Med What Lies Beneathtok (på norsk: Skyggen fra fortiden) tok Robert Zemeckis et steg utenfor sitt vante felt og leverte en stiløvelse som blander Hitchcock-pastisj inn i en moderne, overnaturlig thriller. Resultatet er en kompetent, tidvis minneverdig, men også en litt pregløs thriller.
"En energisk og kompromissløs film fra den japanske nybølgen som både pulserer av liv og lukter av forråtnelse. Wolves, Pigs and Men vil virke like mye på kropp som på intellekt."
En polsk havfrue-musikal med appetitt på både kjøtt og kjærlighet. The Lure (2015) blander sosialrealisme, synthpop og body horror i en grotesk, feministisk feberdrøm.
"I Alan Rudolphs debutfilm Welcome to L.A. fra 1976 glir de mange figurene gjennom luksuriøse rom og tåkete Los Angeles-gater akkompagnert av melankolsk musikk som både binder dem sammen og understreker ensomhet. Filmen balanserer på den tynne linjen mellom pretensjon og poetisk observasjon, og inviterer seeren til å betrakte mennesker som lever i egne selvkomponerte fasader."
The Mothman Prophecies er en stemningsdrevet, overnaturlig thriller som fortsatt holder godt, særlig når den våger å holde igjen. Samtidig er det en film med et uforløst potensial som blir tydeligere ved gjensyn.
"En mørk og musikalsk vandring gjennom Yokohamas bakgater… Yokohama BJ Blues (1981) forener klassiske noir-trekk med særegen japansk 80-tallsestetikk. Det fører til et kriminaldrama der atmosfæren får førsteprioritet, og hvor handlingen bukter seg fremover i et tempo som føles formet av den sjelfulle bluesen som driver filmen."
Hva skjer når en vennegjeng i Stavanger bestemmer seg for å lage film uten penger, men med grenseløs entusiasme? Resultatet ble den store suksessen som var og er Mongoland.
Train Dreams eksisterer tilsynelatende i et filmhistorisk mellomrom av modernitet og det klassiske. Filmen er konkret og metafysisk, jordnær og en anelse mystisk. Det er en stillferdig amerikansk skjebnehistorie som treffer med uventet ømhet og samtidig styrke.
Ved første øyekast kan A Tale of Winter (Conte d'Hiver) virke som en enkel film om lengsel, kjærlighet og livets tilfeldigheter. Men det vil være en grov undervurdering av Eric Rohmers umerkelig magiske filmverk som skjuler så mange deilige og varmende lag under en ytre hverdagslighet.
Han var stor og levde stort, sier Steve Martin i dokumentaren John Candy: I Like Me, som en formulering som fanger både mennesket og myten.
speilet.net 