Da Mammoth (Mammut) for første gang ble vist under Berlinalen i februar, ble det skrevet om en voldsomt polariserende mottakelse; det var de som applauderte, og det var de som buet. Mest opperksomhet ble naturligvis viet pipekonserten, mens jeg selv bare ble enda mer gira på å se filmen, fordi en film som vekker sterke... Fortsett lesing →
The Hurt Locker er bunnsolid filmhåndverk. Men er det en engasjerende og god film? Et amerikansk spesialteam har i oppdrag å desarmere bomber i Bagdads krigsherjede gater. Disse følges av regissør Kathryn Bigelow som tidligere vist evne til å lage filmer av sjelden høy intensitet, og The Hurt Locker er kanskje årets aller mest intense... Fortsett lesing →
1990 er året da et romskip for første gang ankommer jorden. Stedet er den sørafrikanske storbyen Johannesburg, men romvesene er ikke hva menneskeheten hadde sett for seg. De er ynkelige, de er syke og de blir en byrde for bysamfunnet de har tatt bolig i. De utenomjordiske "rekene" sperres inne i en getto, Distrikt 9,... Fortsett lesing →
Jeg må først komme med en innrømmelse: før jeg gikk til Brutte forbindelser (Los abrazos rotos på originalspråket og Broken Embraces på engelsk), hadde jeg kun én Pedro Almodóvar-film i bagasjen; Live Flesh fra 1997 med Javier Bardem og Penélope Cruz (hun er med her også) som jeg forsåvidt likte godt. Almodóvar har alltid slått... Fortsett lesing →
Svenskene er antakelig verdensmestere i å lage sterke og ektefølte ungdomsfilmer. I taket lyser stjärnorna er basert på en prisbelønnet roman med samme tittel av Johanna Thydell, og tar for seg en ubeskrivelig vond og vanskelig tid for 13 år gamle Jenna. Hun bor alene sammen med sin kreftsyke mor (faren var en fransk ferieflørt... Fortsett lesing →
Til bildene av en løpende og skrikende ung kvinne dekket av blod, er stemningen satt for Pascal Laugiers sjokkhorror Martyrs; en kompromissløs filmatisk øvelse i grafisk vold og tortur. Historien trekker tidsuret tilbake til 1970-årenes Frankrike. Den unge kvinnen, Lucie (Mylène Jampanoï), rømmer i panikk fra en etterlatt lagerbygning hvor hun hevder å ha blitt... Fortsett lesing →
Sam Mendes er den type filmskaper jeg lett kan se for meg aldri kommer til å lage en dårlig film. Det er en linje av gjennomført perfeksjon gjennom alle hans tidlige filmer, selv Jarhead som i seg selv ikke er et mesterverk på nivå med American Beauty, Road to Perdition og Revolutionary Road. Filmatiske kunstverk... Fortsett lesing →
En ung kvinnelig bankrådgiver nekter å gi lån til en gammel og tannløs sigøynerkvinne. Det skulle hun ikke gjort. Jeg har sans for Sam Raimi. Men der majoriteten velger The Evil Dead-filmene, går jeg heller for Spider-Man (den første) og ikke minst A Simple Plan som mine favoritter. I Drag Me to Hell strekker Raimi... Fortsett lesing →
Som filmentusiast og kanskje enda større fotballentusiast, er det påfallende at jeg aldri har sett en eneste virkelig god film fra fotballmiljøet. Sportsfilmer generelt har vært og er en trøblete sjanger, hvor få filmskapere har våget å styre forbi de utslitte klisjeene og bryte ut av et kunstnerisk snevert handlingsrom. Men det har alltid forundret... Fortsett lesing →
Årets sommerfilm heter Public Enemies. Uten tvil. Michael Mann har igjen laget et verk det oser filmatisk eleganse av. Dette er velsmurt underholdning og estetisk spennende, og ikke minst et uhyre etterlengtet tilskudd på en underlig fattig stamme av amerikanske gangsterfilmer. Hvorfor det ikke lages flere storslåtte gangsterepos fra denne epoken, forstår jeg ikke. Sist... Fortsett lesing →
speilet.net 