Hva er den første filmen du tenker på når du tenker på David Lynch?
Om jeg får det spørsmålet, kan det godt hende jeg svarer «Mulholland Dr.», fordi det – når alt kommer til alt – sannsynligvis er min fremste favoritt. Det er selvsagt også mange andre titler som raskt popper frem i bevisstheten. Kanskje vil de aller fleste svare «Twin Peaks». Men når det spørres om umiddelbare assosiasjoner til navnet David Lynch, er det kanskje vel så mye selve kunstnerskapet av særegne stemninger som raskest sender billedlige signaler til hjernen. Visst har David Lynch skapt opptil flere mesterverk, men arven hans handler like mye om en enorm kulturell og kunstnerisk påvirkningskraft som er summen av et helt virke like mye som enkelttitlene. Han åpnet en portal til en ny verden, sin verden, som også skulle bli vår verden.
David Lynchs vei til filmen gikk via malerkunsten, hvor eksperimentelle strøk i bevegende bilder skapte det radikale spillefilmdebutverket som var «Eraserhead» i 1977. Fra begynnelsen skulle det signalisere en kunstnerisk forankring i en dyp, drømmeaktig kvalitet. Lynch var 26 år gammel da han plukket opp kamera for å forevige de første sekvensene av svart-hvitt-opptak til «Eraserhead», og etter flere produksjonsopphold ble ikke filmen fullført og lansert før i 1977. Men viktigst er det at filmen hadde den iboende energien, personligheten og særtrekkene som et uperfekt debutverk fra en filmkunstner som vil noe helst skal ha. «Eraserhead» er muligens ufullendt, men likevel en bortimot perfekt debutfilm i kontekst av Lynchs karriere.
Det mest atypiske steget i Lynchs karriere var kanskje det første, fra den radikale filmskapelsen i «Eraserhead» til den mer tradisjonelle fortellingen i «The Elephant Man» (1980). Samtidig er fragmenter av filmskaperens signatur leselig i den visuelle estetikken, også denne i svart-hvitt, hvor Lynch maler dystre og mørke bakgrunnsbilder av en industriell virkelighet som stemningsfullt rammer inn den rørende historien. Der «Eraserhead» var vanskelig å forstå eller bli emosjonelt knyttet til, er «The Elephant Man» det motsatte. Her er de surrealistiske elementene betydelig nedtonet, men det er fortsatt en film som puster særegent fra Lynchs røykfulle lunger. Det er mørke og groteske iscenesettelser, men det meste i «The Elephant» handler om skapelse av kontraster; det finnes gjennom svart-hvitt-estetikken i dybden av lys og skygge, men også ved hvordan filmen gjennomgående speiler det stygge (hovedpersonens deformerte ansikt) mot det vakre (det åndelige).
Åndeligheten hviler over David Lynchs filmkunstnerskap, men er kanskje ikke mest beskrivende for det som skulle bli hans neste film i kjølvannet av suksessen med «The Elephant Man». Lynch hadde allerede takket høflig nei til George Lucas’ forespørsel om han ikke ville regissere siste film i «Star Wars-«trilogien. For Lynch var det et uinteressant prosjekt, fordi det var en verden som tilhørte Lucas og ikke ham. Likevel skulle Lynch få tilgang til å forme sin visjon omkring et annet sci-fi-epos i sin kommende film, noe som skulle skje gjennom filmatiseringen av Frank Herbert-romanen «Dune». Men Lynchs første og eneste forsøk på en slags Hollywood-blockbuster var trolig fra startpunktet dømt til å feile. Dels grunnet en innskrenket kreativ frihet til å dyrke ideer på egne premisser, og dels at selve formatet i det å lage en storslått popcorn-film for massene aldri burde havnet i Lynchs hender. Men om det kom noe positivt ut av den turbulente erfaringen, må det ha vært at Lynch raskt fant tilbake til sitt sanne jeg. Han var ikke støpt for det massive og kommersielle.
Likevel skulle han finne et relativt stort publikum på sin måte. For det skulle bli umulig å se forbi hans iboende integritet, egenart og kvalitet. Alt det var på plass i «Blue Velvet» i 1986. Det er en film av en slående musikalitet ulik det meste, som igjen setter det idylliske opp mot det groteske (jf. «The Elephant Man»), men som blander inn surrealistiske fremmedelementer for å skape skremmende og fordervede øyeblikk i en visuell presentasjon som, vel, smakte annerledes enn det meste annet. Men det var fortsatt en litt besk smak i manges ganer, en såkalt acquired taste. Senere skulle likevel «Blue Velvet» stødig posisjonere seg som hans kanskje aller viktigste. Samtidig er det faktum at Lynch ble tilgodesett med Oscar-nominasjon for beste regi (for andre gang etter at det først skjedde med «The Elephant Man») som et fysisk eksempel på at han allerede i datiden jo fikk sin fortjente anerkjennelse. Han skulle senere få en tredje nominasjon med «Mulholland Drive» noen tiår frem i tid.
Lynch entret deretter 90-årene med å revolusjonere tv-serieverden med «Twin Peaks». For hvor langt kan man strekke det bisarre i en tv-serie, men kombinere det med en suggererende kraft som holder seerne like oppslukte foran fjernsynsapparatet? Lynch dro den kunstneriske, kompromissløse egenarten med kjennetegn fra «Blue Velvet» inn i tv-formatet til å bli en milepæl i tv-historien. Selv var jeg akkurat litt for ung til å sette pris på «Twin Peaks» da serien første gang ankom norske tv-skjermer, men akkurat gammel nok til likevel å huske det som et fenomen. Ganske enkelt en tv-serie som alminnelige familier benket seg rundt tv’en for å følge, selv de man i utgangspunktet ville tenkt svitsjet raskt bort fra det outrerte, eksentriske, drømmeaktige, mørke og uforståelige som rev og slet i «Twin Peaks». På nesten naturstridig vis ble David Lynch tett på allemannseie. Det er noe absurd og Lynch-aktig over det i seg selv. Det inkluderer også filmen som bygde på tv-serien i «Twin Peaks: Fire Walk with Me» som kom i 1992.
På begynnelsen av 90-tallet må David Lynch ha vært på sitt heteste, og i 1990 ga juryleder Bernardo Bertolucci ham fortjent Gullpalmen i Cannes for «Wild at Heart». Fordi filmen kom tidsmessig parallelt med «Twin Peaks», må det ha vært fristende å måle dem i lys av hverandre. Lynch videreførte også kunstneriske signaturtrekk og symboler fra både «Blue Velvet» og «Twin Peaks», dog er det en mer energisk skildring som slår opp i flammer av større følelser enn før. Den er også avvikende fordi det er strukturert som en road-movie; fulladet av kjærlighet og liv, men også vold. Det er kanskje Lynch på sitt mest eksentriske, men det er igjen en film som viser frem Lynchs undervurderte evne til å være en enormt dyktig skuespillerinstruktør. I «Wild at Heart» er både Willem Dafoe og Diane Ladd uforglemmelige, og da har man ikke engang nevnt det ikoniske hovedrolleparet av Nicolas Cage og ikke minst David Lynch-muse nr. 1: Laura Dern («Blue Velvet», «Wild at Heart», «Inland Empire»). Tenk også på skuespillerprestasjonene i de Lynch-filmene som skulle komme, og ikke minst det vi allerede hadde sett av eksempelvis John Hurt i «The Elephant Man» eller Dennis Hopper i «Blue Velvet». Ordet ikonisk har sjeldent passet bedre.
Min personlige interesse for film kom rundt midten av 90-tallet, og jeg har sterke minner fra nysgjerrigheten i møte med «Lost Highway» som kom i 1997. Jeg kan fortsatt huske formuleringer fra den første anmeldelsen jeg leste i forkant av norgespremieren på nettopp «Lost Highway», hvor anmelderen var mest opptatt av å beskrive det uforståelige i filmen med kommentaren om at «Lynch smører denne gang for tjukt på». Det skulle bli mitt første filmmøte med Lynch, på video, og det ga et uutslettelig inntrykk. Like dypt forstyrrende som dypt fascinerende. Likte jeg den? Jo, jeg gjorde det. Og jeg ville ha mer.
Etter «Lost Highway» fikk jeg tak i «Wild at Heart», slik at Lynch-katalogen etter hvert ble utforsket i omvendt kronologisk rekkefølge. Men samtidig var oppmerksomheten like mye rettet fremover. Hva skulle han lage nå? Hvor gikk den mørke veien videre?
Det var vanskelig å forstå at neste stopp skulle bli den varme og vakre Disney-produksjonen «The Straight Story» som lå fjernt unna den mørke surrealismen vi forventet fra Lynch. Det er kanskje en anomali i kunstnerskapet hans, men det er også en helt fantastisk fortalt historie som illustrerer allsidigheten og evnen til å være autentisk og emosjonelt gripende, noe han jo allerede hadde vist med «The Elephant Man».
For meg er det likevel de to siste spillefilmene som står høyest: Naturligvis «Mulholland Drive» som et hovedverk med en særlig perfeksjonering av de stilgrepene og fortellertekniske grepene som har definert Lynchs unike stemme som filmkunstner. Det er heller ingen kontroversiell mening å fremheve denne filmen som en av de desidert beste og viktigste fra første del av 2000-tallet. Her smelter Lynchs tilbakevendende ideer og visjoner sammen omkring dualitet, identitet og drømmer i en serie av forvirrende og fascinerende bilder som er skrudd sammen til en helhet som glitrer i visualitet og form. Men den glitrer også for sin fengslende, labyrintiske fortelling.
«Inland Empire» skulle deretter bli Lynchs siste spillefilm. Det visste vi ikke da, for nærmere tjue år siden, men det er en film der Lynch går ut av karrieren litt lik som han kom inn med «Eraserhead». Det er igjen et radikalt og utfordrende filmverk som her utfolder seg med fragmentariske iscenesettelser av foruroligende marerittforestillinger i tre utmattende, men berikende timer. Det er en film som syder av surrealisme og en urovekkende atmosfære som er utpreget lynchsk fra opphavsmannen selv. Og den er helt fantastisk.
Det siste, altså en beskrivelse av noe som lynchsk, illustrerer alene hvilken enorm betydning David Lynch har utøvd på moderne film utover sine egne verk. Ikke helt ulikt hvordan Quentin Tarantinos særegenheter ble popkulturelt opphøyd og referert i hjel, har Lynch blitt forsøkt kopiert og kanskje i mer evigvarende grad blitt innskrevet som en tradisjon like mye som inspirasjonskilde for nye generasjoner av filmskapere og kunstnere. Og for cinefile, er det egentlig noen andre filmskapere fra samme periode som har etterlatt tilsvarende filmkunstneriske avtrykk av betydning som David Lynch? Neppe!
Selv om David Lynch for alltid vil være assosiert først og fremst med det atmosfæriske som lå i en gjenkjennelig surrealisme i et udefinerbart skjæringspunkt mellom det jordnære, det vakre og det groteske – rett og slett det lynchske – var han som nevnt også en undervurdert filmskaper i det å fremheve skuespillerkunsten. Eller det å skape særlig interessante karakterer på film. Og sett fra utsiden var han en spennende karakter på egne bein. Litt som verkene han skapte for oss å fordype oss i; filosofisk anlagt, spirituell, omsluttet av mystikk, og en visjonær. Han hadde en personlighet som gjenspeilet seg fullt og helt i filmene. Hans ekstraordinære aura ble sist merkbar for et stort publikum foran kamera, da han ga ansikt til John Ford i et korthugd, men fengslende portrett for Steven Spielberg i «The Fabelmans».
David Lynch døde 78 år gammel den 16. januar 2025.
Å forholde seg til det føles umiddelbart surrealistisk og mørkt på måter som kan minne om å være nettopp i det ubehaget som finnes i en Lynch-film. Nå kommer det ikke flere slike filmer – noe vi gradvis over tid allerede hadde innsett, og som han også selv rakk å kunngjøre grunnet sin alvorlige emfysemdiagnose – men vi kan alltid søke tilbake for å oppdage mystikken og storheten hans på nytt så lenge vi lever. Så la oss gjøre det!
Andre artikler:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar