Gjensynet: «The Village» (2004)

Shyamalans evne til å orkestrere spenning når det egentlig er fint lite som foregår, gjerne ved å bygge opp sekvenser med forførende kamerabevegelser og emosjonsmedrivende musikk, gir materialet en filmskapende kraft, finesse og øye for suspense med spor av Hitchcock.

Fra «Signs» gikk M. Night Shyamalan til «The Village» som, i skrivende stund, er hans udiskutabelt mest undervurderte verk.

Og det er en viss kontinuitet når Shyamalan her på nytt etablerte et drama med landsbymennesker eksponert for mystiske signaler og hendelser i naturens nære omgivelser. Denne gang er imidlertid innrammingen tilsynelatende en historisk virkelighet anno 1800-tallet, der landsbyens beboere lever i underliggende angst for de fremmede utenfor eget samfunn, kalt «de vi ikke snakker om». Det vil si: Menneskespisende monstre som omkranser landsbyen deres forbi det dunkle skogsterrenget.

Landsbyens leder spilles av dens eldste innbygger i kraft av William Hurt. Han får en særlig ansvarsfull funksjon når dramaet tilspisser seg og en avgjørelse må tas som handler om liv og død, men som også skal vise seg å ha avgjørende betydning for hele småsamfunnets fremtid og eksistens. Skal den blinde jenta – spilt av en strålende og sjarmerende Bryce Dallas Howard – få tillatelse til å vandre gjennom den faretruende skogen, med alle konsekvenser det medfører, til samfunnet utenfor for å skaffe medisin for å redde livet til en skadet, ung landsbybeboer (spilt av Joaquin Phoenix)?

Den underliggende spenningen er innveid i hver bestanddel av «The Village». Shyamalans evne til å orkestrere spenning når det egentlig er fint lite som foregår, gjerne ved å bygge opp sekvenser med forførende kamerabevegelser og emosjonsmedrivende musikk, gir materialet en filmskapende kraft, finesse og øye for suspense med spor av Hitchcock. James Newton Howards partitur er en åpenbaring av et soundtrack, like velegnet som lytteropplevelse uavhengig av filmen. Filmens audiovisuelle kraft fullendes av mesterfotograf Roger Deakins’ bidrag til det stilistiske filmuniverset som er «The Village», preget av hjemsøkende bilder i et særpreget palettvalg som nettopp i krysningen med musikken virkelig setter rammene for en sterk atmosfærisk filmopplevelse forbi det meste i kvalitet.

Det er samtidig ikke utypisk Shyamalan å bygge ut fra et manus og dialog som nesten kan virke klønete formulert, tidvis presset inn i en virkelighetsbeskrivelse som kan fremstå både overtydelig og preget av et alvor det er vanskelig å ta nettopp alvorlig. I tilfellet «The Village» kan det også være krevende å forholde seg til, og langt mindre forstå eller føle med, landsbyen og dens innbyggere på et emosjonelt plan fordi filmen har et slags fremmedfølende blikk på dem. Samtidig er dette en produksjon befolket av dyktige skuespillere, som får opptre i et filmatisk univers som er mer estetisk velgjort enn det er utstyrt med berikende manuspartier skreddersydd for skuespillerkunst. Kanskje er det også et uutnyttet potensial basert på kvalitetene i ensemblet; særlig kommer ikke Sigourney Weaver eller Brandan Gleeson helt til sin rett, mens Adrien Brody dessverre virker ynkelig på feil måte i rollen som landsbyens mentalt syke beboer. Det er uansett en gjennomgående følelse at selve filmspråket naturlig kommer skavankene til unnsetning. Samspillet mellom Shyamalan (med hans kunstneriske samarbeidspartnere) og den merkverdige fortellerkraften, gir virkningen av å være innenfor et helt spesielt og gjennomarbeidet filmrom som her er landsbyen – «The Village».

Der «The Sixth Sense» handlet om døden og «Signs» om tro, er «The Village» en fortelling om kjærlighet og håp. Og det er en film som viderefører regissørens «show, don’t tell»-tilnærming. Igjen innenfor et lavmælt skrekkfilmunivers. De monstrøse kreftene forblir usette trusler i en filmfortelling som spiller på en følelsesorkestrert frykt for det ukjente, det vi forestiller oss og ikke kan se. Innvendingen kan gjerne være at «det er lite som skjer». Men når filmens egentlige verdi jo ligger nettopp i fraværet av eksplisitte og uttalte dramatiske vendepunkter eller klassiske sjangermotiver, er det også en noe uforståelig kritikk. Den spente atmosfæren som ligger i hver scene, gjør indirekte selve historiefortellingen til en psykologisk engasjerende kvalitet, fremhevet av M. Night Shyamalans helhetlige ambisjon og gjennomføringsevne av en symbiotisk skrekkfilm smakende like mye av kunst som av popcorn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s