«Bonjour Tristesse» (2024) – sofistikert gjenfortelling i dempet eleganse

Durga Chew-Boses regidebut er en lavmælt og visuelt raffinert nytolkning av Bonjour Tristesse. Her prioriteres stil og stemning over ytre dramatikk, mens filmen balanserer melankoli og eleganse med et ekko fra europeisk auteurfilm.  

Bonjour Tristesse fra 2024 er i publiserende stund aktuell som månedens film i august (2025) hos Cinemateket. Filmen har ellers vært distribuert ved flere internasjonale festivaler i 2024 og 2025. Den kan også ses på Apple TV.

Den nye filmatiseringen av Françoise Sagans roman Bonjour Tristesse markerer en tydelig kunstnerisk distanse fra Otto Premingers mer melodramatiske versjon fra 1958. I Durga Chew-Boses regidebut tones det teatralske og flamboyante ned, til fordel for en subtil, introspektiv og lavmælt karakterutforskning. Historien er imidlertid den samme, og den kretser rundt en tenåringsjente og hennes far som tilbringer sommeren på den franske riviera, der nye nye spenninger oppstår når farens elskerinne ankommer.

I Chew-Boses visjon er Bonjour Tristesse blitt en fortelling visuelt innrammet i en myk og behersket komposisjon. Fargepaletten er dus og stilisert mens kamera gjerne dveler ved detaljer og ansikter fremfor å gi historiefortellingen tydelig fremdrift. Det virker å være et slags stilistisk slektskap med både Sofia Coppola og Luca Guadagnino – det er en følbar eleganse og sensibilitet i det overfladiske, og i den gjennomgripende melankolien som ligger i filmens blikk. I noen av de tidlige scenene, med sommerlige samtaler mellom unge mennesker i vakre, naturlige omgivelser, leder tankene også litt til Eric Rohmer, i hvordan dialogen og blikkene i solfylte landskap har en viss type psykologisk og intellektuell vekt. Det relasjonelle fokuset, og måten filmen lar observasjoner og hverdagslige utvekslinger få meningskraft, befester også filmens plass i en introspektiv, fransk filmtradisjon.

Lily McInerny tolker hovedrollen fint med innesluttet og kontrollert fremtoning. Der Jean Sebergs ikoniske tolkning i 1958-versjonen bar preg av ungdommelig opprør og uttrykksfullhet, gir McInerny en mer tildekket og raffinert variant av samme figur. Hun passer dermed utsøkt inn i filmens stilistiske rammeverk, både med ansikt og kroppsspråk som bærer minimalismen i hver scene. Chloe Sevigny må naturligvis også fremheves i rollen som farens nye partner. Hun bringer med seg naturlig selvsikkerhet, eleganse og modenhet – som moteikon og erfaren karakterskuespiller – og glir som hånd i hanske inn i filmens mykhet av glamour og melankolsk undertone. 

I kjernen av filmen er det komplekse og spenningsladede forholdet mellom far og datter. Men den ubehagelige undertonen som var mer eksplisitt i den tidligere filmatiseringen, uttrykkes her mer i antydninger. Like fullt er det noe mørkt og uforløst som ligger under overflaten. Men filmens bevisste prioritering av indre bevegelse fremfor historiefortellende fremdrift blir en brems for den latente ytre spenningen. Det er fristende å se for seg hvordan samme materiale kunne vært bearbeidet til en drivende psykologisk thriller av en filmskaper som for eksempel Claude Chabrol i sine beste dager – her finnes tross alt de egnede ingrediensene som er ulmende begjær, svik, bedrag og kanskje også fatalitet. Men Chew-Bose velger sin retning. Det innebærer å skru temperaturen ned fordi hun ikke ønsker at det skal koke opp til eksplisitt thrillerdramatikk. Og det finnes kunstneriske vyer i hennes Bonjour Tristesse som absolutt er verdt å anerkjenne.

Fra en forholdsvis ung filmskaper, fremstår helheten som et gjennomtenkt og selvsikkert filmverk, formidlet av en velartikulert kunstner som vet hvilken verden hun vil bygge. 

Legg igjen en kommentar

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑