Den begavede kirurgen dr. Génessier (Pierre Brasseur) er ikke like begavet bak rattet som han er med skalpell. Etter at han kjører av veien og forårsaker en alvorlig bilulykke med datteren, Christiane (Edith Scob) som medpassasjer, blir hun hardt skadet med et vansiret ansikt som resultat. Men flaks (?) for henne at faren er kirurg, da hendelsen vekker en lyst eller besettelse i ham til å bedrive kirurgiske eksperimenter på egen datter for å kunne gi henne et helt nytt ansikt. Motivasjonen hans er muligens en kombinasjon av skyld og kjærlighet, men det som skapes derfra er i realiteten et menneskelig monster i ham selv, og et offer i datteren – og de andre kvinnene som må bøte med liv og ansikt i prosessen. Med hjelp av sin kvinnelige assistent lokker han nemlig andre kvinner til eget laboratorium for å skjære ut ansiktene deres og gjenbruke dem til å forme et nytt utseende for Christiane. Men transplantasjonene fungerer ikke helt som de skal, og datterens ansikt begynner å falle fra hverandre mer enn det sitter fast, og etter hvert begynner veldig mye annet – i ulike betydninger – å falle fra hverandre i dette bekmørke og morbide skrekkdramaet.
Konsekvensen av dr. Gébessiers mislykkede eksperimenter blir at datteren må leve i skjul med en hvitfarget maske foran det vansirede ansiktet, noe hun uttaler skremmer henne. Likevel er det ikke masken eller personen bak som skaper terroren i møte med publikum her, slik det senere typisk er blitt i horrorfilmer – blant annet av John Carpenter, som har uttalt å ha blitt inspirert av «Eyes Without a Face» til den senere «Halloween» der masken representerer den direkte frykten. Her finnes snarere ondskapen i personen som den maskekledde må forholde seg til, sin egen far, og skildringen fanger hennes grusomme skjebne med tung melankoli i nedsenkede svart-hvitt-bilder som bærer på dysterhet like mye som skrekkinngytende motiver. Bak denne masken leverer Edith Scob overbevisende i den krevende øvelsen det må ha vært å overføre en påført tragedie uten å kunne spille på ansiktets ordinære mimikk. I en film der frykten hele tiden er til stede i atmosfæren og hva som foregår, er samtidig den lyriske skjønnheten ikke langt unna – og det er en skjønnhet som også skinner klart gjennom i Scobs tolkning. I rollen som dr. Génessier er den mer etablerte Pierre Brasseur («Les Enfants du Paradis») stødig i den komplekse far/doktor-rollen, samtidig som det er Alida Valli i rollen som hans kvinnelige assistent som virkelig briljerer. Valli – kjent fra «The Third Man», flere Bertolucci-filmer og ikke minst som Mrs. Tanner i Dario Argento-mesterverket «Suspiria» – trekker til seg aller mest oppmerksomhet med sin intensitet i en kompleks rollefigur skvist mellom en langvarig lojalitet til doktoren som hun har bistått i hans redselsfulle praksis, men hun er heller ikke uten sympati for datterens skjebne.
Filmen er skapt av Georges Franju, med bakgrunn som dokumentarist, og som i 1960 altså leverte denne oppsiktsvekkende og særegne grøsseren side om side med de uhyggelige psyko-horror-mesterverkene som var Alfred Hitchcocks «Psycho» og Michael Powells «Peeping Tom». Og Franjus film er minst like forstyrrende, men også med en mer uttalt form for poesi iblandet det makabre som grafisk holdes noe tilbake. Effekten er imidlertid slående; ekstremiteten og det dypt uhyggelige i hva som fortelles virker minst like skremmende på grunn av den dempede tonen. Samtidig er Franju overhodet ikke fremmed for å konfrontere og vekke publikum med frastøtende eller ubehagelige iscenesettelser innenfor datidens rammer. Og det virker ikke utenkelig at Franju, om han skulle lage film i en senere epoke, ville kunne blitt en krysning av David Cronenberg og aktører fra the new french extremity, også med vilje til å svinge mot innslag av surrealisme.
Filmen er dels forfattet av Thomas Narcejac og Pierre Boileau som fem år tidligere bidro som manusforfattere til Henri-Georges Clouzot-mesterstykket «Les diaboliques», og som også rakk å bidra på «Vertigo» for Alfred Hitchcock hvis ekko klart kan høres i «Eyes Without a Face». Dette er også et foruroligende portrett av besettelse, men også av perversitet ispedd kanalisering av angst, innenfor et rammeverk av klassisk horror. Det er en film som er bortimot like effektiv i fortellerformen på omtrent 90 minutter som den er uimotståelig rik på en atmosfære skapt av uhyggelig poetisk realisme. Til denne atmosfæren bidrar i høyeste grad musikken fra komponist Maurce Jarre. Og ikke minst fotoarbeidet til tyske Eugen Schüfftan, en tidlig samarbeidspartner for Fritz Lang på «Metropolis», som etter denne leverte på enda større scene med sitt blendende arbeid på «The Hustler» for Robert Rossen som brakte ham en Oscar-statuett.
«Eyes Without a Face» markerer seg fra åpningen; en bil som glir gjennom natten, og den engstelige-utseende Alida Valli som dumper et lik i Seinens grumsete vann. Hva er det som foregår, og hva slags film er vi i? Det er ikke umiddelbart klart hva som foregår, men når skildringen åpnes slik at vi aner mer om verdenen vi skal inn i, skjer den presentasjonen med en stille eleganse som må vitne om en filmskaper som har visst nøyaktig hva han vil oppnå – og som lykkes med det.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar