Spike Lee tar et modig grep og gjenforteller Akira Kurosawas klassiske thriller High and Low i en samtidsutgave som pulserer med New Yorks storbyenergi. Med Denzel Washington i hovedrollen leverer Highest 2 Lowest en intens historie om rikdom, kidnapping og moralske valg – gjennom Lees karakteristiske filmatiske blikk og musikalske rytmer.
Spike Lee har alltid vært en skuddredd filmskaper. Tilbake i 2013 førte det ham til å gjøre en remake av 00-tallets kanskje beste thriller i Oldboy. Få vil hevde at det var spesielt vellykket, selv om filmen isolert sett ikke var noen krise. Spol frem til 2025, og Spike Lee velger å kaste ball mot intet mindre enn en av filmhistoriens aller ypperste thrillere – sjangerens ABC – nemlig Akira Kurosawas ubestridelige mesterverk High and Low. I det bildet oppstår jo en ny sammenligning som Spike Lee naturligvis aldri kan vinne. Men det betyr ikke at han går motløs eller uinspirert til jobben. For heldigvis huser Highest 2 Lowest mye av energien, oppfinnsomheten og lidenskapen for både stoffet og byen som Spike Lee alltid vender tilbake til. Det er en lesbar signatur, og dermed også en klart severdig nyversjon.
Fra første bilde merkes Spike Lees pulserende kjærlighet til New York. Der Kurosawas Yokohama i High and Low fremsto som en kjølig, industriell storby, lar Lee metropolen – som er hans by – få gløde i varme, rytmiske strøk. Mye av handlingen er forankret i hovedkarakterens luksusleilighet, plassert høyt over byen med fantastisk utsikt over byen. Denne settingen og utsikten fungerer som et visuelt ekko av villaen i Kurosawas film – et sted der byens prakt hele tiden er synlig, men samtidig en påminnelse om avstanden mellom rikdom og desperasjon. Likevel er det først når hovedpersonen, Denzel Washington, nesten litt merkverdig nøkternt forteller sin kone at sønnen er kidnappet, at filmen virkelig våkner til live.
Washington er filmens ubestridte kraftsenter. Rollen virker også skrevet for å kanalisere deler av den personligheten og bakgrunnen han besitter; en aldrende Grammy-vinner og produsentmogul som har mistet noe av sin kunstneriske glød, men som fremdeles bærer en autoritet det er umulig å overse. Det er fristende, om enn kanskje blasfemisk, å si at Washington for Spike Lee her er det Toshiro Mifune var for Kurosawa – en magnetisk tilstedeværelse som løfter filmen over sine svakere øyeblikk (som det, tross alt, finnes langt flere av i denne filmen – i motsetning til i Kurosawas film).
I det ytre handler det om et spenningsdrevet kidnappingsdrama fra det tidspunkt Washingtons snart voksne sønn blir frarøvet foreldrene. I det indre handler det imidlertid om moralske og emosjonelle dilemmaer som oppstår for hovedpersonen – og i oss. Parallelt flettes det inn tematiske linjer om klasse, rikdom og grådighet i en personlig og intens fortelling om familie, lojalitet og rettferdighet. For det store og ubehagelige spørsmålet oppstår når det blir klart at det ikke er hovedpersonens sønn som faktisk er kidnappet, men ved en feil vennen hans. Vil den berømte og rike produsenten da likevel betale løsepengene som kidnapperne krever? Vil han do the right thing?
Spike Lee hopper ikke bukk over de moralske dilemmaene, men det er heller ingen tvil om at han er enda mer opptatt av å bruke hele anledningen til å lage sin egen joint med hovedfokus på utviklingen innen moderne musikk- og underholdningsindustri. Det er et bakteppe som blir aktivert på måter som overskygger handlingens driv, der musikkens del av filmen også blir mer enn et lydspor – det høres som en rytmisk, durende motor som driver alt fremover. Det er like mye en del av strukturen som handlingen og stemningen.
Men det er mange ujevnheter i Highest 2 Lowest, og det inkluderer også det visuelle. Matthew Libatique (kjent som fotograf for Darren Aronofssky) sitt digitale foto gir tidvis assosiasjoner til velpolerte og dyre tv-serier, og når den estetikken i noen få øyeblikk avbrytes av analoge opptak på location som flettes inn halvveis, ja, så løftes uttrykket til noe mer tidløst – og man kjenner på en ørliten lengsel: Hvorfor kunne ikke hele filmen vært skutt slik? Den nevnte lengselen har også litt å gjøre med at Spike Lee i filmens mest intense og spektakulære thrillersekvens – som involverer den ikoniske newyorkske t-banen, sentrumsparader, levende musikk og overlevering av løsepenger i koffert – banker på med inntrykk og et filmspråk som vekker en viss 90-tallsnostalgi om hvordan datidens mellomstore sjangerfilmer kunne se ut på kino. Men øyeblikket forsvinner, og Highest 2 Lowest innhentes av den litt intetsigende, digitale tv-estetikken. Dessverre.
At filmen kan oppleves som lite stram og ganske udisiplinert fortalt, vel, det føles egentlig mindre problematisk. Hvorfor? Fordi det gjerne er en del av pakka som leveres av Spike Lee, og på sitt vis kler det Highest 2 Lowest. På den måten passer også Denzel Washingtons overspillende persona inn i samme miks, hvor han er nesten like tegneserieaktig som i Gladiator 2, en film som i mindre grad lyktes med å finne samme konsekvente tone. Dette er tross alt ny Spike Lee Joint i ordets fulle betydning – et verk som aldri er maskinell, men hele tiden pulserer av personlighet. Spike Lee har i det hele tatt hatt en ujevn karriere de siste tiårene, og kanskje er dette hans mest vitale og dristige prosjekt siden 25th Hour. Denne er langt fra like mesterlig komponert, men det er levende, vibrerende og innimellom blendende. Og hvis denne filmen kan få et nytt publikum til å oppdage High and Low, er gevinsten enda større.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar