«John Candy: I Like Me» (2025) – lunhet, latter og vemod

Han var stor og levde stort, sier Steve Martin i dokumentaren John Candy: I Like Me, som en formulering som fanger både mennesket og myten.

For mange – også for meg selv – er John Candy uløselig knyttet til barndommens komedier og trygge familiestunder foran TV-en. Det var varme, latter og gjenkjennelige figurer. Colin Hanks’ dokumentar spiller bevisst på denne kollektive hukommelsen og møter sitt portrettobjekt med tydelig sympati. Resultatet er en lun og tilgjengelig film som dermed også speiler hvordan Candy ble oppfattet av publikum. Han var folkelig, ekte og umiddelbart likandes.

Fortellerformen er klassisk og tidvis litt sukkersøt, fra den tidlige karrieren i canadisk TV via gjennombruddet i amerikansk film til de store Hollywood-produksjonene. De første kapitlene appellerer trolig enda mer til et publikum som er over gjennomsnittet opptatt av komediehistorie, men de gir også et tydelig bilde av hvor tett Candy var vevd inn i utviklingen av moderne amerikansk humor, og hvor mange kjente navn han krysset veier med – ofte flere ganger gjennom karrieren. Samarbeidet med John Hughes får naturlig nok en sentral plass, og bidragene fra venner og kolleger som Steve Martin, Bill Murray og Tom Hanks gir både tyngde og varme, uten at det overraskes nevneverdig i hva som blir sagt.

En gjennomgående undertone i dokumentaren er likevel melankolsk, og det skjer helt fra begynnelsen. Alle vet hvor historien ender, og filmen gjør lite for å skjule at døden – både Candys egen og tapet av faren tidlig i livet – blir et tilbakevendende motiv. Det er også en betydningsfull bit av historiehelten som tilfører portrettet nødvendig kompleksitet og ny innsikt i sårbarheten bak komikerens sprudlende, fysiske fasade. Samtidig kan det føles som om filmen hviler litt for tungt i denne tristheten, og i mindre grad forsøker å bryte ut av den eller undersøke spenningen mellom det mørke og det livsbejaende på et dypere plan.

Like fullt evner John Candy: I Like Me å formidle kjernen i hvem John Candy var, slik mange husker ham; en generøs komiker og et menneske det virker vanskelig å snakke vondt om (noe Bill Murray selv understreker helt i begynnelsen). Dokumentaren antyder en indre kompleksitet og kanskje en underliggende pessimisme, men velger en enkel og respektfull tilnærming fremfor å grave dypere. Det er ikke nødvendigvis et problem. Filmen fungerer godt som et varmt og verdig minneportrett – en hyggelig, litt vemodig matiné som av egen erfaring passer ypperlig en regntung høstdag som til et nostalgisk gjensyn med en skikkelse som fortsatt vekker latter, og kanskje litt til.

Ranger dette:

Del dette:

Relatert

Legg igjen en kommentar Avbryt svar