Intro
Francis Ford Coppolas konsentrerte og uavbrutte mesterverksrekke gjennom 1970-årene vil være umulig å overgå i kvalitet og filmhistorisk betydning. Innimellom «The Godfather» (1972) og «Apocalypse Now» (1979), gjorde han nemlig både «The Godfather Part II» og «The Conversation» i 1974. Det er ikke til å tro. Alle disse er naturligvis bredt anerkjente og ikoniske på hver sine måter, men om én av de fremdeles føles for lite snakket om og fremhevet, er det nettopp «The Conversation». Filmen har en stund vært tilgjengelig på blu-ray i virkelig god kvalitet, mens vi i 2024 fikk muligheten til å oppgradere klassikeren i form av en helt fantastisk 4K-utgivelse. Fordi jeg fra før kun hadde filmen på DVD, ble det et enkelt valg.
«The Conversation» (1974) – filmen
Jeg har en svakhet for amerikanske paranoia-thrillere fra 1970-årene spesielt, som jo var tiåret da subsjangeren blomstret på sitt fineste. I den sammenheng ser jeg gjerne på «The Conversation» som tradisjonens egen gudfar, noe som blir en særlig fristende karakteristisk på grunn av Francis Ford Coppola-opphavet.
Hva er det som gjør at vi husker enkelte filmer særskilt godt? For min del handler det gjerne om spesifikke sekvenser, eller enkeltscener, med filmatisk originalitet eller kraft som uunngåelig og umerkelig blir en del av egen underbevissthet. Om disse sekvensene enten er de som åpner eller avslutter filmen, ligger mye til rette for at minnene kan lagres varig. I «The Conversation» er det først og fremst åpningen jeg har tenkt på siden jeg så filmen for første gang.
Åpningsbildet er fra et høyt perspektiv, som vinkles ned mot Union Square i San Francisco. Det er en slående og ambisiøs begynnelse som viser et menneskemylder fra avstand bak åpningstekstene. Kamera beveger seg sakte nærmere, og det har gått et par minutter før Gene Hackman blir synlig for oss. Sekvensen fortsetter en stund ved å fange opp mennesker i bevegelse og uklare, hakkede biter av samtaler. Alt er uten kontekst, samtidig som det nettopp er mye informasjon og kontekst i observasjonene. Vi bare vet ikke helt hvilken betydning det har, akkurat som hovedpersonen.
Gene Hackman er Harry Caul. Han er ekspert på avlytting og del av et team ute på et avlyttingsoppdrag i folkemengden på Union Square. Men hva er det egentlig de fanger på opptakene? De umiddelbare analysene gir ingen klare svar, men når Caul skal overlevere kassettbåndene til oppdragsgiveren, begynner uroen å melde seg. Hvorfor dukker det opp en mellommann (spilt av en ung og effektiv Harrison Ford) fremfor direktøren som Caul hadde en personlig avtale med?
Under Coppolas dvelende regi utstråles tålmodighet, men også nysgjerrighet. Steg for steg henter vi, sammen med Harry Caul, fragmenter av informasjon ut av lydbildet. Men det tar tid før vi ser og forstår hele bildet. «The Conversation» er et mysterium som springer ut av en hovedpersons utilsiktede avdekkelse av en mulig forbrytelse, til forveksling likt det premisset som lå til grunn for Michelangelo Antonionis like uforglemmelig potente «Blow-up» fra 1966. Sistnevnte var også en uttalt inspirasjonskilde for Coppola, akkurat som det senere var for Brian De Palma i skapelsen av «Blow Out» (1981). De Palmas historie var dog enda tettere på «The Conversation», da begge omhandler lydopptak som instrumenter i det å avdekke kriminelle, konspiratoriske handlinger.
Gjennom den direkte tematiseringen av lyd i selve plottet, blir betydningen og virkningen av lyden samtidig en organisk del som løftes frem i selve filmskapelsen. Lydbildet gjøres til en vital del av fortellerstilen, hvor Coppola i teknisk/kunstnerisk samarbeid med Walter Murch, som både lyddesigner og klipper, lar lydbølgene forme både handling, karakterer og hele filmens ånd. Det handler om å forvrenge lydbiter i det å skape den bestemte følelsen av paranoia. Samtidig brukes stillhet oftere enn tydelige lyd- eller volumjusteringer for å skape uro, spenning eller driv. For «The Conversation» er tross alt også en thriller, en stille sådan. Det er en gjennomgående bruk av lyd som ikke bare påvirker hvordan vi opplever historien og filmen, men lyden er historien.
Men om «The Conversation» preges av lyd, enten det er i dets fravær, det forvrengte eller dempede, så preges filmen samtidig av en sober musikalitet som eksplisitt blir en del av stemningsbildet gjennom stemningsskapende jazz. Det musikalske hovedsporet er en melankolsk melodi i nedtonet jazz som fremmer følelse av ensomhet. Samtidig sørger Gene Hackman for å harmonere tolkningen av Harry Cauls indre sinnstilstand av uro og ensomhet med filmens tunge, audiovisuelle atmosfære. Alt snakker sammen, og summen smaker som et gjennomarbeidet og stilisert neo noir-aktig verk som attpåtil evner å være spennende etter notene av 70-tallets beste, psykologiske spenningsfilmer. Det må være lov å konkludere med at «The Conversation» jo er et mesterverk.
«The Conversation» – utgivelsen
«The Conversation» ble 4K-lansert sommeren 2024 i en påkostet «Limited Collecttion Edition»-utgave (som i skrivende stund fortsatt skal være mulig å kjøpe). Utgivelsen inkluderer selve filmen både på 4K og Blu-ray, i tillegg til at den tjukke forpakningen gir plass til både noen utbrettbare plakater og ikke minst et 64-siders essay-hefte. Om det ikke skulle være nok, finnes også filmmusikken utgitt på en oransje kassett. Mye av dette virker kanskje som en gimmick, samtidig som det jo vitterlig ser forlokkende ut. Til prisen av nærmere tusenlappen, ble det imidlertid for meg lett å lande på den «ordinære» 4K-utgivelsen som har under halve prisen. Her får man selvsagt filmen i nøyaktig samme kvalitet, i tillegg til en solid dose med bonusmateriale. I tillegg tar den jo mindre plassen i hyllen, for de av oss som begynner å få utfordringer med det.
Det som er sikkert, er at filmen ser og høres perfekt ut. Det er en krystallklar overføring med passelige mengder korn som gir naturlig tekstur. Fargene virker akkurat som de skal, og filmens visuelle kraft kommer enda tydeligere frem enn før. Den lange åpningen er til å få frysninger av. «The Conversation» er også filmen du skal se med akseptabelt lydanlegg, og lyden er særlig imponerende i alle sine detaljer.
Videre finnes et rikt utvalg av bonusmateriale. Det er en kort sekvens på cirka fire minutter som gir bilder av filmens lokasjoner (Union Square, leiligheten til Harry Caul, arbeidsplassen, gater, hotellet osv) slik det så ut under innspillingen og slik de samme lokasjonene så ut pr. 2011. Det er også et like kort intervju med Gene Hackmann som ble tatt opp allerede under innspillingen i 1973. Mer fyldig er en Q&A-sekvens fra 2017 med lyddesigner/klipper Walter Murhch som byr på underholdende anekdoter over nesten 45 minutter.
Litt mer kuriøst, men ikke uinteressant, er en 2-3 minutter sekvens med Coppola selv som snakker om en kortfilm («No cigar», om rutinelivet til en middelaldrende, ensom mann) som han gjorde på et lånt 16mm-kamera som ung i 1956.
Til slutt inneholder utgivelsen naturligvis kommentarspor, hvor det er to separate med Murch og Coppola hver for seg. Jeg har kun hørt deler av sistnevntes, og det ga lyst til å høre mer fordi Coppola jo er en velartikulert og god forteller.
Oppsummert
«The Conversation» hører hjemme blant 1970-årenes viktigste og beste amerikanske filmer. Det betyr alene at den har fortjent sin sentrale plass i filmhistorien, og det betyr også at den hører naturlig hjemme i enhver filmsamling der ambisjonen er å ha tilgang til et minimum av viktige amerikanske klassikere. Og du får ikke en bedre utgivelse av «The Conversation» enn med denne.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar