Roger Deakins regnes i dag som en av de mest innflytelsesrike filmfotografene i moderne filmhistorie. Gjennom over fire tiår har han satt sitt preg på alt fra lavmælte karakterstudier til storslåtte sjangerfilmer – alltid med et blikk for lys, komposisjon og visuell fortelling som løfter materialet.
Denne listen samler ti filmer der Deakins’ fotoarbeid fremstår som særlig betydningsfullt. Noen er teknisk banebrytende, andre kjennetegnes av en mer subtil visuell følsomhet. Felles for dem alle er hvordan fotografiet ikke bare underbygger historiefortellingen, men også aktivt former seeropplevelsen vår.
Listen er ikke rangert, men kuratert etter en kombinasjon av filmens helhetlige kvalitet, fotografiets innvirkning, og i noen tilfeller et personlig blikk på filmer som fortjener fornyet oppmerksomhet. Resultatet er en slags visuell gjennomgang av Deakins’ karriere – og et innblikk i hvordan han har vært med på å definere filmens uttrykk i vår tid. Filmene presenteres i kronologisk rekkefølge.
The Shawshank Redemption (1994, Frank Darabont)
Et uunngåelig valg – og med god grunn. De fleste husker The Shawshank Redemption for sin følelsesladde fortelling og tidløse menneskelighet, men filmens visuelle uttrykk er en like sentral del av helheten. Roger Deakins gir Frank Darabonts fengselsdrama en ikonisk billedverden. Det er dempet, men aldri flatt. Emosjonelt ladet, men aldri overdrevent sentimentalt. Scenen der Tim Robbins står i regnet som et bilde på frihet er velkjent, men resten av filmen er full av mer lavmælte visuelle grep som forsterker følelser av håp, isolasjon og langsom forandring. Et klassisk mesterverk – også på grunn av fotoarbeidet!
Kundun (1997, Martin Scorsese)
Med Kundun gjorde Roger Deakins sitt første og hittil eneste samarbeid med Martin Scorsese – et visuelt verk som skiller seg ut i både regissøren og fotografens filmografi. Her bruker Deakins sterkt mettet fargebruk, overeksponerte høylys og visuelle symboler for å formidle Dalai Lamas spirituelle reise og eksil. Filmens fotografering er meditativ, rytmisk og gjennomført billedvakker – med et formspråk som nærmer seg det transcendentale. Deakins ble Oscar-nominert for sitt arbeid, og Kundun står igjen som et bevis på hans evne til å tilpasse seg helt ulike fortellingers visuelle behov. Det er kanskje hans mest sanselige film?
The Man Who Wasn’t There (2001, Joel & Ethan Coen)
På dette tidspunktet hadde Roger Deakins allerede fotografert flere av Coen-brødrenes mest markante filmer – Barton Fink, Fargo, The Big Lebowski og O Brother, Where Art Thou? – men The Man Who Wasn’t There markerer kanskje høydepunktet i deres visuelle samarbeid. Skutt i farger, men konvertert til sort-hvitt i etterarbeidet, fremstår filmen som en ren og stilisert noir-hyllest, der lyset modellerer ansikter, røyk og interiører med kirurgisk presisjon. Deakins’ fotoarbeid er både klassisk og moderne på samme tid – et drømmende, melankolsk uttrykk som matcher filmens eksistensielle tomrom. Han ble nominert til Oscar for beste foto, men tapte for Andrew Lesnie og The Fellowship of the Ring. Likevel står dette igjen som et av Deakins’ mest fullendte stilistiske prosjekter.
The Village (2004, M. Night Shyamalan)
M. Night Shyamalans The Village ble møtt med delte meninger ved premieren, men fotografiet til Roger Deakins er hevet over all tvil. Med en palett av gyldne høsttoner, mykt naturlig lys og bevisst rolig kameraføring, gir han filmen et nærmest eventyrlig og tidløst uttrykk. Bildene bærer en stille intensitet og underlig skjønnhet som forsterker både kjærlighetshistorien og den snikende uroen i filmens isolerte univers. Visuelt er dette en av Deakins’ mest poetiske filmer – og for mange (inkludert meg selv), en personlig favoritt i både Deakins og Shyamalans katalog.
Les også tidligere artikkel om The Village på Speilet.
The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007, Andrew Dominik)
Kanskje Deakins’ mest poetiske og teksturrike verk – og for mange det vakreste. Bildene er badet i gyllent motlys, togdamp, sigarrøyk og tause blikk, og gir filmen en nærmest malerisk, drømmende kvalitet. Samtidig er fotoarbeidet bunnsolid forankret i det jordnære. I landskap, treverk, støv og skygger blir bærere av både stemning og fortelling. Deakins benytter til dels eksperimentelle linseeffekter som gir en uvanlig optisk dybde, og resultatet er ren filmisk poesi – og en sterk påminnelse om hvordan han evner å gjøre det historiske personlig.
No Country for Old Men (2007, Joel & Ethan Coen)
Deakins var en uunnværlig del av det visuelle fundamentet i Coen-brødrenes kanskje mest kritikerroste film. Fotografiet er stramt, nedtonet og urovekkende vakkert – i perfekt samklang med filmens stille vold og moralske forvitring. Han lar de åpne, støvete landskapene i Texas bli like ladede som scenene innendørs, med lys og skygge som viktigste dramaturgiske virkemiddel. Etter to mer lettbente Coen-samarbeid (Intolerable Cruelty og The Ladykillers), markerte denne filmen en tilbakevending til et mer alvorlig og konsentrert uttrykk. For denne og The Assassination of Jesse James ble Deakins dobbelt Oscar-nominert samme år, men måtte se seg slått av Robert Elswits arbeid på There Will Be Blood.
Skyfall (2012, Sam Mendes)
Med Skyfall fikk Roger Deakins for første gang prøve seg innenfor James Bond-universet – og satte umiddelbart et sterkt visuelt avtrykk. Sammen med regissør Sam Mendes skapte han en film som kombinerer klassisk action med utsøkt komposisjon og stemningsmettet lysbruk. Sekvenser som neonlyset i Shanghai, skyggeteatret i Macau og den brennende finalen i det skotske høylandet er blant de mest minneverdige bildene i nyere Bond-historie. Skyfall er kanskje den mest filmatisk gjennomførte Bond-filmen til dags dato, mye takket være Deakins’ evne til å gjøre action både elegant og ladet.
Prisoners (2013, Denis Villeneuve)
Dette var Roger Deakins’ første samarbeid med Denis Villeneuve, og starten på et av hans mest fruktbare partnerskap. Prisoners er en mørk, renskåren thriller som skaper uro gjennom stillhet og visuell kontroll. Deakins bruker det regntunge landskapet, grålysningen og den tette forstadens klaustrofobi til å bygge en dirrende stemning – vakkert og urovekkende på samme tid. Kontrasten mellom varme og kjølige fargetoner speiler karakterenes indre spenning, og komposisjonene holder både på informasjon og stemning. Det er en visuelt gjennomarbeidet og nervepirrende film – og et sterkt eksempel på hvordan Deakins formidler psykologisk thriller gjennom bilde alene.
Blade Runner 2049 (2017, Denis Villeneuve)
Etter 13 Oscar-nominasjoner var det Blade Runner 2049 som endelig ga Roger Deakins prisen – og det med rette. Filmen kombinerer visuell kreativitet og teknisk kontroll på et nivå få andre storproduksjoner kan matche. Innenfor Denis Villeneuves dystopiske fremtidsvisjon får Deakins utfolde seg i et landskap av neon, tåke, regn og ruiner – et sci-fi-univers der hvert bilde er gjennomkomponert til minste detalj. CGI og praktiske elementer smelter sømløst sammen, uten at Deakins mister sin menneskelige sensibilitet. Resultatet er et mektig og meditativt filmfoto – en kulminasjon av hans samarbeid med Villeneuve, og en milepæl innen moderne sjangerfilm.
1917 (2019, Sam Mendes)
Med 1917 gjennomførte Roger Deakins et av sine mest teknisk krevende og visuelt integrerte prosjekter. Filmen ble raskt mest kjent for illusjon av en lang, uavbrutt tagning i åpningen – et grep som ikke føles som ren gimmick, men som styrker publikums tilstedeværelse i hver bevegelse og hvert åndedrag. Fotoarbeidet balanserer mellom storslåtte bilder av det krigsherjede landskapet og intense nærbilder som legger seg tett på soldatenes desperate kamp for å overleve. Det er et muskuløst stykke film- og fotoarbeid; uhyre presist og stemningsbærende. Selv når filmfortellingen mister noe av sin kraft i andre akt, forblir Deakins’ foto filmens klart sterkeste kort – og det ga ham hans andre Oscar-statuett.
Det gjør vondt å utelate…
Roger Deakins’ omfattende og varierte filmografi rommer mange flere høydepunkter enn de ti filmene det ble plass til å fremheve her. Blant de som nesten kom med, finner vi Sicario, en intens thriller i enda et vellykket Denis Villeneuve-samarbeid. Eller The Hurricane, et gripende drama med følsomt lysarbeid, gjort for selveste Michael Mann. Det er i en fotnote som dette definitivt også verdt å nevne A Beautiful Mind og The Reader, to filmer der Deakins tilfører subtil og menneskelig dybde gjennom sitt fotoarbeid. I tillegg har han levert uforglemmelige bilder i Coen-brødrenes Fargo, True Grit og O Brother, Where Art Thou?, samt i den rå og unike Sid and Nancy. Sist, men ikke minst, Revolutionary Road – et intenst familiedrama med et mørkt og stemningsfullt visuelt uttrykk. Listen over betydelige filmverk med Deakins-involvering kan med andre ord virke nesten uendelig.
Andre listesaker:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar