«Next of Kin» (1984) – Egoyan og identitet på video

Atom Egoyan legger igjen tydelige spor av kommende særegenheter i det eksperimentelle, men samtidig klart representative debutverket Next of Kin fra 1984.

Filmen er med all tydelighet resultat av en produksjon med begrensede ressurser, og spilletiden på bare 70 minutter understreker at det er en liten film. Men ikke nødvendigvis uinteressant eller svak av den grunn.

Det handler om 23 år gamle Peter Foster (Patrick Tierney) som vokser opp som enebarn i et hjem preget av gjentatte krangler mellom moren og faren. Peter unngår dem så mye som mulig, også på grunn av deres meningsløse innspill og grunnløse bekymringer over hans helse og sinnstilstand. Fordi de opplever ham som dysfunksjonell, blir de med på et slags videobasert terapiprogram. Ved institusjonen kommer Peter over en videokassett som viser en armensk familie som mottar behandling samme sted. Det viser seg at deres problemer skyldes at de adopterte bort deres eneste sønn da de ankom Canada for mange år siden. Peters idé, som han gjennomfører, er å oppsøke den armenske familien for å utgi seg for å være den bortadopterte sønnen de ikke har sett siden han var baby. Der tas han imot med åpne armer.

Egoyan var selv barn av armenske foreldre, men vokste opp i Canada – også som filmskaper. Det er altså en personlig nærhet knyttet til fragmenter av historien i debutfilmen, der han stiller spørsmål om identitet og tilknytning, særlig koblet opp mot emosjonell avstand mellom generasjoner innad i familien – temaer som senere har blitt tilbakevendende hos Egoyan. På samme tid ses en linje fra Next of Kin til senere Egoyan-verk i betydningen av bindinger mellom det menneskelige og teknologi i form av å fange en virkelighet på video. I dette tidlige Egoyan-konsentratet finnes også antydninger til de atmosfæriske bildene han senere har perfeksjonert. Samtidig er Next of Kin litt for skjev og primitiv til at det fremstår som en kvalitet man ikke må lete aktivt etter ut fra retrospektiv kjennskap til filmskaperens senere visuelle identitet.

Styrken i Next of Kin handler mye om Egoyans observasjonsevne, og tidvis en underholdende underfundighet i iakttagelsene av kulturelle motsetninger og familiers ulikheter. Peters reaksjoner kan forstås som virkningen av disse påvirkningene. Den moderne nordamerikanske familiens sterke individuelle fokusering – der foreldrenes profesjonelle karrierer og selvstendighet har bidratt til å skape «problemet» Peter Foster – settes opp mot den kontrasterende familiekulturen i innvandrerfamilien som omfavner tradisjonelle verdier og lojalitet over profesjonell fremgang. Samtidig ser Peter i møte med det armenske foreldreparets datter at heller ikke deres oppdragelse fremstår som noen entydig fasit på å forme et individ rustet for den nordamerikanske virkeligheten. Heldigvis gjør aldri Atom Egoyan situasjonene til noen form for etnisk komedie med lettvinte poenger.

Next of Kin virker klart gjennomtenkt, der filmens manglende driv som kan vippe mot kjedsomhet – trass den spinkle spilletiden – er bevisste valg for å kretse rundt repetisjoner og et fokus vridd mot observasjoner av kulturelle detaljer på bekostning av narrativ fremdrift. Egoyan skal ha oss inn og bak tradisjonene; måten menneskene kommuniserer med hverandre (verbalt og ikke-verbalt), måten man lager mat og spiser på, temperamentet og følelsene. Det er i disse bildene at filmens atmosfære sniker frem, stedvis preget av åpenlyse amatørskuespillere, som om det er et mål i seg selv for å understreke oppfatningen av å studere en virkelighet på film.