Det er lett å forstå hvorfor «Strange Darling» er blitt en snakkis av en indie-horror-suksess. Men det kan også virke som et kraftig forsinket tarantinoesque-verk som tiden jo i utgangspunktet løp fra allerede på slutten av 90-årene. Her streber man likevel etter å tilpasse seg en ny tid ved å innta et fokusert portrett på et kvinnelig oppgjør i en relasjonell kamp om makt og vold. Eller hva er det egentlig vi ser i «Strange Darling», og hva er det egentlig filmen vil si oss?
Jeg er i sannhet mindre opptatt av det siste, men desto mer opptatt av hvordan filmen bruker tydelige formgrep først inviterende, for deretter igjen å bruke samme formgrep til å manipulere oss for å skape en overraskelseseffekt. Det er noe 90-tallsaktig over det også, uten at det nødvendigvis er verken feil eller fint. Det nevnte formgrepet handler ganske enkelt om en fortellerstruktur inndelt i kapitler som presenteres for oss i ikke-kronologisk rekkefølge. Derfra skal vi bevisst desorienteres og villedes, men til hvilken pris? Hvilke kvaliteter fundamenteres for at vi skal holde oss engasjert i den frenetiske og simple storyen av brutal forfølgelse som slår hardt mot oss fra åpningen, som altså likevel ikke er historiefortellingens egentlige startpunkt?
Den kvaliteten «Strange Darling» sikter tydeligst mot er den stilistiske. Det er iscenesettelsen av et univers som smaker av 1970-årene, amerikansk exploitation (tenk «The Texas Chain Saw Massacre») og igjen den postmodernistiske referanseorgien til samme epoke som Tarantino heiet frem. Dette er jo også tydelige elementer i flere toneangivende sjangerfilmer av nyere dato, som særlig er aktualisert med Ti Wests seneste horror-trilogi. Regien ved JT Mollner er målrettet, men strukturen gjør det lenge umulig for publikum å se målet. Det målrettede handler om en stilsikker filmøvelse i en konsis ramme; det er få karakterer involvert med en snever idé og plott som styrer dem. I korthet handler det om en ung og skadet kvinne som i desperasjon løper for livet fra en bevæpnet forfølger. Det er i hvert fall anslaget, som in medias res skal rive oss inn i en intens og blodig katt-og-mus-lek, samtidig som en radiostemme har fortalt oss at en seriemorder herjer i området. Men én pluss én skal ikke bli to i «Strange Darling».
JT Mollner går hardt ut av startblokka, og evner å male frem aggressive bilder som samtidig ser bra ut på lavt budsjett. Det er definitivt til filmens uttrykksmessige fordel at den er skutt på 35 mm film, og interessant nok er Giovanni Ribisi (mest kjent som skuespiller foran kamera) fotografen bak bildene som innimellom kommer med hypnotiserende skrekkfilmkvaliteter bak en estetiserende grovhet som er visuelt gjennomført. Likevel treffer «Strange Darling» meg litt selvbevisst og poserende — som en film opptatt av å «vise seg frem» like mye som komponere en idé og et plott som skal vende seg mot publikum på en kalkulert spennende måte.
«Strange Darling» er en filmskapelse som antagelig ikke har inngått noen kompromisser, men som er tro mot å kringkaste et forstyrrende materiale som er både voldelig, mørkt og lukter på det perverse. Samtidig er innpakningen glinsende som en polert b-film. Det ligger kanskje en kjærlighet for selve formatet i bunn, men det smuldrer også litt i formen under den (selv)bevisste sjangerkunstutøvelsen på toppen. Men all energi virker å ha jobbet for å maksimere mediets manipulative potensial, og det er fullt mulig å applaudere det iherdige forsøket. «Strange Darling» vil noe. Først og fremst rent formmessig, og muligens i hva den vil kommentere. Det ligger en latent modighet i begge deler.
Den ytre handlingen drives av et par grunnleggende thriller-elementer: Vi orienteres om en seriemorders herjinger, og vi ser en katt-og-mus-lek mellom en bevæpnet mann og en ung kvinne på flukt. Men kronologien brytes umiddelbart. JT Mollner kaster oss tilbake til en intim setting mellom han og henne, og vi vet da at den erotiske tilnærmingen snart skal snus til noe makabert. Det er en ertende lek med seeren i JT Mollners oppsett. Audiovisuelt smaker det som en kunstig blanding av 90-årenes postmodernisme med ettersmak av både eldre slashere og iscenesettelser av psykoseksuell intensitet som sikter mot å parafrasere selveste Brian De Palma. Men det er ikke nødvendigvis noe i veien for en god pastisj, og JT Mollners nostalgi-sult har ført ham langt ned i et spennende sjangerfat der han trekker frem flere småretter som blir pyntet på til hans egne.
Det er en ambisjon her som treffer sterkere enn dens poserende originalitet, men filmens pust er likevel friskt nok. Intensiteten er reell, og de tydelige grepene fungerer for den hensikten som er å villede eller manipulere.
I enden av desorienteringen, blir det imidlertid klart at filmens idé også står på litt spinkel grunn. Det er mulig at JT Mollner vil si noe innsiktsfullt om kjønnsroller eller maktbasert vold, men formidlingen er uklar.
Strukturen er ikke filmens eneste styrke, men det er definitivt esset på JT Mollners hånd. For verdien av «Strange Darling» er å kunne hengi seg til en manipulativ presentasjon av et estetiserende og overfladisk-eksperimenterende sjangerverk med én sentral plottvending i hovedfokus.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar