En oversett og forunderlig film med det overnaturlige som møter en slags industriell virkelighet, og tro som brytes mot kynisme. Mike Hodges' Black Rainbow vibrerer mellom desperasjon og nåde på måter som føles minst like relevante i dag som da den forsvant ut på VHS.
Filmer om Roald Amundsens siste ferd er sjeldne – særlig i denne skalaen. The Red Tent føles derfor som et bemerkelsesverdig, men underdiskutert kapittel i både polarhistorien og europeisk filmhistorie.
Med et norsk blikk gir åpningsbildet assosiasjoner som selvsagt ligger fjernt fra hva slags film Sympathy for the Underdog er. Men det er nesten umulig ikke å mumle Olsenbanden når filmens hovedperson rusler ut av fengselsporten med hatt og koffert etter å ha sonet en lengre straff...
Har vi glemt hvor usigelig presist og filmatisk kontrollert det vakre, melankolske og uhyggelige ble sammenvevd av Tomas Alfredson i La de rette komme inn, den lille coming-of-age-skrekkfilmen som ble så stor?
Advarsel: Ikke plukk opp en haiker på en amerikansk landevei. I hvert fall ikke om haikeren er David Hess.
Catherine Breillats debutverk A Real Young Girl forstyrrer og fascinerer, fordi den så kompromissløst og provokativt insisterer på å blottlegge ungdommelig begjær i all sin råhet.
De voksne får ikke snu seg mot kamera i denne meksikanske, lavmælte skrekkfilmen. Alt foregår på barnas premisser.
Det hevdes at Ingmar Bergman så Creature from the Black Lagoon én gang hvert år, på sin egen bursdag. Det alene burde fortelle deg at du også bør se denne filmen minst én gang i livet.
Police Python 357 er ikke et mesterverk, men det er en solid utgave av en pulpy, fransk 70-tallsthriller med noir-røtter som er veldig opp min gate.
Telekinesi var en vinnende sjangerformel i 1970-tallets skrekkfilm. Jennifer fra 1978 er dens minst skamfulle avlegger, og overraskende nok er den også ganske fornøyelig.
speilet.net 