Skrekkelig godt på Filmoteket (grøss-oteket!)

I denne artikkelen fremheves og anbefales ti ulike skrekkfilm-klassikere som i publiserende stund alle er Filmoteket-tilgjengelige. I tillegg pekes det mot noen skrekkfilmer av nyere dato som er vel verdt et lån. Så la oss se hva som skjuler seg i Grøssoteket!

Filmoteket er en litt underkommunisert (?) tjeneste fra Norgesfilm AS (i samarbeid med biblioteker) der du har mulighet til å digitalt låne en rekke kvalitetsfilmer gratis, deriblant flere filmtitler du ikke finner hos strømmeleverandører som du allerede kanskje betaler for. Det eneste du trenger er et digitalt lånekort. Så hvorfor ikke benytte seg av dette når den mørke høsten har ankommet, og særlig til å se skrekkfilm?

Så la oss se hva som skjuler seg i Grøss-oteket!

Eraserhead (1977)

Hvor mange debutfilmer har fanget urban angst og uvirkelighet så kunstnerisk potent og kompromissløst som David Lynch viste i Eraserhead? Det er kropp, landskap og maskiner som smelter sammen i eksepsjonell svart-hvitt-estetikk, hvor hver eneste scene er et mareritt kommunisert med poetisk kraft. Like hypnotisk er filmens lydbilde, og selv om det kan være en krevende film å koble seg emosjonelt på, er det udiskutabelt en sterk illustrasjon på en grensesprengende filmatisk reise inn i kunstformens mørke og absurde potensial.

Eyes Without a Face (1960)

Denne franske klassikeren (med originaltittelen Les Yeux sans visage) er en usedvanlig bildevakker horror-fabel som med dristighet blander filmatisk poesi med marerittaktige tablåer, mens den trekker opp tematiske tråder av identitet, ubehag og skjønnhetsidealer. Regien er ved Georges Franju som blar seg frem til det vakre i det groteske, der masken til kvinnen rommer mer emosjonell uro enn sjokk og skrik (selv om det også finnes!). Eyes Without a Face har en estetisk sjangerkraft som tåler å måle seg med sjangerens beste. Les utvidet artikkel om filmen her.

Halloween (1978)

John Carpenters Halloween er klassikeren som definerte en hel subsjanger. Med et synth-soundtrack som er like ikonisk som fantastisk, og en bemerkelsesverdig stram regi, oppstår en foruroligende stemning fra amerikansk suburbia, uten egentlig drahjelp av det fysiske oppsynet til Michael Myers forheksende morderskikkelse bak den legendariske masken. Jamie Lee Curtis briljerer som Laurie Strode, og Carpenter snekrer (pun intended!) suspense med mesterlig enkelhet — det er skygger, stillhet og pulserende tempo som fortsatt får hjertet til å hamre.

Hatchet for the Honeymoon (1970)

Denne er muligens ikke helt på hylle med de fleste andre i denne opplistingen, men når Mario Bava er representert på Filmoteket med kun denne – og det er en sterkt undervurdert film fra katalogen hans – må den kunne løftes frem her. Hatchet for the Honeymoon er en elegant, psykologisk skrekk-thriller med stil og galskap hånd i hånd. Bavas signaturbruk av farger, lys og gotisk atmosfære er på plass når han skaper makabre kunstverk av drap. Vakker og pervers på uimotståelig 70-talls-vis.

Kwaidan (1964)

Kwaidan er en hypnotisk samling av japanske spøkelseshistorier som formidles filmatisk nesten som visuelle malerier, der kunstneren bak er mesterregissør Masaki Kobayashi. Dette er klassiske folkeeventyr opphøyd til pur kunst i fløyelsmyke scener, besnærende lyssetting og fortryllende lydspor. Filmen består av fire segmenter som alle henvender seg mot det overnaturlige, og som gjør det i en svimlende, sterk estetisk form. Kwaidan tilbyr en miks av folketro, poesi og tragedie mens filmspråket meditativt utforsker det overnaturlige. Skremmende og vakkert, og ikke minst ulik det aller meste du har sett og kommer til å se av skrekkfilm (eller film generelt).

Night of the Living Dead (1968)

George A. Romero omdefinerte skrekkfilm-landskapet med det banebrytende zombie-verket Night of the Living Dead som kutter right to the bone med en kornete, upolert zombie-apokalypse hvor samfunnet ses som like truende som de levende døde. Det er en glitrende allegori i svart-hvitt over frykt og toleranse, og naturligvis en kompromissløs, nervepirrende klassiker.

Nosferatu (1922)

Nosferatu er i denne sammenheng et opplagt, filmhistorisk førstevalg fra Filmoteket-katalogen om du fortsatt har den usett. Det er en dypt atmosfærisk urklassiker, der skygger og stillhet smeltes sammen til et filmisk mareritt – Max Schrecks vampyr er en hypnotisk skapning hevet over tid og sjanger. Murnaus ekspressive bruk av lys og mørke bygger gotisk visjon til evig inspirasjon.

Nosferatu the Vampyre (1979)

Werner Herzogs nytolkning av klassikeren puster nytt liv, friskt blod og litt av en annen type uro inn i vampyrmyten. Her fylles hvert bilde med både europeisk melankoli og hallusinatorisk skjønnhet. Bruno Ganz og Klaus Kinski leverer duellerende rolletolkninger som dirrer av undertrykt horror. Herzog kan antagelig ikke trylle i klassisk forstand, men han kunne omdanne en filmhistoriens fremste klassikere til å bli et nytt, fullblods mesterverk.

Repulsion (1965)

Roman Polanskis mesterlige, psykologiske horror suger oss inn i Carol Ledoux’ snevre London-leilighet, hvor veggene sprekker og marerittene eskalerer med stille villskap. Catherine Deneuves uttrykksfulle spill og filmens innovativt ubehagelige lydlandskap gjør Repulsion til en uforlignelig reise inn i fortvilelsens klaustrofobi. Et må-se fra katalogen til en av sin generasjons fremste filmskapere. Enten du liker det eller ikke.

Twin Peaks: Fire Walk with Me (1992)

Hypnotisk og grenseløst uforutsigbart. David Lynch utbroderer Twin Peaks-universet på maksimalt foruroligende og vakkert filmatisk vis i Fire Walk with Me. Laura Palmer males som martyr og mysterium mens hun innhylles i Lynchs atmosfæriske uro. Moderne film er, essensielt sett, en kunstform for levende bilder, sterke farger, bildekomposisjoner, lyd og musikk som med synergisk effekt skaper stemninger. Alt dette finnes i Twin Peaks: Fire Walk with Me. Og selv om Lynch aldri var en rendyrket horror-skaper, er det ingen annen som har levert flere skremmende øyeblikk på film enn han. Flere av de beste finnes her.

Om ikke disse ti klassikerne var nok, eller om du har sett alle, eventuelt bare har lyst til å se en skrekkfilm med nyere datostempel, finnes det flere gode valgmuligheter på Filmoteket:

Her kan du for eksempel se blodfersk og kortreist kroppsskrekk på internasjonalt høyt nivå i Den stygge stesøsteren (2025) av Emilie Blichfeldt, eller en annen skrekkfilm-nasjonalskatt i mesterlige Thelma (2017) av Joachim Trier. I tillegg er det sterk norsk forankring på den Stephen King-hyllede The Autopsy of Jane Doe (2016) i regi av André Øvredal.

Videre finnes flere klart severdige innslag fra fjorårets kinolanseringsløype, som Late Night with the Devil (2024) der skrekk blandes med mediesatire på spennende måter, atmosfæriske Immaculate (2024) med blikkfanget Sydney Sweeney, samt Heretic (2024) med en opplagt Hugh Grant som terroriserer to unge mormonere med iskald, psykologisk kløkt.

I den brede samlingen av nyere jump-scare-baserte skrekkfilmer, finnes også Sinister (2012) som er blant de bedre.

Eller hva med Julia Ducournaus og hennes Gullpalme-vinnende, grenseoverskridende body-horror-verk Titane? Den ligger også på Filmoteket. Men om det er store muligheter for at du har sett den, er det kanskje mer sannsynlig at du gikk glipp av den japanske kultfilmskaperens Shinya Tsukamoto alternative body-horror-actionfilm med boksing som bakteppe i Tokyo Fist fra 1995? Den ligger også på Filmoteket.

Men aller sterkeste anbefaling i denne sammenheng er canadiske Red Rooms (2023). Hvis du lurer på hvorfor, les denne fyldige omtalen publisert i fjor.

Hva venter du på?

Les også om disse filmene: