"Med Affeksjonsverdi leverer Joachim Trier sitt mest modne og ambisiøse verk – en film som forener melankoli, humor og formbevissthet i et gripende portrett av kunst, familie og fravær."
«Symphony for a Massacre» (1963) – når grådighet møter stilfull død
"Jacques Deray fortjener bedre enn å bli glemt, eller gjemt under et nybølge-teppe som har lagt seg over samtidige franskmenn fra bak kamera."
«Seconds» (1966) – forstyrrende og eksistensielt ladet klassiker
"John Frankenheimers Seconds (1966) er et mørkt, ubehagelig og formmessig dristig filmkunstverk som aldri helt har nådd sin fortjente anerkjennelse. I dag fremstår filmen som et forutseende portrett av fremmedgjøring og identitet i oppløsning – og et høydepunkt i både Frankenheimers og Rock Hudsons karrierer."
«Your Vice Is a Locked Room and Only I Have the Key» (1972) – paranoia og perversjon
"Your Vice Is a Locked Room and Only I Have the Key kan absolutt trekkes frem som et slags prakteksemplar på en giallo som både omfavner og overskrider sjangerens konvensjoner"
«Phone Booth» (2002) – intens telefonterror i sanntid
"Kan en hel spillefilm presses inn i en telefonkiosk, og fremdeles holdes nervepirrende og engasjerende? Over 20 år etter premieren, er det både slående hvor godt "Phone Booth" fortsatt holder stand, og hvor tydelig den bærer preg av tiden den ble laget i."
«Gråt elskede mann» (1971) – norsk sommerdrøm med sand i maskineriet
"En norsk film som vakte harme, ble boikottet av kinosjefer og avvist av forfatteren. Likevel rommer Gråt elskede mann både sommerlig sensualitet, estetisk overskudd og en vag lengsel etter noe dypere – alt pakket inn i noe som vakler mellom det banale og det besnærende."
«Bonjour Tristesse» (2024) – sofistikert gjenfortelling i dempet eleganse
"Durga Chew-Boses regidebut er en lavmælt og visuelt raffinert nytolkning av Bonjour Tristesse. Her prioriteres stil og stemning over ytre dramatikk, mens filmen balanserer melankoli og eleganse med et ekko fra europeisk auteurfilm."
L’Atalante (1934) – Jean Vigos romantiske svanesang
"Jean Vigos eneste langfilm ble også hans siste – men L’Atalante står igjen som et av filmhistoriens mest poetiske og tidløse verk. Med en rørende enkelhet og visuell lekenhet skildres kjærlighetens kraft, konflikt og sårbarhet i en unik miks av realisme og drøm."
«Blast of Silence» (1961) – kald og kompromissløs debut fra New Yorks bakgater
"Allen Baron setter fra første innstilling opp filmen med nyskapende eller modernistiske grep."
«Honey, I Shrunk the Kids» (1989) – minieventyr med maksimalt sjarmoverskudd
"En barndomsfavoritt som viser seg å tåle tidens tann forbausende godt. Gjensynet – denne gang med barn i sofaen – avslørte både hvor tidløs filmens sjarm er, og hvor unikt den kombinerer teknisk finesse med hjertevarm familiefortelling."
