Fysisk format #8: «Roberto Rossellini – The War Trilogy» (Blu-ray, BFI)

Intro

Roberto Rossellinis tre filmer Rome, Open City (1945), Paisan (1946) og Germany Year Zero (1948) står i dag som essensielle grunnpilarer i italiensk neorealisme – og som en samlet fortelling om et kontinent i ruiner. Hver film er forankret i en bestemt historisk og geografisk virkelighet. Det er den romerske motstandskampen under krigen, frigjøringens fragmenter i Italia og det moralske sammenbruddet i et sønderbombet Berlin. Samtidig speiler de hverandre i form og tematikk gjennom felles kompromissløs realisme, bruk av amatører side om side med profesjonelle, og en insisterende vilje til å skildre virkeligheten slik den faktisk var.

Jeg kjøpte selv boksen over disk i Platekompaniet. Det vil si at jeg byttet den til meg. Noen uker tidligere hadde jeg nemlig fått A Personal Journey with Martin Scorsese Through American Movies på DVD i julegave. En fin gave, men jeg hadde den fra før. I kassa møtte jeg et spørrende blikk fra en åpenbart filminteressert ansatt hos Platekompaniet som forståelig nok spurte: Er du helt sikker på at du vil bytte den? Jeg nikket anerkjennende til reaksjonen, før jeg måtte betrygge selgeren om at jeg visste hva jeg gjorde. Det kan hende jeg også poengterte at det jo er en forbindelse fra Scorsese til Rossellini-boksen, da via den amerikanske mesterregissørens tilsvarende, dokumentariske kjærlighetsbrev til italiensk film i My Voyage to Italy (som jeg også allerede har på DVD) hvor Rossellini og hans tre filmer i The War Trilogy står særlig sentralt.

Men over til selve utgivelsen, og først de tre filmene hver for seg.

Rome, Open City (1945)

Asken fra krigens herjinger hadde så vidt lagt seg da Roberto Rossellini startet innspillingen av Rome, Open City i hovedstadens gater. Og selv om dette ikke egentlig er den aller første neorealistiske filmen som ble laget, er det bred enighet om at den kom med en kraft – og på et tidspunkt – som markerte en ny epoke i italiensk film. Herfra blomstret neorealismen i sin uforfalskede fremvisning av virkelighetens hardt sårede landskap.

Historien er satt til de siste månedene av krigen, da representanter for den italienske motstandsbevegelsen ble jaget av gjenværende nazister. I sentrum står ingeniøren Giorgio Manfredi (Marcello Pagliero), som Gestapo-offiseren major Bergman (Harry Feist) forsøker å fange. Giorgio manøvrerer seg usett i Romas gater, hjulpet av venner og bekjente som risikerer alt for å beskytte ham. Blant disse er det unge forlovede paret Francesco og Pina (Francesco Grandjacquet og Anna Magnani), samt en katolsk prest, Don Pietro (Aldo Fabrizi), som i hemmelighet også arbeider for motstanden.

At Rome, Open City ble spilt inn i Roma bare uker etter den tyske okkupasjonen var over, gir filmen en særegen autentisitet. Gatene, smugene, oppgangene og leilighetene bærer tydelige (og ferske) fysiske arr fra krigen. Like sterke er de ansiktene vi møter: mange av skuespillerne er amatører hentet direkte fra gatene, mennesker som selv hadde overlevd de samme grusomhetene Rossellini ønsket å skildre. Det er en tilstedeværelse som gir filmen sitt særegne, dokumentariske preg. Som om krigens nærvær føles innvevd i både bilder og ansikter.

Det samme gjelder det visuelle uttrykket. Rossellini filmet ofte i naturlig lys og med de begrensede tekniske ressursene øyeblikket ga. Selv om enkelte scener ble spilt inn i studio, skinner realismen gjennom. Det gir filmen en rå, hyperrealistisk identitet, langt unna den polerte glamouren publikum ellers var vant til.

Samtidig er Rome, Open City ikke bare et historisk dokument, men også et emosjonelt ladet verk. Filmen er gjennomsyret av raseri og indignasjon, men også av varme og menneskelighet. Det som skildres er et fellesskap som har oppstått i nød, med sivile krefter som finner hverandre på tvers av sosial eller politisk tilhørighet. Det er ikke minst en fortelling om modighet som menneskelig kvalitet.

I filmens første halvdel får vi lune og jordnære portretter av karakterene, med glimt av humor og livsglede. Men ondskapen henger hele tiden som en truende skygge, og i andre halvdel blir den mørkere kraften altoverskyggende. Torturscenene (som var ganske uhørte på film i 1945) markerer et brutalt brudd med datidens konvensjoner. Rossellini ville ikke tilby eskapisme, men en ubarmhjertig refleksjon av virkeligheten slik den var.

Når man ser filmen i dag – ikke minst i denne restaurerte utgaven på blu-ray fra BFI – er det slående hvor vital og moderne den fremstår. Rome, Open City markerer både slutten på en epoke og begynnelsen på en ny. Det er slutten på krigen, men starten på neorealismen og inngangen til en gullalder i italiensk film.

Paisan (1946)

I sin andre film etter like avslutningen av 2. verdenskrig forteller Rossellini i Paisan (1946) om det italienske brorskapet gjennom ulike episoder. Som bruddstykker av et land i overgang – fra tysk okkupasjon til frigjøring – skildrer han møtene mellom de allierte og befolkningen, fra Sicilia i sør til Po-dalen i nord. Filmen følger ikke en lineær fortelling, men en reise gjennom Italia, hvor språkbarrierer og kulturelle forskjeller danner grunnlag for misforståelser, mens tragediene understreker det som binder mennesker sammen. Det handler om en felles skjebne i møte med krigens brutalitet.

Der Rome, Open City ble laget på et nærmest ikke-eksisterende budsjett, ga suksessen Rossellini mulighet til å utvide formatet. Paisan ble realisert med større økonomiske rammer – inkludert amerikansk støtte – men i hjertet beholdt Rossellini en kompromissløs realisme. Filmens kraft ligger fortsatt i evnen til å fange virkeligheten, med en dokumentarisk friskhet som balanseres innenfor fiksjonens rammer.

Filmens ulike, episodiske handlinger bindes sammen av en tematikk om kommunikasjon og samspill. I åpningssegmentet ser vi amerikanske soldater gå i land på Sicilia. De får hjelp av en lokal jente til å navigere i terrenget, men språklige barrierer gjør at kontakten blir skjør. Når en av soldatene drepes av en tysk snikskytter, står jenta igjen alene, og må gripe våpenet hans vel vitende om at hun neppe overlever. Den nakne brutaliteten i sekvensen setter tonen for resten av filmen.

Gjennom de øvrige episodene følger vi tilsvarende møter mellom italienere og de allierte – soldater, prester, barn, partisaner – og spenningen mellom misforståelse og samarbeid, avstand og fellesskap. Spesielt siste del forsterker inntrykket av helhet. I Po-dalen kjemper amerikanske agenter sammen med lokale geriljasoldater, men kulturelle og språklige misforståelser fører også her til katastrofe. Avslutningen er nådeløs. Rossellini setter punktum der virkelighetens krig var over, men i filmen er den fortsatt på sitt mest brutale. Med ordet fine blir vi etterlatt i et mørke som oppleves både klinisk og brutalt.

I likhet med Rome, Open City er mye filmet på location, men her over et langt større geografisk område, fra landsbyer til klostre og elvelandskap. Amatørskuespillere blandes med profesjonelle, og igjen skapes en særegen autentisitet.

Manuset ble skrevet i samarbeid med flere forfattere, deriblant en ung Federico Fellini, som faktisk også dukker opp foran kamera. Fellinis preg merkes særlig i de små observasjonene av menneskelig samspill, mens Rossellinis regi holder fast ved realismen.

Paisan står som et filmatisk vitnesbyrd over Italia i frigjøringens øyeblikk. Filmen viser fragmentene, misforståelsene og tapene – men også det skjøre fellesskapet som vokste frem i ruinene av krigen.

Germany Year Zero (1948)

Med Germany Year Zero (1948) fullfører Roberto Rossellini krigstrilogien. Her forlater han Italia og vender blikket mot Berlin, en by lagt i ruiner etter nederlaget. Filmen er igjen skutt på location i de sønderbombede gatene, og hvert eneste bilde bærer preg av en virkelighet hvor krigens konsekvenser fortsatt ligger åpent for alle å se. Ruinene er ikke kulisser, men en konkret tilstedeværelse som bærer filmen like mye som menneskene den skildrer.

Historien følger den 12 år gamle Edmund, en gutt som forsøker å navigere i en verden som har mistet både struktur og moral. Han lever i et overfylt leilighetskompleks sammen med en syk far og søsken som alle kjemper for å overleve. Utenfor hjemmet møter han voksne som er like fortapte – noen utnytter, andre manipulerer, men ingen evner å gi ham et stabilt holdepunkt. I møtet med en tidligere lærer, som bærer på nazi-ideologi selv etter nederlaget, blir guttens moralske kompass fordreid. Og han drives han mot en tragisk handling som setter et endelig punktum for filmen, og for trilogien.

Rome, Open City ble uttrykt med raseri og fellesskap. I Paisan så vi fragmenter av et land i frigjøring. Germany Year Zero er på sin side mer neddempet, og grusomt intim. Rossellini skildrer ikke lenger kamp eller solidaritet, men et samfunn der håpet tilsynelatende er borte, og fremtiden usikker. Kamera beveger seg med en nesten dokumentarisk nøkternhet gjennom ruinelandskapet, men filmen er også en psykologisk tragedie, destillert ned i Edmunds blikk og handlinger.

I likhet med to foregående filmene bruker Rossellini amatører i de sentrale rollene, noe som igjen gir fortellingen en urovekkende realisme. Edmund Moeschke, gutten som spiller Edmund, blir et bærende ansikt for hele etterkrigstiden. Han representerer offeret, men også arven i en ødelagt verden.

Germany Year Zero er kanskje den mørkeste av Rossellinis filmer, men også den mest rystende og tidløse. Filmen viser hvordan krigen fortsetter å ødelegge liv lenge etter at våpnene er stilnet, og hvordan et barn kan bli fanget i en virkelighet uten moralske holdepunkter. Samtidig gis en fornemmelse av at Rossellini ikke bare dokumenterer, men i enda større grad advarer.

Germany Year Zero er ikke bare en sterk avslutning på trilogien, men en film som står alene som et av de mest urovekkende vitnesbyrd fra etterkrigstidens Europa.

Utgivelsen

BFI har satt sammen en helt fantastisk 3-discutgivelse, hvor de tre filmene har hver sin plate inni samme cover som igjen trekkes ut av et slip-cover med identisk grafisk uttrykk og informasjon. På innsiden er også et fyldig booklet på 32 sider med tekster om alle de tre verkene, inkludert noen bilder. Deretter har alle filmene naturligvis hver sin disc, hvor den ene også inneholder den 80 minutter lange, todelte antologi-filmen L’amore som Rossellini gjorde i 1948 med Anna Magnani i hovedrollen (hvor første del ble skrevet av Jean Cocteau og andre av Federico Fellini). Det er virkelig en underkommunisert bonus i boksen.

Det tar ellers litt tid å utforske alt av bonusmateriale, noe som jo er en god ting. Jeg er fortsatt ikke helt i mål, men ingenting av det jeg har sett virker overflødig. Særlig fin er den 50 minutter lange dokumentarfilmen Children of Open City fra 2005, der en dokumentarfilmskaper besøker viktige lokasjoner fra scener i Rome, Open City hvor minner fra innspillingen deles spesifikt, men også minner knyttet til Roberto Rossellini som person og filmskaper fra ulike tidsvitner. Det er en nokså bredspektret dokumenter som skuer mot fortiden i et større bilde, og som trekker linjer i tid og kultur mens den oppsøker de ulike lokasjonene som var viktig i filmen. Samtidig er det en dokumentarfilm som evner å tilby og fange noe som føles viktig både om filmens posisjon, samtidig som den uttrykker noe inderlig om tilstanden til et helt italiensk folk og samfunn i den umiddelbare tiden like etter 2. verdenskrig.

Verdt å nevne er også utgivelsens visuelle essay om trilogien som helhet, Into the Future (ca. en halvtime lang), formidlet av Rossellini-forfatter Tag Gallagher, mens det på de ulike discene finnes flere kortere intervjuer.

Og ja, bilde og lyd er også absolutt så bra man kan håpe for spillefilmer innspilt på 1940-tallet.

Oppsummert

The War Trilogy på blu-ray fra BFI muliggjør å oppleve disse filmene i restaurerte versjoner der Roberto Rossellinis sterke blikk får komme frem så tydelig som overhodet mulig. Samlet gir alle tre ikke bare et unikt historisk vitnesbyrd, men også en av de sterkeste kunstneriske reaksjonene på krigens ødeleggelser. Det er filmer som samlet rommer både raseri, fortvilelse, solidaritet og dyp humanitet. Og selv om det er tung materie, føles det ikke utenkelig (særlig fordi den er et så sterkt historisk dokument) å søke tilbake til én eller flere av filmene flere ganger.

Mer film på fysisk format: