternativ vei for iscenesettelse av Holocaust, og med «The Zone of Interest» fant han en sterk kunstnerisk vinkel som akkurat ikke ble for skjev heller for et bredt publikum.

21 Love Lies Bleeding

Body building møter body horror i et blodig kaos av et tilsiktet glorete, sjangerlekende verk som virkelig leverer. Undervurderte Kristen Stewart tilfører alle de nyansene som filmen, fordi den ellers er så overlesset, trenger. Det er tøft og blodig, men også litt sårbart og behersket, noe som særlig skyldes nettopp en strålende Stewart.

22 Ferrari

At Michael Manns etterlengtede «Ferrari» ikke fikk ordinær norsk kinodistribusjon er mer et symptom på nåtidens kinokultur enn filmens kvaliteter. For de er absolutt innbakt i det som er en grandios og maskulin biopic om en stor mann og et umulig familieliv som kolliderer på og utenfor bilbanen, ofte i høy hastighet. (Les egen artikkel her).

23 The Apprentice

Underholdende og velspilt om skapelsen av Donald Trump. Sebastian Stans tolkning strekker seg heldigvis forbi imitasjonskunst i masse spennende subtilitet, mens Jeremy Strong kan tillate seg å gå all-inn som mer tegneserieaktig, men fortsatt herlig karismatisk som «Trump-skaperen» Roy Cohn. Alt i alt en biopic som holder seg interessant langt over gjennomsnittet.

24 Heretic

Manipulasjonen går flere veier i «Heretic» med et horror-premiss i at to mormonske jenter banker på døra til en eldre mann, i Hugh Grants skikkelse, som ikke skyr midler for å drive religiøse overbevisninger ut av de besøkende. «Heretic» er effektiv til tross for at den er dialogtung, mens Chung Chung-hoons foto løfter filmen høyere enn materialet egentlig tilsier. (Les egen artikkel her).

25 Anatomy of a Fall

Jeg liker velartikulerte rettselsdramaer, og derfor liker jeg også «Anatomy of a Fall». Kanskje ikke mest for den juridiske dramaturgien, men mer for den sterke presentasjonen av mennesket i sentrum; dels grunnet en fremragende Sandra Hüller, og dels subtiliteten i fortellingen som samtidig rommer masse kraft og følelser.

26 The Holdovers

Paul Giamatti er naturligvis briljant, og Alexander Payne vet hva han bedriver i sin formidlingskunst av dempet finesse med mye hjerte. Når jeg likevel «bare» plasserer «The Holdovers» på en 26. plass, så handler det kanskje mest om personlige preferanser der Payne sjelden treffer til 10 av 10.

27 I Saw the TV Glow

Det er en bestemt glød i lovende Jane Schoenbruns andre spillefilm, men slår den tilstrekkelig opp i flammer? Bør den det? Som uttalt beundrer av David Lynch, og et særlig hørbart ekko av «Donnie Darko», bygges et skeivskapt univers av drømmende, atmosfæriske tablåer. Her er mye pasjon for både form og budskap. Hvor går veien herfra for Schoenbun? (Les egen artikkel her).

28 Civil War

Britiske Alex Garland låner det energiske filmspråket som Danny Boyle perfeksjonerte i Garland-forfattede «28 Days Later», og gjør også «Civil War» til en intens zombie-jaktende film uten zombier, men derimot et skremmende scenario av et USA i nær fremtid som har vippet over i borgerkrig. Godt håndverk, og tidvis intenst spennende.

29 Strange Darling

«Strange Darling» eksemplifiserer at det er fullt mulig å lage original og velgjort horror på lavt budsjett. Vel, filmen er kanskje ikke fullt så original som den utgir seg for å være. Men det er smittende vilje bak de analoge bildene; det er også voldelig, mørkt, perverst og spekulativt. Selv om det ikke er fullendt, er kraften og lysten i selve filmskapelsen massiv. (Les egen artikkel her).

30 Woman of the Hour

Et anspent seriemorderportrett fra et alternativt perspektiv som bevisst holder seg unna dybde. Men overflaten er velskapt som klassisk underholdende. Det er skarpt klippet med et velfungerende narrativ som flyter mellom tidslinjer uten å trekke nerven ut av den faktiske spenningen. Det er kanskje litt stivt i kantene og en film av viss «letthet». Men det er også en klart oppløftende regidebut fra Anna Kendrick.

31 Late Night with the Devil

Denne eksisterer litt i samme koloritt av 70-årene og amerikansk medievirkelighet krysset med horror som «Woman of the Hour», men er enda mer konseptuelt avansert/original. Men den er også hakket mindre spennende, hvor selve ideen og den kompromissløse gjennomføringen er mer imponerende enn filmen som helhet.

32 Motel Destino

Alt skjer i et hetende og neonbelyst motell der temperaturen og energien mellom veggene pumpes ut i filmens bilder. Det er erotisk og ampert med en presentasjon eller estetikk som trekker veksler på Sean Baker i en søramerikansk setting. Filmen klarer likevel ikke å komme fullstendig under huden, men bildenes inntrykk er saftige nok i seg selv. (Les egen artikkel her).

33 Armand

Det åpner som en sterkt iscenesatt satire, en intenst fortalt sådan. Det er en smertefull nærhet som er vond, men også absorberende. Skuespillet er spot on. Men gradvis mister den litt av grepet. De kunstneriske ambisjonene er store og må applauderes, men effekten av de surrealistiske grepene griper meg ikke helt som jeg håpet. Likevel en formidabel, og uhyre spennende norsk debut. (Les egen artikkel her).

34 Evil Does Not Exist

Det blåser i trærne, men naturen er en konstant og hellig størrelse i denne japanske dramafilmen som langsomt og stille tilber verdien av naturens tilstedeværelse. Mannen bak er Ryusuke Hamaguchi («Drive My Car») som skaper en viss spenning i det som grunnleggende sett er en uspennende historie. Med hjelp av et hjemsøkende partitur, blir vi forført eller manipulert inn i et velskapt slow-cinema-landskap, men like rikt og fullendt som «Drive My Car» er det ikke.

35 MaXXXine

De høye forventningene i forkant ble nedjustert av en heller lunken mottakelse, men når fortekstene av «MaXXXine» endelige lyste mot meg – kulminasjonen av Ti Wests skrekk-trilogi-prosjekt – ble jeg mildt sagt oppildnet. Etter en blendende første del, dempes imidlertid lyset av filmens kvaliteter betraktelig. Men jeg ville ikke vært filmen foruten.

36 The First Omen

Hvorfor tok det så mange år før noen dykket ned i forhistorien til originale «The Omen»? Denne finner en god balanse i å frigjøre seg og koble seg sømløst til Richard Donners referansepunkt. Visuelt er den langt bedre enn jeg kunne håpe på, hvor den i likhet med årsaktuelle og ikke helt ulike «Immaculate» hilser på en giallo-estetikk som forsterkes av begges heldige lokalisering til et Roma anno 70-årene. En positiv overraskelse.

37 Hit Man

Dette var ganske gøy på en lavterskel-måte fra Richard Linklater med litt Soderbergh-mellomfilm-vibber. Det er tidvis morsomt, med god kjemi foran kamera, og samtidig dramatisert på måter som gjør det ganske spennende og interessant. Det er kanskje ingen egentlig stor film, men underholdningsverdien er likevel stor nok.

38 Dream Scenario

Kristoffer Borgli leverte en subtil og tidvis morsom film om drømmer og berømmelse, men som aldri ville vært det samme uten Nicolas Cages tilstedeværelse i et portrett som minner mest om det han en gang gjorde så briljant i «Adaptation». Her er konseptet mer spennende enn utførelsen, men filmens vilje, egenart og skaperkraft er likevel en gjennomskinnende kvalitet.

39 Immaculate

2024 var et sterkt år for skrekkfilm, og «Immaculate» føyer seg inn i rekken av sjangerfilmene som underveis kom litt inn fra sidelinjen for å glefse godt fra seg. Det er et solid stykke håndverk, og det toppes med Sydney Sweeneys magnetisme foran kamera. «Immaculate» blir likevel ikke bedre enn materialet tillater, men det er i dette tilfellet ganske så godt.

40 Furiosa: A Mad Max Saga

Dette er spektakulær, filmatisk action-orgie i ørkenlandskap i eksemplarisk Mad Max-ånd. Det er like monotont i hva som skjer som det er dynamisk i hvordan det formidles. Hvert bilde og hver sekvens er mettet med enten maskiner, outrerte karakterer eller vold. Ofte alt på én gang i en støyete symbiose av lyd og bevegelser. Men jeg må også være ærlig: Filmen oppleves også som for lang og ensidig.

41 Longlegs

Litt underveldende, og det er blasfemi å snakke om denne som en moderne horror-klassiker på hylle med Jonathan Demmes «The Silence of the Lambs». Til det er den altfor lite selvsikker på hva slags film den vil være, selv om det som først bygges opp er langt over gjennomsnittet stilsikkert og atmosfærisk som creepy psykologisk-skrekk-thriller. Men etter hvert snubles det i nesten like mange tråder som det tråkkes elegant over. 

42 Sex

Merk: Jeg har ikke rukket å se «Drømmer» og «Kjærlighet» som del av samme trilogi hvor alle ble sluppet i 2024. «Sex» var den første. Den er, som ventet, formmessig kontrollert; dialogdrevet med stødige, statiske sekvenser og med dyktige skuespillere. Men det er et manus og en dialog med pust, snert, smartness og humor på en litt lavere hylle enn jeg forventet fra Haugerud.

43 Horizon: An American Saga – Chapter 1

Jeg har alltid vært svak for Kevin Costner, og har kun ønsket det beste for dette kjærlighetsprosjektet. Det han leverer i første kapittel er kompetent og veldreid på en klassisk, nostalgisk måte. Ikke uventet fra Costners hånd. Den første omtrent halvtimen er dessuten nær fantastisk, før det absolutt finnes litt seighet inni det kjøttstykket som er de neste par timene.

44 Kinds of Kindness

Antologifilmer er sjeldent det helt store, og det er dessverre heller ikke Yorgos Lanthimos’ «Kinds of Kindness». Første bit har en viss spennende skarphet i seg, men helheten fremstår som en overraskende halvslapp etterdønning av monumentale «Poor Things», samtidig som grekerens distinkte signatur er allestedsværende, noe som likevel jo gjør den interessant.

45 Das Lehrerzimmer

De første 45 minuttene følger jeg interessert med, mens de neste 45 minuttene blir det like interessant å se ut av vinduet (eller i dag: på mobilen). Ikke helt ulikt en dobbelttime på skolen. Mest imponerende er Leonie Benesch i den sentrale lærerrollen fanget av vanskelige dilemmaer, men i andre halvdel sliter både hun og manuset om å fange oppmerksomheten fullt ut.

46 Cuckoo

«Cuckoo» har stort potensial der den sniker seg mot et stilfullt, men også glorete psykologisk horror-landskap hvor «The Shining» møter italiensk giallo mens det hilses på både Brian De Palma og David Lynch. Jeg er begeistret for Hunter Schafer («Euphoria»), og regissør Tilman Singer opererer langs et spor som jeg håper han fortsetter å utforske.

47 Sleep

Minimalistisk, men effektiv horror-produksjon fra Sør-Korea. Det er et karakterdrevet drama med undertoner av skrekk som sakte vil ta overhånd. Filmen oppleves å ha en konsistent tone av indre uro, og skuespillet virker stødig nok. Særlig Lee Sun-kyun, som jo tragisk døde kort tid etter innspillingen. Mon tro om ikke denne filmen får et lenger etterliv via en amerikansk remake om ikke altfor lang tid?

48 Bastarden

Mads Mikkelsen har barskheten som matcher omgivelsene og tiden i dette smått poetiske og brutale western- og kostyme-dramaet på dansk jord. Velgjort, men fortsatt uten de massive høydene.

49 Humanist Vampire Seeking Consenting Suicidal Person

«Humanist Vampire»…» har et visst komisk oppsyn kombinert med en halvmørk skjevhet. Det er en Tim Burton-aktig portrettering av blek tenåringsangst i quirky situasjoner, men der innslagene av horror ligger dypere under overflaten og virker mer lavmælt. Det er et sjarmerende tilskudd til den hurtigvoksende floraen av ungdommelige, allegoriske og alternative portretteringer av vampyrisme fra «La den rette komme inn» og fremover.

50 Last Summer

Catherine Breillat er seg selv lik, selv om dette i teorien er en remake av den danske «Dronningen». Det er en overhengende tematisk utforskning av seksualitet og maktdynamikk, som er kjent territorium for Breillat å manøvrere seg søkende og tidvis provokativt i. Men denne erotiske skildringen mellom en tenåringsgutt og hennes langt mer voksne stemor, er litt tam, men innimellom også gnistrende og ganske fin.

X Dobbel Ridley Scott: Gladiator II & Napoleon: Director’s Cut

En «X»-plassering går til Ridley Scott som i 2024 lanserte den umulige oppfølgeren «Gladiator II», som jo både var to underholdende timer i en kinosal, men også en gedigen nedtur av en blek og uinspirert kopi av originalen. Og på sedvanlig Scott-vis lanserte han en utvidet director’s cut av et tidligere verk, i dette tilfellet fjorårets «Napoleon», som heller ikke viser Scott på sitt mest potente. Men som likevel har sine styrker. Det er tross alt Ridley Scott. (Les egen artikkel om «Gladiator II» her).