Det hevdes at Ingmar Bergman så Creature from the Black Lagoon én gang hvert år, på sin egen bursdag. Det alene burde fortelle deg at du også bør se denne filmen minst én gang i livet.
Police Python 357 er ikke et mesterverk, men det er en solid utgave av en pulpy, fransk 70-tallsthriller med noir-røtter som er veldig opp min gate.
Telekinesi var en vinnende sjangerformel i 1970-tallets skrekkfilm. Jennifer fra 1978 er dens minst skamfulle avlegger, og overraskende nok er den også ganske fornøyelig.
Franco Nero spiller en mann fanget i et fengsel som speiler et helt lands maktmisbruk – i et filmuttrykk som gir et skarpt og aktuelt blikk på et system uten rettferdighet.
En rørlegger som ikke vil dra. Det er et banalt premiss, og Peter Weir vet det. Men han vet også at ubehaget som kan vokse ut av noe så hverdagslig sjelden trenger mye hjelp for å virke ekte.
Luigi Comencinis Misunderstood er en film om sorg, eller om sorgens usynlighet. Det er stille, lavmælt og dyptgripende italiensk melodramatikk med en sårbarhet som fester seg.
Gregg Arakis debutfilm er pulserende, rå og kompromissløs fra første bilde. En alternativ og queer Bonnie & Clyde som kolliderer heftig med Thelma & Louise, drysset med 90-tallskrydder av Tarantino og en sprut av Bret Easton Ellis – og likevel hundre prosent sitt eget særegne univers.
Det var ikke vanskelig å bli betatt av Bound da jeg som tenåringsgutt så den på video mot slutten av 90-årene. Den erotiske energien, volden, stemningen. Et gjensyn tredve år etter lansering, gir filmen enda flere kvaliteter å oppdage.
The Incident plasserer oss i en t-banevogn vi overhodet ikke vil være i. Og den nekter å slippe oss ut.
Vittorio De Sica forlot arbeiderklassens Roma og skapte noe helt annet. Et drømmende, bittersøtt og visuelt henrivende portrett av jødisk overklasseungdom i skyggen av det som kommer. Det er blitt den av hans filmer som ligger mitt hjerte nærmest.
speilet.net 