Moon (Mond, 2024) av Kurdwin Ayub både fascinerer og frustrerer. I et mellomrom mellom sosialt drama, samfunnskommentar og thriller snirkler den seg frem uten å ville la seg fange av noen av disse sjangrene. Det fører uansett til en lavmælt, men kroppslig intens filmopplevelse, hvor undertrykkelsen føles fysisk snarere enn å bare skildres tematisk.
I publiserende stund er Moon streaming-aktuell på Mubi.
Filmen følger Sarah (Florentina Holzinger), en tidligere kampsportutøver fra Østerrike, som reiser til Jordan for å trene tre søstre fra en velstående familie. Oppdraget viser seg imidlertid raskt å ha andre motiver. Jentene lever isolert og overvåket, fanget i et system som holder dem borte fra omverdenen. Sarah blir ikke en frelser, men snarere et vitne til en form for fangenskap som ingen lett kan bryte ut av. Historien spilles ut i et klaustrofobisk husmiljø som blir et tydelig bilde på strukturer av kontroll og makt, og assosiasjoner til Yorgos Lanthimos’ Dogtooth melder seg – selv om Moon ikke strekker seg like langt i sin kunstneriske absurditet, deler den en interesse for isolasjon og kroppslig disiplin.
Ayub lar spenning bygge seg opp gjennom rom, stillhet og i det fysiske mer enn i dramatisk handling. Det hele er en form for underspilt thriller som aldri gir forløsning, men som snarere skaper en trykkende følelse av håpløshet. Sarahs bakgrunn som fighter setter et fysisk avtrykk på filmen. Kroppen hennes bærer potensialet til motstand, men blir tvunget inn i passivitet. Samtidig preges søstrene av en stillferdig, nesten innelåst kroppslighet – bevegelsene deres bærer preg av kontroll og begrensning, og gjør undertrykkelsen synlig uten at den uttales. Filmen blir dermed fysisk på flere plan, uten å ty til eksplisitt vold eller store utbrudd.
Det er i denne spenningen Moon viser sin styrke, men også sin begrensning. Filmen unngår å bli en hvit frelser-fortelling, og dens stillferdige formspråk åpner for en opplevelse av strukturell vold som både kroppslig og psykologisk. Samtidig risikerer filmen å fremstå distansert; tilbakeholdenheten gjør at den aldri helt leverer som thriller, og stiliseringen gjør at den ikke fullt ut treffer som realistisk drama. Det oppstår en slags mellomsituasjon som absolutt kan virke frustrerende, men som jo også er filmens kunstneriske poeng.
Selveste Ulrich Seidl er merkbart til stede i filmen – i tematikken, den kjølige observasjonen og fokuset på makt bak lukkede rom som klart kan minne om Seidls mørke realisme. Men Ayub gir det en annen retning. Hun tilfører et tydelig feministisk perspektiv og et kroppslig fokus som tilfører en velkommen egenart. Og i kontrast til Seidls kliniske og nådeløse stil, legger Ayub vekt på kroppens uttrykk, der erfaringen av både styrke og isolasjon står i sentrum.
Moon lar seg derfor ikke lett plassere i bås. Filmen er muligens for dempet til å fungere som konvensjonell thriller, og for stilisert til å bli realistisk drama. Men det er altså i det samme mellomrommet den åpner og lukker seg som en nokså sterk skildring av håpløshet og isolasjon. Det er mer kropp en plott, mer stemning enn historie, og til slutt et potent filmatisk vitnesbyrd om virkningen av makt og kontroll.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar