The Servant (1963) er en elegant og uhyggelig utforsking av makt, avhengighet og identitet. Gjennom Harold Pinters sylskarpe manus og Joseph Loseys utsøkte filmspråk, legger filmen seg i et mesterverksnivå som krysser britisk nybølge med fransk modernisme.
Den amerikanske filmskaperen Joseph Losey ble offer for amerikansk antikommunistisk paranoia og den forfølgelsen som inntraff ved den såkalte McCarthyismen på 1950-tallet. Men som svartelistet i Hollywood slo han seg isteden ned på britisk jord, der han utviklet et fruktbart vennskap og kollegialt samarbeid med dramatikeren Harold Pinter. Den første av flere Pinter-adaptasjoner fra Joseph Losey var The Servant, som kom i 1963.
Den selvsikre pennen til Harold Pinter blir i The Servant foredlet av en ditto filmatisk selvsikkerhet i Loseys inspirerte visuelle overføring til lerretet. Presisjonsnivået og den stilsikre elegansen er følbar fra første innstilling. Dirk Bogarde, som karakteren Hugo Barrett, ankommer en London-leilighet med renoveringsbehov klokken tre, der han har en avtale med en adelig innehaver for å bli hans tjener. I det øyeblikket Barrett entrer leiligheten, har kamera allerede begynt å panorere og legge skygger over vegger, dører og trapper, akkompagnert av mystikklingende musikk, for å skape en atmosfære av urolighet. Barrett oppdager innehaveren, Tony (James Fox), henslengt og sovende i en stol i en slags vinterhage. Han kremter og får Tonys oppmerksomhet. De har en avtale – som tjeneren er presist forberedt på, mens «herren» er uforberedt, som om han allerede lever i privilegiets selvfølgelige dovenskap. Når de skal snakke om betingelsene for stillingen, er det Hugo Barrett som blir sittende mens Tony går i ring rundt ham og dikterer. Allerede her spores en subtil, men skjelvende ustabilitet i rollene de utgir seg for å bekle.
Det meste av The Servant foregår på samme lokasjon – leiligheten – men det føles aldri som en begrensning. Tvert imot er det som om stedet forvandles og åpnes for nye lag etter hvert som maktspillet fordyper seg. Det føles aldri teatralt, selv med manusets opphav i dialogens kunst. Loseys elegante kameraføringer, speilkomposisjoner og uventede vinklinger gir leiligheten et eget psykologisk liv. Som når Hugo Barrett tar imot Tonys forlovede, Vera, og vi for første gang får det gjentagende motivet av å se dem gjennom et rundt speil på veggen like innenfor inngangsdøren. Speilet blir et visuelt symbol for både identitetsforvrengning og overvåking – en stille påminnelse om at intet er som det ser ut, og at alle karakterer speiler og manipulerer hverandre.
De to – herren og hans tjener – kommer overfladisk sett godt overens fra starten. Mye fordi de uuttalt anerkjenner hverandres roller og den makt de er ment å besitte. Det er først når dette etablerte hierarkiet utfordres, at forholdet slår sprekker. Barrett er ikke en tjener som underordner seg av natur – han er en sosial kamuflør, og hans underdanighet er et påtatt ytre. Når det etter hvert oppstår et forræderisk spill med identiteter og roller, blir det klart at det er Barrett som har overtaket. Å røpe hva som snur dynamikken på hodet er unødvendig, men når forandringen først skjer, viser det seg at «herren» Tony er langt mer skjør enn han gir inntrykk av. Tapet av kontroll fører til personlig oppløsning, sosial degradering og til slutt eksistensiell fornedrelse.
The Servant er så slående sterk fordi den er like treffsikker i den skarpe dialogen som i sin visuelt gjennomtenkte utforming. Den er filmet i svart-hvitt av Douglas Slocombe – som senere skulle bli kjent for Indiana Jones-filmene – men her demonstrerer han et helt annet formspråk. Lys og skygge brukes med kirurgisk presisjon, og leiligheten fremstår mer og mer som en mental labyrint enn en fysisk bolig. Dører, trapper, speil og korridorer blir til symbolske overganger mellom overflate og undertrykt drift – mellom det sosialt akseptable og det kaotisk underbevisste.
Også musikken bidrar sterkt til å forme filmens særegne stemning. John Dankworths jazz-score slynger seg gjennom filmen med en rastløs eleganse, ofte med en skummel undertone som minner om en urban noir fra et dekadent London. Jazzens assosiasjoner – til improvisasjon, begjær, eksistensiell uro – fungerer som en klanglig forlengelse av karakterenes forvitrende kontroll. Musikken er både forførerisk og urovekkende, og speiler filmens gjennomgående tematikk. Ingenting er stabilt. Verken klasse, kjønn eller identitet.
Losey og Pinters film kan også leses gjennom en queer linse, med en sterk understrøm av homoerotisk spenning mellom Tony og Barrett. Berøringer, blikk og det intrikate spillet om dominans ligner til tider på en pervers, erotisk koreografi – uten at det noensinne sies høyt. Det gjør det bare desto mer ladet. Filmen ble laget på et tidspunkt da homoseksualitet fremdeles ikke var fullt avkriminalisert i England, og antydningene fungerer derfor også som en sosiopolitisk kommentar til undertrykt identitet og sosial kodeks.
Filmen er videre et klasseportrett i dyp psykologisk forstand. Der Tony representerer den falmende aristokratiske overklassen, fremstilles Barrett som den tilsynelatende underkastede tjener, men med tydelig kontroll over eget spill. Når maktbalansen forrykkes, og rollene reverseres, er det ikke nødvendigvis en frigjøring som følger – men snarere kaos. The Servant viser at maktforhold er flyktige, og at de som har vært undertrykt, ikke nødvendigvis bringer frihet med seg når de får overtaket. Tvert imot blir de ofte speilbilder av det de en gang hatet.
Filmens kunstneriske tone og visjon, som hele tiden balanserer mellom psykologisk realisme og stilisert undertekst, plasserer The Servant i en særegen posisjon i britisk filmhistorie. Selv om den oppsto i kjølvannet av den britiske nybølgen – de såkalte «angry young men»-filmene og den kjølige sosialrealismen – beveger Losey seg i en annen retning. Her er det mindre sosial misère, og mer eksistensiell fremmedgjøring, ikke ulikt Antonionis La Notte eller Resnais’ Last Year in Marienbad. Leiligheten blir et speilkammer, karakterene blir masker, og filmen glir gradvis fra konkret fortelling til psykologisk mareritt. Den beveger seg fra det tydelige til det tvetydige, fra klasseportrett til symbolske skygger.
Kanskje er det ikke tilfeldig at Depeche Mode, to tiår senere, spilte inn låta Master and Servant – en synthpreget, pervers maktfantasi – i nettopp London. Filmen og sangen er ikke direkte beslektet, men deler en felles interesse for den skjøre grensen mellom makt og begjær, spill og underkastelse. I begge tilfeller er det uklart hvem som kontrollerer hvem – og hvor frivillig rollene egentlig er.
Dirk Bogarde er ekstraordinært god som Hugo Barrett, i en kontrollert og glidende transformasjon fra korrekt underdanighet til fullstendig psykologisk kontroll. James Fox – i sin første filmrolle – fremstår nærmest som en åpenbaring, med sitt androgyne, nesten David Bowie-aktige ytre. Hans fall fra overklassens bekvemmelighet ned i nedverdigelse skjer både sosialt og mentalt, og det er vondt og fascinerende å være vitne til.
Oppsummert er The Servant en iskald film i stram, minimalistisk form, men med voldsom kunstnerisk gjennomslagskraft. Den er både et produkt av sin tid – i sitt blikk på klasse, kjønn og makt – og et kunstverk for evig tid, der filmens understrømmer av tvetydighet og psykologisk dybde fortsatt river i meg lenge etter siste bilde.
Andre mesterverk:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar