I litauiske Toxic (Akiplėša) tar den spillefilmdebuterende regissøren Saulė Bliuvaitė oss med til en sliten industriby der tenåringsdrømmer og sosialt forfall kolliderer med brutal kraft. Det som utspilles er et stillferdig, men uhyre presist ungdomsdrama, der Bliuvaitė klokelig beveger seg mot kunstfilmens visuelle og psykologiske territorium.
Toxic ble vist på en rekke internasjonale filmfestivaler i 2024 før den i publiserende stund er Oslo Pix-aktuell og samtidig tilgjengelig for streaming på Mubi.
*
Med et lavmælt, men sterkt uttrykk skildres historien om Marija, en 13 år gammel jente med kropp som ikke helt passer inn i skjønnhetsidealene – og en drøm om å bli modell. Det hele foregår i et miljø der forfall og håpløshet preger både landskap og relasjoner, og hvor skillet mellom flukt og underkastelse blir mer og mer utydelig.
Åpningsbildet finner sted i et av de mest ubeskyttede rommene man kan befinne seg i som tenåring. I garderoben etter en svømmetime kaster noen en kommentar mot Marija om hvor barnslig badedrakten hennes er. Scenen er enkel, uten vesentlige kamerabevegelser eller dramatikk, men likevel kjennes det som et knyttneveslag. Kamera er opptatt av å fokusere, men ikke zoome inn for å forsterke dramaet. På passelig klinisk avstand formes øyeblikket med nøkternhet og realisme; kalde rom, nøytrale farger og minimalt med musikk. Med det settes også filmens tone, samt en tematikk om hvordan unge jenter lærer å se seg selv gjennom andres blikk (før de forstår hvem de selv er).
Det destruktive blikket forsterkes av omgivelsene. Toxic utspiller seg i et miljø som kan minne om et post-apokalyptisk landskap, men som altså er hentet fra virkeligheten i form av forstadenes bakrom i et postsovjetisk Litauen. Her er alt i bilderammen preget av forfall. Det er avskallede vegger, rustne takplater, falmede farger og uferdige småveier dekket av grus og gjørme. Gamle biler står parkert som vrak langs veiene, og husene de unge bor i, har knuste vinduer og maling som flasser i flak. Også interiørene – som Marijas eget soverom – bærer preg av resignasjon. Det er nakne vegger, og en mor som forsøker å gjøre rommet «koselig» ved å henge opp to blomsterbilder på veggen. Det er både rørende og tragisk morsomt. Forfallet er totalt, altså både i bygningene og menneskene som bor der. På den måten knytter filmen det ytre og det indre sammen, og omgivelsene gjøres til noe mer enn bare en bakgrunn. Det blir et konkret uttrykk for den stillstanden og håpløsheten som gjennomsyrer de unges liv-
Den samme følelsen av forfall og råhet gjennomsyrer også filmens visuelle uttrykk. Toxic er skutt på 16mm, noe som gir en velegnet, grovkornet tekstur til bildene. Kamera holdes ofte stillestående, observant og nøkternt, som om det forsøker å ikke gripe inn i det som utspiller seg. Estetikken virker bevisst uperfekt, og tankene kan underveis streife innom noen av Lukas Moodyssons filmer. Toxic har i hvert fall noe av samme usentimentale kraft, blanding av det stygge og vakre, i en spennende dobbelhet av visuell kontroll og råhet.
Skuespillerne bærer mye av den samme kraften i seg. Vesta Matulytė spiller Marija med en stille, innadvendt intensitet. Hun sier lite, men kroppsholdningen og blikket formidler en konstant blanding av skam, tvil og lengsel. At hun halter, er en detalj som gjør hele fremtoningen hennes som et slags visuelt symbol på det å være annerledes, men også på en potensiell styrke. Ieva Rupeikaitė, i rollen som venninnen Kristina, gir en mer utadvendt energi – hun er den som virker mer tilpasningsdyktig, og mer villig til å underkaste seg spillets regler for å passe inn. I begge tilfeller er det nakent og presist spilt. Med utgangspunkt i kroppspress, ungdomsdrømmer og sosialt utenforskap kunne Toxic lett ha blitt en anonym og forutsigbar film – en moraliserende skolestil i spillefilmformat, eller en tv-filmaktig dramatisering av velkjente problemstillinger.
Men heldigvis faller ikke Bliuvaitė ned i de begrensningene. Isteden har hun skapt en genuint interessant film gjennom et stilsikkert og kompromissløst formspråk, realistiske og presise miljøskildringer, og et menneskelig nærvær foran kamera. Toxic er rett og slett en kunstnerisk velgjort utforskning av hvordan det å være ung, fattig og håpefull i et forfallent Øst-Europa.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar