Jean Vigos eneste langfilm ble også hans siste – men L’Atalante står igjen som et av filmhistoriens mest poetiske og tidløse verk. Med en rørende enkelhet og visuell lekenhet skildres kjærlighetens kraft, konflikt og sårbarhet i en unik miks av realisme og drøm.
L’Atalante var altså den eneste langfilmen Jean Vigo rakk å lage i sitt altfor korte liv. Med åpenbar lidenskap og entusiasme for det å lage film trosset han vesentlige helseplager som følge av tuberkulose, og rakk å gjennomføre innspillingen før han kort tid etter døde i en alder av kun 29 år. Hva filmhistorien samtidig mistet kan man bare forestille seg ut fra hva han faktisk ga oss, for L’Atalante er virkelig blant denne epokens mest altoppslukende filmverk som fremstår fullstendig tidløs; et filmteknisk vidunder i tilsynelatende enkel, men raffinert form.
I alle fall er det en enkel historiefortellende linje. Det handler om den første tiden av ekteskapet mellom den unge lekterkapteinen Jean og landsbyjenta Juliette.
Hun ankommer det enkle, maritime fartøyet direkte iført brudekjole. Det er ingen bryllupsreise til sjøs som venter, men de skal rett ut i hverdagen der kjærlighetsbåndet utfordres av den tvungne og konstante nærheten til hverandre isolert av havet, men også i selskap med en høylytt og brysk førstestyrmann samt en ung førstereisgutt.
Det er et lite glamorøst liv Juliette møter til sjøs, men der hun i begynnelsen vises som naiv og skjør, er det som de røffe omgivelsene veldig snart påfører henne nye kvaliteter, samtidig som hennes feminine tilstedeværelse i det maskuline miljøet tilfører fortellingen et subtilt seksuelt spenningselement, som understreker dynamikken mellom karakterene.
På et tidspunkt hører hun en stemme fra radioen fortelle om storbyen Paris, og umiddelbart vekkes sterke følelser i henne. Som sjømann er det å ligge i havn ved større byer en rutine for Jean, men Juliette har aldri før har vært i Paris, eller for så vidt noen andre steder. Allerede før hun ankommer Paris har hun rukket å bli mer fryktløs med en økende appetitt og nysgjerrighet for hva livet kan by på, hvor hun gjør sitt for å samle fornøyelige opplevelser på den parisiske scenen – alt i kontrast til det enkle landsbylivet hun kom fra, og likeså i kontrast til det begrensede livet til sjøs hun aller nyligst har opplevd. Alene i byen er det som hun forsvinner ut av tid og sted, men når hun skal tilbake til båten, som altså har fått navnet L’Atalante, har ektemannen/kapteinen allerede forlatt havnen uten henne.
Vigos fokus er dypt konsentrert, uten avstikkere eller digresjoner, i omfavnelsen av det humane og relasjonene. Den litt enkle og realistiske tilnærmingen til hva som fortelles, blir derimot utfylt til noe sprudlende og lekent i hvordan det fortelles. Det er en visjonær filmskaping som prioriterer estetikk og rytme; kontraster i farger og skygger, speil og uventede plasseringer av kamera som gir en vakker og poetisk flyt i det billedlige. Det er en eleganse i klippingen som ikke er til å tro, særlig tatt filmens alder og tekniske begrensninger i betraktning. Resultatet er også en film som virker sensuelt, men samtidig øm og forsiktig i skildringen av en kjærlighetshistorie av konfliktfylte følelser. Det myke og poetiske filmspråket underbygger uanstrengt det humane og sensible, i et dypt imponerende fotoarbeid av Boris Kaufman, som skulle reise videre til Hollywood for å jobbe med størrelser som Elias Kazan og Sidney Lumet.
Foran kamera gjør Dita Parlo et sterkt inntrykk som Juliette. Noen år tidligere hadde hun markert seg i Renoirs La Grande Illusion, og her fyller hun rollen med en naturlig eleganse – som om hun aldri hadde tilhørt landsbygda, men tvert imot er skapt for det urbane livet hun så vidt får erfare i Paris. Jean Dasté gir en neddempet og realistisk tolkning av Jean, en mann som strever med å håndtere egne følelser og det nye samlivet, men som samtidig er dypt hengitt sin unge kone. Spørsmålet blir om han evner å finne ro og balanse i et kjærlighetsforhold som krever mer enn tilstedeværelse – det krever forståelse. I bakgrunnen ruller Michel Simon inn som den eldre sjøulken, en brysk, høylytt og eksentrisk figur, som med både motstand og varme blir en uunnværlig del av dette lille, flytende universet. Hans rå energi og ukonvensjonelle sjarm tilfører filmen både humor og menneskelig dybde.
Vigos film kan virke melankolsk, men også klart fylt av håp. Og med en helt ualminnelig styrke i formidlingen av det nedstrippede og humanistiske, krysset med en ambisiøs visuell historieformidling. Det er som det yrende Paris-livet som Juliette blir så fortryllet av, er det samme som må ha fungert til kilde for kreativ inspirasjon og energi for en sykelig Jean Vigo å virkeliggjøre skapelsen av det tidløse mesterverket som er L’Atalante.
Andre mesterverk:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar