Steven Soderberghs karriere er av Hollywoods mest fascinerende. Den produktive 62-åringen (i skrivende stund) har hele tiden svingt seg mellom diametralt forskjellige prosjekt; fra kostbare og stjernespekkede storproduksjoner til eksperimenterende lavbudsjettsverk – og mye som plasserer seg midt i mellom. Men det er nesten alltid interessant, fordi Soderberghs massive kjærlighet for både selve mediet og filmhistorien, har næret en nysgjerrighet og utforskertrang som alltid har kommet publikum til gode. Han har gjort en stjernespekket Oscar-storfilm som «Traffic» med kompromissløs fargepalett og ristende kamera, en klassisk Hollywood-film-pastisj i svart/hvitt med «The Good German», plassert en pornoskuespiller i sentrum for den hyperrealistiske «The Girlfriend Experience», improvisert på lavt budsjett med «Bubble» som ble sendt ut samtidig på kino/DVD/digitalt i en tid før alle, og skutt filmer som «Unsane» og «High Flying Bird» utelukkende på iPhone. Det finnes flere eksempler som kan illustrere bredden og eksperimenteringen i Soderberghs virke, og den tråden kan trekkes helt frem til aktuelle «Presence».
LES OGSÅ TIDLIGERE ARTIKKEL:
SKAPENDE, SØKENDE OG STILFULL: STEVEN SODERBERGH I 60 ÅR
Her er det slående filmatiske grepet på én side enkelt, og på en annen side radikalt nok. Soderbergh bruker et utslitt premiss for en skrekkfilm men kjernefamilie som flytter inn i et hjemsøkt hus. Men han vrir det til annerledeshet fra første sekund. Via såkalt fisheye-linse på kamera, lager han en tilsiktet ubehagsfremkallende estetikk i lange kameraføringer som utelukkende holder seg innendørs på samme lokasjon. Det er steadicam-bilder som svever gjennom rom og etasjer med merkverdig effekt. Her skal kameraets blikk være forlengelsen av åndens perspektiv – det vil si den kroppsløse, spøkelsesaktige kraften som i begynnelsen bor uhørt og usett med familien på fire. Det er datteren som først fornemmer at det finnes usynlige krefter i huset, men hun tas ikke på alvor. De andre har nok med seg selv og egne problemer til å løfte blikket for hva de ikke forstår (eller egentlig bryr seg om). Det er i dette filmens tematiske kjerne hviler.
De er en klassisk amerikansk familie på fire. Barna er blitt ungdommer som lever ulike liv fra ulike rom i samme hus, mens foreldrene snakker forbi hverandre. Det er tillit og kjærlighet som har forvitret i relasjonene, og særlig mellom mor og datter. Det som antagelig virker funksjonelt fra utsiden, er dysfunksjonelt fra innsiden. Og det er innsiden vi blir tilskuere til, via perspektivet til spøkelseskraften som etter hvert vekker dem fra den livløse nummenheten.
Det er tydelig at problemene innad i familien har vært der en stund før de overnaturlige kreftene blir en ytre trussel. Tittelen, som jo oversettes til tilstedeværelse, peker mot hva som allerede er fraværende i familiens liv. Om de ikke er fullstendig inneforstått med det selv, virker halve poenget å være at overnaturligheten skal vekke dem. Den andre halvdelen av filmens poeng, er naturligvis at vi også skal vekkes; det vil si blir engasjert og gjerne skremt (det er tross alt reklamert med at dette er horror). I det siste lykkes filmen bare delvis.
At «Presence» bygger spenningen sakte, er ingen bakdel. Det eksperimentelle perspektiv-grepet kommer dessuten med minst to positive effekter. Det første er den særegne linsebruken som i materialet blir en organisk egenskap, og det andre er en fengslende voyeur-effekt hvor filmen rendyrker publikums rolle som observatører av noe forbudt. Det faktiske dramaet som utspilles innad i familien, kan derimot virke stivt og kalkulert. Det er nærliggende å tenke at Soderberghs tekniske fokus har gått på bekostning av lagene i den psykologiske dysfunksjonen. Samtidig er manusforfatter David Koepp mer kjent for å konstruere konseptuelle ideer med overfladisk driv og spenning enn å dykke dypt ned i menneskenaturen. Det er ikke noe feil med det, men «Presence» faller mellom de to berømte stolene nettopp fordi den heller ikke rendyrker en ytre spenningskraft. Snarere tvert i mot. «Presence» underkommuniserer de klassiske horror-tropene, selv om de finnes. Som når gjenstander uten forvarsel og mening enten faller eller flytter på seg uten menneskets fysiske hånd. Men det kjennes ikke reelt i kroppen.
Det mest skremmende i «Presence» er ikke scenene der spøkelset påfører menneskene skrettartede reaksjoner, men hvordan menneskene uavhengig av det overnaturlige har en evne til å påføre hverandre smerte. Eller bare det at nære familiemedlemmer er ute av stand til å være oppriktig til stede i hverandres liv. Men det handler mer om kanalisering av tristhet, eventuelt en stemning av melankoli. Samtidig som det ikke er en uspennende reise å være en del av den overnaturlige kraften, gjemt bak klesskap, som i skjul lytter og observerer husets beboere på sitt mest private og intime. Og på et tidspunkt blir hva som fanges opp så alarmerende at det fremtvinger større reaksjoner i forsøk på å påvirke. Helt mot slutten evner også historien å presentere en ganske fengslende vri i all sin mørkhet.
Gjennom «Presence» befester altså Steven Soderbergh sitt utforskende image. Og når det kan virke som han har vært innom alle tenkelige former for filmskaping, har han naturligvis langt fra det, og det er trolig gode grunner til å vente spent på innovatørens neste steg.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar