«The Apartment» (1960)

Et nylig og etterlengtet gjensyn med Billy Wilders «The Apartment» ble en deilig bekreftelse på hvor levende, elegant og frisk klassikeren fremdeles holder seg. Underholdningsverdien er skyhøy, og trumfkortet fra Wilder er den fortellende rytmen av letthet, i kombinasjon med en menneskelig dybde, som fungerer absolutt tidløst. Det begynner å bli en stund siden 1960, men både tematisk og estetisk fremstår «The Apartment» likevel som en modernistisk, forfriskende romantisk komedie som overgår det aller meste av lignende Hollywood-forsøk siden.

Fortellingen er enkel, men under den lette overflaten er det mulig å finne smuler av noe større. Vi følger C. C. «Bud» Baxter (Jack Lemmon) som én av mange anonyme kontormedarbeidere i et større Manhattan-basert forsikringsselskap. I et desperat forsøk på å gjøre seg bemerket på arbeidsplassen og stige i hierarkiet, leier han ut leiligheten sin til overordnede som bruker den for å bedrive affærer med ulike kvinner. Det er et opplegg som krever diskresjon og lojalitet fra Bud, men det kan også bli en kilde til komplikasjoner – som eksempelvis når han forelsker seg i Fran Kubelik (Shirley MacLaine), heisføreren i forretningsbygget. Hun viser seg nemlig å være elskerinnen til Buds overordnede som bruker hans leilighet til å pleie sidespranget.

Dette premisset kunne ledet «The Apartment» mot å bli en banal farse, men i Wilders stødige hender lar filmen seg aldri begrense til det. Isteden åpnes dørene til en mer subtil form for sosialkritikk, men ikke uten at temperaturen i fortellingen holdes varm når Wilder skildrer hvordan to mennesker jobber for å finne noe ekte i en verden preget av glatte fasader. Wilder ser langt forbi de mest lettvinte løsningene av farseformens overspill, og graver seg snarere engasjert og oppriktig frem mot hovedkarakterenes indre liv. Der andre hadde blitt fristet til snarveier av billig humor og sentimentale poenger, lar Wilder komedien oppstå naturlig som en forlengelse av karakterens ektefølte valg som tidvis fører dem mot pinlige eller smertefulle situasjoner. På den måten blir humoren også fundamentert i mer tidløse kvaliteter. Det kan også skytes inn at Wilder nettopp gjorde mye av det samme året i forveien med «Some Like It Hot», der han tidlig manøvrerte vekk fra et overtydelig og farselignende premiss – menn i kvinneforkledning som flykter fra gangstere – til å skape noe langt mer relevant, interessant og evigvarende. Den gang handlet det mye om Wilders sans for timing, sterke karakterer og undertekst. Og vel, mye av det samme ligger bak suksessoppskriften til «The Apartment». Med den lettbeinte komedien som inngangsport, slipper han oss enkelt inn i et univers der han raskt presenterer oss for et utfyllende alvor under overflaten. I denne dobbelheten, enten det var i «Some Like It Hot» eller enda mer i «The Apartment», oppstår filmens essensielle, softistikerte kvaliteter; lekenheten som treffer tyngden, humoren som treffer empatien. Derfor har filmen også opplevd sin naturlige aldring.

Med «The Apartment» viderefører Billy Wilder altså evnen til å kombinere bitende satire, medfølelse og fortellerpresisjon. Det er en videreføring av klassisk screwball-komedie ispedd nyanser av modenhet og alvor. Den mørkere tonen får en balanserende klang mellom det sårbare og komiske, der filmen aldri faller fullstendig for det sentimentale eller kyniske. Hovedkarakteren, Bud, blir aldri pyntet på, men forblir en usikker mann med svakheter som hele tiden kan friste ham mot moralske kompromisser. Ønsket om å bli likt, og higen etter forfremmelse eller suksess, ligger lenge bak også hans valg. Wilder holder gjennom hele filmen øyet åpent for de mørkere sidene, uten at karakterene drukner i det. Lyset og komedien kommer alltid tilbake, men det finnes også reell smerte i «The Apartment», slik det gjerne gjør i de gode komediene.

At Wilder løfter opp tematikk som fortsatt virker relevant, er naturligvis en viktig bit bak filmens tidløse kvaliteter. Arbeidslivets evigvarende karusell av maktspill, overtramp og prestisje kunne sikkert gjøre deg like svimmel i 1960 som i dag. I tilbakespolingen i tid, er det likevel elementer som gjør filmen til et produkt av sin tid. Dateringen ses klarest i speilingen av datidens amerikanske storbyliv og etterkrigstidens arbeidskultur – med et mer dominerende fokus på konformitet og lojalitet som forutsetning for suksess. Bud blir fanget i et nett av hierarkier og byråkrati, noe som også spiser av privatlivet. Men det å bruke leiligheten som valuta i møte med maktpersoner som trenger skjulested for seksuell utnyttelse av yngre kvinner lenger ned i hierarkiet, ville naturligvis blitt problematisert og løst ulikt i dag. Wilders skildring har nemlig også et empatisk blikk for de aldrende herrenes kåthetsproblemer som innveies i det kritiske, men uten å stikke veldig dypt i de strukturelle problemene. Men for all del, filmens moralske ambivalens og politiske ukorrekthet bidrar i høyeste grad til at den samtidig er så forfriskende å returnere til fra dagens klima. Og i bunn er det fortsatt en godt fortalt og universell historie om to mennesker som søker etter verdighet og kjærlighet innenfor et system som kanskje ikke legger opp til det, noe som i seg selv også kan være mulig å gjenkjenne i dagens virkelighet.

I hovedrollen viser Jack Lemmon en god blanding av barnlig sjarm og patetisk lojalitet som Bud, mannen som er på desperat jakt etter å finne sin plass i systemet. Men til hvilken pris? Lemmon finner en vei både til karakterens sårbarhet og komiske tilsnitt med finkalibrert timing for de vanskelige toneskiftene. Vi liker ham på tross av alle hans dårlige valg, eller kanskje fordi han viser en menneskelighet i feilvalgene, i hvordan han kan virke ettergivende, redd og konfliktsky – samtidig som han vil opp og frem. Lemmons spill er veldig lite bombatisk, men kommer med herlige nyanser i kroppsspråk og uttrykk. Samtidig varmes Lemmon opp av et ektefølt samspill med en nøktern og fin Shirley MacLaine.

Filmisk er «The Apartment» en studie i økonomisk eleganse. Ernest Laszlos sort-hvitt-fotografi understreker kontorlandskapets anonymitet og leilighetens klaustrofobi. Wilder bruker rom og avstand bevisst – som når Bud sitter alene i en tilsynelatende uendelig rekke av pultrekker i kontorlandskapet, og Wilder kun med bildets makt forteller oss mer enn ord kunne ha gjort om karakterens ubetydelige plass i det store systemet. Til slutt er det likevel filmens rytme som imponerer meg aller mest, noe som gjerne skapes av en presis og «usynlig» form for klipping; det føles som historien får flyte uten motstand. «The Apartment» beveger seg som i en dans fanget av sitt eget tempo. Her er ikke én scene overflødig, for kort eller for lang. Alt henger sammen, både som håndverk, men også som filmisk kunst.

Til slutt er «The Apartment» en opplagt klassiker fordi den så glassklart lykkes i den vanskelige øvelsen det er å forene smartness med sårbarhet, eller det å skape pur underholdning av noe som også stikker passelig dypt i en form for substans. Produksjonens alder har heller aldri lagt seg som et uheldig støvlag over filmverket. Dels fordi Wilders fortelling handler om en tidløs form for et menneskelig behov i det å finne sin plass i samfunnet, men dels også fordi filmens overfladiske rytme er så tiltalende og virkningsfull i sin rene, filmatiske presentasjon.