«Train Dreams» (2025) – et stillferdig høydepunkt

Train Dreams (Togdrømmer) eksisterer tilsynelatende i et filmhistorisk mellomrom av modernitet og det klassiske. Filmen er konkret og metafysisk, jordnær og en anelse mystisk. Det er en stillferdig amerikansk skjebnehistorie som treffer med uventet ømhet og samtidig styrke.

Selv om Clint Bentley aldri etterligner Terrence Malick direkte, er det lett å la tenkene fyke mot sistnevntes poetiske og spirituelle filmkunst i møte med Train Dreams. I hvert fall virker det åpenbart at Bentley deler en slags grunnleggende forståelse av hvordan natur kan fungere som noe dypere enn ren kulisse. Her utnyttes den omkringliggende naturen til å bli et rom for indre liv, si noe om tidens gang og gi menneskets plass en større orden. Det er lys, vind og landskap som lades med emosjonell betydning. Og det er en fortelling som beveger seg med ro og åpenhet. Historiefortellingen er ikke uviktig, men har likevel ikke samme vekt som eksistensen. Bentley har et blitt festet mot skjebne mer enn dramatikk.

Filmen er sterkt forankret i noe jordlig og nøkternt. Det gjelder både i innhold og det filmatiske terrenget den går i, hvor man også kan se fotspor skapt av Kelly Reichardt. Hennes utforskning i filmer som særlig Meek’s Cutoff og First Cow har linjer inn i Bentleys prosjekt. Det er et Amerika som er sett nedenfra. Det handler om hardt og ærlig arbeid, i gjørme og regn. Det er en liten historie plassert i en større historisk kontekst, uten heroisk frontier-romantisering. Perspektivet er observerende og fylt med respekt, hvor filmen tar for seg hverdagsliv, slit og stillhet som organisk opphøyes til å få en egenverdi. Det er i det fengslende spenningsfeltet at filmen også finner en særegen tone og styrke; mellom Malicks metafysiske sensibilitet og Reichardts jordbundne realisme.

Helt personlig virker filmen også gripende i enkelheten, på måter som går utover dens mer allmenngyldige kvaliteter. Hovedfigurens liv som skogsarbeider, hans stoiske væremåte og ordknappe forhold til verden, vekket assosiasjoner til min egen bestefar, som levde et langt liv som tømmerhogger i det norske innlandet. Det harde, vakre og samtidig nøkterne livet han levde – i tett relasjon til naturen, uten store ord – speiles i filmens hovedperson. Kanskje ga dette filmen en ekstra resonans, men samtidig oppleves Train Dreams universell nettopp fordi den forteller en skjebnehistorie så renset for sentimentalitet og overforklaring.

Filmen fremstår også som samtidig moderne, klassisk og tidløs. Settingen er historisk, men blikket er tydelig modernistisk. Fortellingen holdes enkel og ren, nesten arketypisk, og kunne like gjerne vært laget på 1970-tallet som i dag. Men i det ligger også min eneste nevneverdige innvending – at filmen er skutt digitalt. For et verk som estetisk søker en sanselig, historisk og jordnær materialitet, skulle jeg gjerne sett at tømmer, røyk, bål og natur i vær og vind ble fanget på celluloid. Når filmer så sterkt jakter autentisitet, kan digital estetikk oppleves som et mildt forstyrrende element eller hinder mellom seer og motiv. Likevel er Train Dreams utvilsomt vakkert fotografert ut fra rammene, og de praktiske (økonomiske) realitetene bak valget er naturligvis til å forstå.

Til slutt er nemlig Train Dreams fortsatt genuint vakker og gripende slik den er skapt.. Det er en film som møter materialet sitt med respekt og varsomhet, og som finner en bemerkelsesverdig styrke i de stille og poetiske observasjonene av menneskelig sårbarhet, naturens tilstedeværelse og livets stille tragedier. Det er kvaliteter som ikke springer ut av format, men av form, rytme og holdning. Om Train Dreams med tiden vil vokse eller falme, det gjenstår å se. Men vurdert i øyeblikket, er filmen fortjent løftet frem som en av årets aller fineste, mest interessante og positive amerikanske filmopplevelser.

Om filmen vil vokse eller falme i minnet over tid, er vanskelig å si. Men i øyeblikket fremstår Train Dreams som en av årets fineste, mest interessante og positive amerikanske filmopplevelser. Et stillferdig høydepunkt fra filmåret 2025. Og selvfølgelig skulle en film som dette helst blitt sett på kino, og ikke bare glidd inn i den intetsigende Netflix-menyen som den siste, litt tilfeldige tittelen på plattformen.