Police Python 357 er ikke et mesterverk, men det er en solid utgave av en pulpy, fransk 70-tallsthriller med noir-røtter som er veldig opp min gate.
«Police Python» (1976) – pulpy noirthriller med analog tekstur
«Jennifer» (1978) – Carrie med slanger
Telekinesi var en vinnende sjangerformel i 1970-tallets skrekkfilm. Jennifer fra 1978 er dens minst skamfulle avlegger, og overraskende nok er den også ganske fornøyelig.
«The Case Is Closed, Forget It» (1971) – sobert fengselsdrama som politisk diagnose
Franco Nero spiller en mann fanget i et fengsel som speiler et helt lands maktmisbruk – i et filmuttrykk som gir et skarpt og aktuelt blikk på et system uten rettferdighet.
«The Plumber» (1979) – ubehag som aldri helt biter seg fast
En rørlegger som ikke vil dra. Det er et banalt premiss, og Peter Weir vet det. Men han vet også at ubehaget som kan vokse ut av noe så hverdagslig sjelden trenger mye hjelp for å virke ekte.
«Misunderstood» (1966) – stillferdig og sterkt europeisk melodrama
Luigi Comencinis Misunderstood er en film om sorg, eller om sorgens usynlighet. Det er stille, lavmælt og dyptgripende italiensk melodramatikk med en sårbarhet som fester seg.
«Bound» (1996) – Wachowskienes virtuose noir-debut
Det var ikke vanskelig å bli betatt av Bound da jeg som tenåringsgutt så den på video mot slutten av 90-årene. Den erotiske energien, volden, stemningen. Et gjensyn tredve år etter lansering, gir filmen enda flere kvaliteter å oppdage.
«The Incident» (1967) – psykologisk trykkammer med tidløs kraft
The Incident plasserer oss i en t-banevogn vi overhodet ikke vil være i. Og den nekter å slippe oss ut.
«The Garden of the Finzi-Continis» (1970) – lengsel bak innmurede hager
Vittorio De Sica forlot arbeiderklassens Roma og skapte noe helt annet. Et drømmende, bittersøtt og visuelt henrivende portrett av jødisk overklasseungdom i skyggen av det som kommer. Det er blitt den av hans filmer som ligger mitt hjerte nærmest.
«I Start Counting» (1969) – begjær og blod bak hjørnene
Et ulmende og distinkt britisk drama om seksuell oppvåkning, katolsk skyld og seriemordermistanke – sett fra en tenåringsjentes kikker-perspektiv, og båret av en veldig god Jenny Agutter.
«Chloe» (2009) – Egoyan i fristelse
Chloe av Atom Egoyan balanserer urolig mellom thrillerens konvensjoner og auteurens egne mørke drivkrefter. Filmen både forfølger og forhandler med sitt eget begjær.
